Bli med meg inn i portrommene, Kristian Seltun.

Det siste året har jeg tenkt mye på hva teater betyr i dagens Norge. Det er dyrtid, krig, strømkrise og postpandemi. Stadig flere nordmenn har ikke råd til mat. Samtidig gikk åtte av landets største teatre med underskudd i 2022 (Klassekampen 5.september). Det er flere grunner til det, men teaterfolk (deriblant Nationaltheatrets egen direktør Martha Færevaag Hjelle i samme artikkel) peker på at publikumssvikt er én av årsakene. Det er rett og slett vanskelig å få publikum tilbake i salene. Jeg ser også med egne øyne at noe har skjedd i teaterriket Norge: Premierene er ikke fulle lenger, ja, noen ganger er det halv sal selv om teatrene gir bort billetter gratis. (For eksempel Nibelungens Ring på Kanonhallen, 23.august.). Oslo Nye Teater solgte tidligere i høst cirka 30 prosent av budsjett på Hvem er Ernest og En folkefiende, opplyste de til meg i forkant av kommentaren. Nationaltheatret ville ikke oppgi til meg hvor mye belegg de har på høstens første premierer, men i sitt tilsvar skriver Kristian Seltun at Nationaltheatret har publikumsrekord. Det gjør meg glad. Samtidig merker jeg at institusjonsteatrene setter mindre dagsorden nå enn tidligere. Jeg ser det på diskusjonene på morgenmøtene, på mailboksen min - og på hva som vekker lesernes interesse. Kanskje er det vel så mye at en annen teaterform har vekket en ny interesse. For meg virker det som et paradigmeskifte i scenekunsten, og dette var grunnen til at jeg skrev kommentaren om Fuckgirl som bare fikk spille for 75 publikummere. (Siden da er forestillingen satt opp igjen) Jeg merker en enorm interesse rundt Tani Dibaseys Sorte gutter gråter ikke, Antiteatrets forestillinger (nå sist Rasisten) og Mine Nilay Yalcins Ivars kro. Jeg ser at reaksjoner deles på Instagram fra folk som ellers ikke går på teater og jeg merker at “alle” vil diskutere dem, enten jeg møter lesere på byen, i kantina eller via sosiale medier. Dette har gjort meg svært glad, av både altruistiske og egoistiske årsaker. Jeg elsker at folk går på teater. Det gjør jobben min viktig igjen - og det gjør at nye og yngre folk finner veien til en kunstform som jeg mener er helt essensiell i vår tid. For er ikke teatret egentlig radikal i sin form? Man legger vekk mobilen, lukker Snapchat og ser levende mennesker på en scene i ett og samme rom. Man er sammen, rett og slett, og man har muligheten til å både føle og diskutere. Denne liveopplevelsen er det mange av dagens scenekunstnere som bruker aktivt, i motsetning til den vante forestilling på Kanonhallen eller Amfiscenen. I det siste har vi sett Feil Teaters forestilling Husk at du skal dø (som foregår i en stue, der publikum får øl og kaffe), Fuckgirl (rundt om og forbi på Hamar) og nesten alt som går på Det Andre Teatret, en scene som hver uke trekker hundrevis av 20-åringer på date. Det virker som at nye folk strømmer til en annen form for opplevelse enn det institusjonene kan tilby. Det burde interessere Kristian Seltun, for Tani Dibasey setter problemer under debatt på en helt annen måte enn Jeg er Sylv, Den fantastiske Mikkel Rev og Flukt. Tre forestillinger som kunne gått inn i sin tid (les: feminisme, naturbruk og flukt), om de kunstneriske valgene hadde spilt på lag med samtiden den er satt opp i. Kristian Seltun argumenterer mot at huset hans er støvete ved å nevne et knippe kunstneriske suksesser. Han påpeker blant annet at jeg ga terningkast 6 til Hamlet for over to år siden. Det stemmer, og jeg anbefaler alle å se Hamlet. Jeg mener også, som Seltun er inne på, at det er viktig å sette opp klassikere i alle former og fasonger. Men jeg tror ikke Seltun trenger meg for å understreke betydningen av klassikere. Den har han funnet selv. Neste år sparker han i gang med Per Aabels paradegren Karusell. (Husker du ordtaket “piller og piller, Fru Blom”? Jepp, det stammer faktisk derfra.) Senere får vi Edvard Griegs musikk tilbake i Peer Gynt - og HC. Andersens eventyr i nyskrevet form. Dette kan bli fine forestillinger som både lykkes med det de prøver på og finner et publikum, så kanskje vil det vanke både sekser og stående applaus. Det er ikke poenget mitt. Mitt anliggende er om Nationaltheatret er flinke nok til å møte denne sulten etter å diskutere hvordan man har det i dag. Joda, et repertoar skal være en bukett med blomster nok til alle. Og Seltun kommer med gode eksempler på forestillinger der de både når nye publikummere og går inn i sin tid. Eksemplene underbygger mitt poeng. Døden på Oslo S ble tatt av plakaten selv om den var en enorm snakkis og publikumssuksess. Det var tekniske og økonomiske årsaker til at den ikke fikk fortsette på Økernsenteret. Det sier informasjonssjefen til Nationaltheatret selv i en Aftenposten-artikkel fra mai i år. Jeg mistenker at de som har mest bruk for forestillingen er de som ikke fikk sett den. Det er nemlig typisk at det er folk som meg (40-åringer med full kontroll på almanakken) som booker billetter i forkant, mens yngre mennesker er spontane. Derfor håper jeg Nationaltheatret har gjort alt i sin makt for å la forestillingen spille videre. Ikke ved å la den spille på hovedscenen, men ved å bite seg fast på Økern eller finne et annet egnet sted for en slik altomslukende teateropplevelse. Det samme med publikums- og kritikersuksessen Samtaler med bror, som bare gikk 12 ganger på Torshovteatret før den ble tatt av plakaten. Hvorfor ble den det? Fordi brorparten av ensemblet var frilansere? Fordi en lyskaster trengtes på Amfiscenen? Fordi det er vanskelig for teatret å hive seg rundt når de endelig treffer tidsånden? Det var denne passiviteten jeg ville påpeke i min opprinnelige tekst. Men aller mest ville jeg løfte frem det spennende som skjer i Teater-Norge akkurat nå. Jeg håper Kristian Seltun blir med meg inn i stuene, portrommene og handikapptoalettene for å sjekke det ut. Det er en teatersult der ute! Og den er ikke etter Per Aabel.