Med Nationaltheatret inn i fremtiden

I lang tid har det vært jobbet med å finne ut hvordan Nationaltheatret kan rehabiliteres og utvides. Det siste forslaget går ut på å bygge et nytt teater under bakken på Tullinløkka og bruke det gamle Nasjonalgalleriet som inngang. I Aftenposten 11. januar stod det at kulturminister Anette Trettebergstuen nå har gitt Statsbygg oppgaven med å utrede mulighetene for dette alternativet.

Sjefredaktør i Klassekampen, Mari Skurdal har reagert på denne nyheten og skriver i en lederartikkel i avisen fredag 13. januar at hun mener prosjektet er «hodeløst». Hun vil ikke at det gamle teaterhuset på Johanne Dybwads plass skal «bli en paviljong med bare delvis teaterdrift. Hvis det i det hele tatt overlever som offentlig bygg når millionkostnadene på Tullinløkka begynner å balle på seg.» Videre skriver hun at det er «forståelig at teaterfolket ønsker seg det siste innen sceneteknikk og muligheter, men er det tilstrekkelig til å kalle det «et behov»? Er det ikke snarere et uttrykk for et overflodssamfunn, hvor Norge altfor ofte skal ha det største og beste av det meste?»

I lederartikkelen viser Skurdal en ignorant og arrogant holdning til hvorfor det i det hele tatt har pågått et arbeid over flere år for å forbedre Nationaltheatrets lokaler. Jeg har skrevet om dette før, men ifølge teatret selv var bygningen allerede for liten da teatret stod ferdig i 1899. I dag er huset merkbart dårlig egnet for teateropplevelser i den aller øverste klassen. Ikke bare faller teatret fra hverandre sånn at det er satt opp stillaser for å hindre at forbipasserende får stein i hodet, men hovedscenen er preget av både dårlig sikt og akustikk. Amfiscenen synes jeg er et godt scenerom, men det er påtakelig at det er kommet til i etterkant og at teatret ikke ble bygget for å romme mer enn én scene Publikumsfasilitetene er dårlige, det er for få toaletter og det er trangt om plassen. Det er også kummerlige forhold for de ansatte med lite plass til garderober og kontorer. Det ble først utredet om det var mulig å rehabilitere dagens teater og få bygget en ny scene under bakken i Studenterlunden. På grunn av grunnforholdene viste utredningene at dette alternativet ikke ville la seg gjennomføre. En stor fordel ved Tullinløkka-alternativet er at teatret ikke vil komme til å trenge en midlertidig scene. Mens det nye teatret bygges kan teatret fremdeles spille i det gamle huset, og når det nye er ferdig, kan det gamle rehabiliteres. Til slutt kan begge scenene brukes.

Også Frank Rossavik i Aftenposten kommenterer utredningen av Tullinløkka-alternativet. Kommentaren hans er tvetydig og litt motstridende. Han er både skeptisk til og enig med deler av Skurdals leder. Rossavik mener at alt i Oslo skal være prangende mens resten av landet må ta til takke med mindre storslåtte bygg og sammenligner med Operaen, Nasjonalmuseet og Munch. Samtidig som denne kritikken har noe velkjent ved seg, er det skivebom fordi det ikke foreslås noe nytt og prangende i denne omgangen. Her er det snakk om to gamle bygninger som skal få et noe endret bruksområde. Rossavik konkluderer med at han ikke kan avgjøre hvorvidt det finnes et behov for nytt hus, men at om det er det, virker Tullinløkka som et fint alternativ.

Når Skurdal mener det er hodeløst i det hele tatt å utrede, og Rossavik forstår at det stønnes over forslaget, bunner det i en manglende forståelse for hvorfor det lenge har vært planer om rehabilitering og utvidelse av Nationaltheatret og hvorfor det i det hele tatt er det offentliges ansvar å sørge for tilstrekkelige gode lokaler å skape kunst i. Som nevnt over mener Skurdal at det ikke egentlig handler om behov, men om et overflodsønske. Med det ser hun helt bort fra hvilken plass teatret, altså kunsten som skapes, ikke bare bygningen, skal ha i det norske samfunnet. Ikke bare opptrer hun svært nedlatende overfor de som skaper kunsten og kjenner på utilstrekkeligheten i de nåværende lokalene, hun tenker at et teater først og fremst er en bygning.

I denne kommentaren, som jeg skrev for to år siden om det samme temaet, påpeker jeg at det er flere grunner til at vi holder oss med nasjonalteatre. Den ene er rent ideologisk, og her spiller Nationaltheatret en spesiell rolle som de som i størst grad skal ivareta arven etter Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson og opptre som symbol på norsk kultur, egenart og selvstendighet. På den annen side skal Nationaltheatret være leverandør av scenekunst av høy kvalitet som skal kunne måle seg internasjonalt. Teatret lykkes nemlig heller ikke med den første funksjonen hvis de ikke også har mulighet til å sette seg høye kunstneriske mål. For det tredje har vi i Norge en kulturpolitikk som anser teater som en demokratisk arena som innebærer at teater skal være tilgjengelig for hele befolkningen. Skal teatrene lykkes med dette trenger de gode publikumsfasiliteter, men de trenger også gode forutsetninger for å skape kunst. Det inkluderer gode arbeidsforhold for de ansatte på teatret og tidsmessige tekniske løsninger. Når Skurdal skriver at det bør sitte langt inne å flytte ut av Nationaltheatret, ser hun ikke at det uansett vil være nødvendig å være et annet sted i flere år for å rehabilitere den nåværende bygningen.

Bygninger har ideologiske funksjoner. Satsningen på Operaen i Bjørvika hadde ikke skjedd om ikke det å ha et storslått operahus er noe som er ansett som verdig for en nasjon med selvrespekt. Men når Skurdal trekker frem Nationaltheatrets egenverdi som bygning ser hun ikke at denne bygningen ikke har den ønskede verdien om det ikke også kan fylles med kvalitetsinnhold. Hun ser bort fra at Nationaltheatret skal være et teater for befolkningen i Oslo og omegn og som skal nå bredt ut og være kunstnerisk mangfoldig. Et tilbakeskuende og musealt teater som fokuserer utelukkende på kulturarv på utdaterte scener vil aldri bli et teater med kunstnerisk integritet og legitimitet i befolkningen.

De som mener at det er unødvendig å bruke penger på kunst anser gjerne kunst for å være en lukseriøs unødvendighet. Men dersom vi som samfunn ikke prioriterer kunsten, ender vi opp med en verden der kunst bare er til for et fåtall og der det som skapes får en ensidig kommersiell slagside. Kunst har en betydelig funksjon i et demokratisk samfunn, og dersom vi ønsker å videreutvikle både kunsten og samfunnet, må det faktisk satses på infrastruktur og hus. Det er svært lite hensiktsmessig å dra oppgraderingen av Nationaltheatret inn i en virkelighetsforståelse der penger brukt på kunst ikke er viktige penger og der kunstfinansiering er uforsiktige prioriteringer knyttet til nytelse og overflod. For at kunsten og formidlingen av den skal kunne lykkes, må den også ha forutsetninger som står i stil med målene om kvalitetskunst til befolkningen.