Myke puter og onde demoner

Under årets Showbox, Scenekunstbrukets årlige festival for scenekunst rettet mot barn og unge, fikk jeg med meg seks forestillinger: tre for de aller minste, to for de aller største og en for dem som nettopp er blitt tenåringer.

Gnaging og blikkontakt

De tre forestillingene jeg så som var for de minste barna, hadde tre ting til felles: De var alle (så godt som) ordløse, materialitet var det mest sentrale virkemiddelet – og de var rett og slett veldig gode, på ganske ulike måter.

Verkligheten är rund av gruppen Johanssons pelargoner och dans er laget for omtrent den minste målgruppen som finnes – fra seks måneder, men den skal også være for barn opp til to år. I Gymsalen på Sentralen får barna være midt i scenografien. Et svart, skinnende underlag dekker mesteparten av scenegulvet, slik at det får en svak speileffekt. På underlaget er det plassert avlange, tykke puter i ulike farger og lengder. Publikum blir invitert til å sitte på matten og får beskjed om at barna er frie til å bevege seg rundt som de vil.

De to utøverne beveget seg med enkle bevegelser i ulike høyder, fra nede på gulvet og helt opp i stående stilling, hele tiden med øyekontakt og et kroppsspråk som er henvendt til barna. De bruker etter hvert også putene til å skape formasjoner som barna kan krype over eller under eller bare se på, og på et tidspunkt lar de putene danne en sirkel som alle kan sette seg inni. Utøverne viser frem at det går an å legge seg ned på putene, og når alle ligger, går de på hver sin side av sirkelen og trekker en stor, skimrende og gjennomsiktig stoffremse over oss som de lar «danse» i luften.

Forestillingen er lydlagt med en blanding av forhåndsinnspilt og levende musikk. Over høyttaleranlegget kommer vennlige klirr og svak risling, og noen ganger beveger en utøver seg rundt i rommet med en liten fingerharpe. Forestillingens subtile spenningskurve topper seg når alle barna får delt ut svarte rytmeegg som samtlige utforsker med stigende iver, før det når et toppunkt av iherdig risting. Når interessen avtar, samles eggene inn igjen. Det er fascinerende å se hvordan den ordløse kommunikasjonen og gruppedynamikken gjør at selv de minste barna som knapt kan sitte selv, skjønner at eggene skal legges i posen som holdes frem. De følger strømmen og gjør som de andre, selv om mange nok gjerne skulle beholdt dem litt til.

I og med at de færreste voksne husker denne perioden i livet, er det vanskelig å vite hvordan estetisk erfaring arter seg for den jevne ettåring. Uansett ligger i hvert fall alt til rette for en opplevelse i øyeblikket, med en kombinasjon av de tingene små mennesker setter aller mest pris på: noe fargerikt som beveger seg, noen som snakker med dem gjennom blikk og smil, noe blankt å sitte på, noe mykt å klatre på, små taktile klumper som både kan gnages på og som lager lyd, og morsomme, passe høye klunkelyder å høre på. Og hvis førspråklige estetiske opplevelser setter seg i kroppen på måter man ikke er seg bevisst, er dette utvilsomt en det er verdt å få med seg.

Papirlek for alle

Unge Viken teater og Katmas samarbeidsproduksjon Knørv foregikk også i Gymsalen. Den er også uten ord. Selv om disse barna er litt større (3–6 år) og sitter og ser på fra publikumsplass, spiller materialitet også her en viktig rolle. En «knørv» er ifølge utøvernes introduksjon før forestillingen det man får når man krøller/«knørver» sammen et papirark. Scenekanten er full av «knørver» og papirformasjoner i alle fasonger, og utøverne leker med papir som er brettet til dyr eller fugler. Papiret «blir levende» i hendene på dem, og lever tilsynelatende sitt eget liv. Forestillingen har ikke ett tydelig narrativ, men mange små; de to utøverne leker sammen, gjemmer seg, jager hverandre og interagerer med papirfigurene. Kulisser og kostymer er i klare lyse, nyanser av grønt, lilla og rosa. De små mikronarrativene som utspiller seg, gir inntrykk av at vi befinner oss utendørs, kanskje i en skog eller hage; det dukker opp både blomster og fugler bak kulissene.

Også denne forestillingen ser ut til å treffe veldig godt på interesseområdene til oppsatt målgruppe, med en kombinasjon av følbar taktilitet og smittsom innlevelse. Når utøverne viser med ektefølt, kroppslig tilstedeværelse at en papirfugl som de nettopp laget ved hjelp av et «knørv», og dens viltre bevegelser (som de også helt åpenbart lager selv), er noe av det mest spennende som kan skje her i verden, er det en fiksjonskontrakt barna kjøper umiddelbart. Knørv er en forestilling som sitter igjen i den kroppslige hukommelsen, også på en voksen kritiker, enda den ikke handler om noe annet enn å leke med papir sammen med en venn.

