Som julekvelden på Selmer-Anderssen

Før julemarsipanen er rullet ut i butikkene, har Nationaltheatret allerede hatt en større billettomsetning enn noe annet år i teatrets historie. Likevel mener kritiker Per Christian Selmer-Anderssen at vi ikke er relevante – og at vi i egen desperasjon etter å selge billetter på hovedscenen, ikke unner andre suksess. Dette er særs virkelighetsfjernt.

Den norske teaterflora er rik – og det er jeg svært glad for. Publikum kan oppleve storslåtte hovedsceneproduksjoner med høye kunstneriske visjoner på institusjonene og undergrunnsteater som utforsker formater og sprenger grenser på alternative scener. Og så har du alt midt imellom og rundt omkring – både på institusjonenes mindre scener, i det frie feltets større produksjoner og i samarbeidet mellom frigrupper og institusjoner.

Det er denne symbiosen som gjør at feltet alltid er i vekst og utvikling. Undergrunnen trenger det etablerte, for å ha noe å utfordre, men også for å ha noe å vokse inn i, eller mot. Og institusjonene trenger avantgarden, for å utfordres og se i nye retninger.

I sin artikkel i Aftenposten 6. september skriver teaterkritiker Per Christian Selmer-Anderssen om forestillingene Sorte gutter gråter ikke, Rasisten og Fuckgirl. Alle de tre forestillingene er skapt og spilt på mindre scener og lagd av unge og nytenkende kunstnere. De er også helt utsolgte, og har dessverre ikke mulighet til å spille mer, slik det ser ut nå.

Selmer-Anderssen mistenker at «suksessen for de små, unge forestillingene passer teatrene dårlig, fordi de er desperate etter suksess på hovedscenene.» Det er en mistanke uten rot i virkeligheten. At teaterforestillinger treffer publikum og at unge teaterkunstnere gjør suksess, er utelukkende en seier for kunstformen. Det er klart vi vil ha suksess på vår hovedscene – men vi tror at de som opplever godt teater – samme hvor – vil få lavere terskel for å oppsøke enda mer teater, neste gang kanskje på Nationaltheatret.

De fleste scenekunstnerne som i dag skaper teater på Nationaltheatret, begynte karrieren i mindre scenerom på det frie feltet.

Selmer-Anderssen tegner et bilde av teaterinstitusjonene som grå og støvete og avkoblet virkeligheten. Det står han helt fritt til å gjøre, men når vi så langt i år allerede har hatt en større billettomsetning enn noe annet år i Nationaltheatrets historie, og faktisk kan styre mot en publikumsrekord i 2023, så tyder alt på at vi oppleves som relevante for en ganske stor gruppe mennesker. Og det før vi har begynt å spille årets juleforestillinger.

Å nå nye publikumsgrupper er svært viktig, men ikke Nationaltheatrets eneste mål. Vår aller viktigste jobb er å skape scenekunst på høyt kunstnerisk nivå. Noen ganger lykkes vi, andre ganger ikke. Men vi vet at det kan skje fantastiske ting når klassikere fra den dramatiske og litterære kanon møter nye regissørers kunstneriske visjoner. Det tror jeg Selmer-Anderssen også vet, siden han trillet terningkast seks til forestillingen Hamlet, som nå spiller for fulle hus på tredje året, og har trukket mange nye publikummere inn i teatersalen.

Det er også oppsiktsvekkende å mene at fornyelsen innen scenekunsten kun skjer i loftsrom, gallerier og på toaletter, slik Selmer-Anderssen argumenterer for. De siste to årene har Nationaltheatret opplevd stor pågang for Camara Lundestad Joofs personlige scenetekster, Samtaler med bror og De må føde oss eller pule oss for å elske oss. Dramatiker Fredrik Høyers Jordopphimlesang fikk sin urpremiere på teatrets hovedscene, hvor også hans debut Grønlandssutraen endte opp. Forestillingen The Look, skapt av teatergruppen Susie Wang på teatrets Amfiscene, ble både en kritiker- og publikumssuksess.

Utviklingen av scenekunsten skjer samtidig og parallelt. I de nystartede gruppene – og når unge kunstnere eller nye retninger gis rom og rammer til å utvikle sine uttrykk i institusjonenes program. Scenekunstnerne i Antiteatret, som står bak forestillingen «Rasisten» i samarbeid med Oslo Nye Teater, begynte i det frie feltet, men har nå en rekke samarbeidsproduksjoner med ulike institusjoner bak seg. Varm melk med honning skrevet av Maiken Schjøll Frisch ble først spilt for fulle hus på Salt scene før den ble inkludert i Nationaltheatrets program: i vår på Torshovteatret, i høst på Kanonhallen. Vil denne etterlengtede, lesbiske kjærlighetsfortellingen til slutt finne veien til Hovedscenen?

Og ja – det er ofte et spørsmål om logistikk. Selmer-Anderssen beskylder institusjonene for å «bruke skattepenger på logistikk, mens de spiller støvete dramatikk for tomme seter». Men hadde vi ikke hatt folk på teatrene som arbeidet med logistikk, hadde ikke så mange fått oppleve god scenekunst.

Nationaltheatret har et knippe faste scener som vi oftest skaper teater på. Amfiscenen og Hovedscenen, to prosceniumsscener, som ofte settes inn i en borgerlig teatertradisjon, i tillegg til den runde scenen på Torshov og korridorscenen i Kanonhallen på Løren. Men vi lager også teater på alternative spillesteder. Sist ut var Døden på Oslo S, en stor kunstnerisk seier, som et ganske eksklusivt publikum fikk oppleve på Økernsenteret – de telte riktignok nærmere 30 000. Hadde vi satt opp den samme forestillingen på Hovedscenen, hadde flere kunne fått oppleve den. Men hadde det da blitt den samme opplevelsen?

Jeg tror nemlig vi gjør lurt i å skille mellom snørr og barter her. Ulike forestillinger treffer publikum (og kritikere) av ulike grunner. Suksessene på de store scenene kan oppleves av mange. Når de kunstneriske seierne skjer på mindre spillesteder, vil de oppleves av færre. Dessverre.

For teatret er øyeblikkets kunstform. Enten var du der, eller så var du det ikke. Det er det triste, men også det vakre med opplevelser som kun skjer her og nå.