Tøft med tape

Den tredje forestillingen jeg så, var for enda et hakk større barn, fra fire år, og den hadde på mange måter en mye barskere, men minst like materiell, estetikk. I Scoooootch, av og med den franske gruppen Les Nouveaux Ballets, er de tre utøverne kledt i svarte skinnjakker og olabukser, og de har dansende hestehaler og høye pannelugger som sender tankene til 1960-tallets rockabilly-stil. Smilende og slentrende kommer de og henter barna utenfor Forstanderskapssalen på Sentralen der forestillingen skal foregå. Med seg bærer de en masse koster og en haug med taperuller i ulike farger og bredder. Langsomt går det opp for meg at navnet på forestillingen refererer til varemerket «Scotch tape», som på engelsk er blitt generalisert til å bare bety «vanlig tape». Dette er også de eneste ordene som ytres: I en lang sekvens gjentar utøverne «scotch» og «tape» på en rekke ulike måter og med forskjellige betoninger. Selv om ordene er få, er lydene mange: Utøverne kommuniserer med publikum gjennom gester, bevegelser, ansiktsmimikk, utrop, lyder og sang uten tekst. I tillegg kommer rytmisk svosjing med koster, ritsjing med tape, og tramping, klapping og tromming på gulvet og på ulike gjenstander. En av dem bærer på lydutstyr som gjør at hun kan spille inn sin egen stemme og spille den av i loop, og hun lager stadig små komposisjoner med et flerstemmig underlag som hun synger oppå – også dette uten ord.

I likhet med Knørv har ikke forestillingen noen sammenhengende hovedfortelling, men flere små der det bygges opp interne spenningskurver. Utøverne stiller for eksempel opp kostene i ulike formasjoner og forsøker å få dem til å balansere, strekker tape på kryss og tvers på gulvet og i luften og taper sammen både kostene og hverandre. Alt skjer i koreograferte sekvenser som minner om akrobatiske klovnenummer og kulminerer i fysiske punchlines. Til slutt får barna lov til å leke med tapen, blant annet ved å hjelpe aktørene med å dra løs og krølle sammen all tapen de har spredt utover scenen.

Jeg må lese programteksten for å skjønne at de tre kvinnene skal forestille et «feministisk rockeband» som har flyktet fra et «mulig totalitært regime» og forsøker å bygge seg et «midlertidig hjem i eksil». Det går ikke frem av forestillingen på noen måte, men det er heller ikke noe savn; de mange små narrativene taler for seg, og det er tydelig at noe står på spill, selv om det er uklart akkurat hva det er. Jeg tror det hadde virket påtrengende hvis det politiske underlaget var mer eksplisitt. Nå står de tre gestaltene på egne ben, som noen befriende lite stereotype rollefigurer i kunst for barn. De har i tråd med sine «rocka» kostymer et upolert, bombastisk og framfusende kroppsspråk, uten at det virker som en parodi på noe eller som en eksplisitt protest. Stilen deres skaper også en effektiv kontrast til tapens fargerike lekenhet og gir den en slags tyngde, som gjør det mulig å bli helt oppslukt i hva som skjer med noe så trivielt som tape.

Hemmelig mareritt

I forestillingene for ungdom er det naturlig nok både språk og narrativ – men ikke nødvendigvis noe mindre materialitet. Oppsetningen Crossroads av gruppa Erler er for ungdom fra 13 år, og den finner sted i utslitt liten hvit lastebil som for anledningen står parkert i Sofienbergparken.

Det er bare plass til en ti-tolv publikummere av gangen i bilen, og før vi får komme inn, blir vi bedt om å samle oss i en sirkel utenfor. Der må vi love at «det som skjer i bilen, blir i bilen». Jeg vet ikke om det løftet gjelder for kritikere, men for sikkerhets skyld skal jeg prøve å avsløre så lite som mulig.

I grove trekk blir vi hentet av sjåføren, Gro, som ser ut som hun har vært ute en vinternatt før. Hun spår først hver og en i Tarot-kort, før hun forteller at vi skal reise til et veikryss der drømmene våre kan bli virkelighet. Vel inne i bilen blir vi plassert på to benkerader som står langsmed langveggene, og vi får beskjed av Gro om å ta på oss hodetelefoner som henger ved hver plass. Så går hun ut, lukker oss inne og setter seg i førerhuset, og vi hører henne i hodetelefonene. Bilen starter opp, og det humper og rister som om vi faktisk er ute og kjører. Mer sier jeg ikke, bortsett fra at det viser seg at det å få sine innerste ønsker oppfylt, hverken er gratis eller risikofritt, og at ønskeoppfyllende krefter ikke er til å spøke med. Og for den som er villig til å la seg rive med, er dette akkurat passe skummelt.

Lumsk dukke

Trust me for a while er også en form for skrekkteater for en litt eldre gruppe – fra 15 år. Her møter vi en buktaler hvis dukke blir levende og gjør opprør mot sin slavetilværelse. Det sceniske oppsettet på Teater Manu er enkelt, en skillevegg kledt i skinnende stoff er satt opp omtrent midt på scenen, og foran den står buktaleren. Ved siden av ham står dukkens kasse, som også fungerer som en plattform dukken kan stå og sitte på.

I et marerittaktig scenario som også involverer en morderisk katt, tar dukken buktalerens plass og tvinger ham til å være dukke, mens det hele tiden sås tvil om hva som er virkelig og hva som ikke er det. Ideen er morsom en god stund, og plotet tar flere genuint overraskende vendinger. Likevel, når det illevarslende og mystiske som ligger og lurer til å begynne med, etter hvert er helt oppe i dagen, er det som om den dramaturgiske strukturen går litt på tomgang. Det er grenser for hvor lenge det er spennende med stadig nye plottvist. 

Det er også et element jeg ikke helt forstår: Tidlig i forestillingen sier «dukken» at buktaleren ikke er særlig god til å buktale. Det er, etter min begrensede erfaring med buktaling å dømme, et ganske vanlig komisk poeng i sjangeren. Det underlige her er at det ser ut til å stemme. Jeg er altså ingen ekspert, men det er vel et ganske sentralt kriterium at munnen til buktaleren helst ikke skal bevege på seg. Det gjør den her, så man ganske tydelig ser at han former munnen i tråd med det dukken sier. I tillegg er det et par bokstaver han tilsynelatende ikke får til å uttale tydelig når han snakker med dukkens stemme, sånn at jeg ofte ikke får helt med meg hva dukken sier. Det at han forsøker å rette oppmerksomheten vår mot dette helt innledningsvis, gjør at jeg lurer på om det er med hensikt. Jeg får i tilfelle ikke tak i hva det eventuelt skulle tilføre, annet enn at det gjør skrekkillusjonen om at dukken «blir levende» ganske mye mindre skummel.

Virkelighetens skrekkteater

And here I am har målgruppen «fra 16 år», og selv om jeg stusser ved hva som skiller «teater for 16-åringer» fra bare «teater», er nok aldersgrensen satt slik fordi forestillingen er ment for videregående skole. Det er heller ingenting ved forestillingen i seg selv som gjør at den virker spesialtilpasset ungdom, men det er ikke en svakhet, snarere tvert imot.

Denne oppsetningen spilles også på Teater Manu, og den palestinske skuespilleren Ahmed Tobasi er alene på scenen. Han snakker arabisk, med engelsk oversettelse på en tekstmaskin over scenen. Bakveggen er bar, og scenegulvet er tomt og svart, bortsett fra en ujevn halvsirkel bak spilleplassen av diverse rekvisitter som ser sammenraskede og provisoriske ut. Tobasi tar dem i bruk underveis i forestillingen – blant annet en krakk, en tom vanndunk og en pose med sand, som han på et tidspunkt slenger utover gulvet.

Han spiller ut livet sitt fra han var en ung gutt i Palestina, der okkupasjonen preger alle aspekter av hverdagen. Sceneteksten har en forholdsvis stram dramaturgisk oppbygning, der tre handlingstråder flettes i hverandre og har sine egne spenningskurver: en gjensidig avstandsforelskelse som varer hele oppveksten, en rekrutteringsprosess inn i motstandsbevegelsen som ender i israelsk fangenskap, og drømmen om å bli skuespiller som han nærmest snubler inn i. Skuespillerdrømmen fører ham til Europa, og Norge, og tilbake til Palestina, der avstandsforelskelsen går ugjenkallelig i vasken og Tobasi velger seg teateret som sitt politiske våpen.

Avstanden fra lys til mørke er kort, og både lek, ungdomstid, vennskap og kjærlighet på den ene siden, og okkupasjon, fattigdom, krig og død på den andre, behandles på en likefrem og nøktern måte. Selv om den palestinske frigjøringskampen er et tydelig budskap, er ikke dette er ikke en tårevåt historie om et offer. Oppsetningen er snarere et ufiltrert og upolert innblikk i en kompleks og nådeløs virkelighet, der alle rollefigurene Tobasi forteller om og spiller ut, inkludert ham selv, i noen grad er både helter og skurker.

Kvalitet i krisetid

I en tid der kulturlivet er preget av kutt, nedgangstider og dommedagsstemning, er det mildest talt oppløftende at seks av seks forestillinger på en og samme festival – for både de aller minste barna og de nesten voksne ungdommene – samlet sett holder såpass høy kvalitet. Showbox fyller 20 år i år. Et av deres mål, slik det er formulert på Scenekunstbrukets nettsider, er å «best mulig vise spennet innenfor scenekunstuttrykket». Basert på disse seks forestillingene må i hvert fall det målet kunne sies å være oppnådd med god margin.