Sjelelig filleristing

Blant de drøyeste konsertopplevelsene jeg har hatt, de som er så sjeldne at de kan telles på én hånd, er musikk av Gustav Mahler (1860–1911) overrepresentert. Én av disse opplevelsene fant sted i slutten av januar, under en fremføring av hans Symfoni nr. 3 med Bergen Filharmoniske Orkester (BFO) og deres tidligere sjefdirigent, Edward Gardner.

Skrikende kontraster

Med omtrent halvannen times spilletid er Mahlers tredje en av de lengste symfoniene på orkestrenes standardrepertoar. Den ble fullført 1896, og første fullstendige fremføring fant sted i 1902 – dirigert av Mahler selv. Symfonien rommer de bitende kontrastene som er så karakteristiske for hans kunstnerskap: på den ene siden en smertefull inderlighet som strekker senromantikkens eksistensielle lengsel til det ytterste, og på den andre noe rudimentært, hverdagslig og håndfast – folkedanser, militærmarsjer, fuglekvitter og reveljer. Motsetningene varierer fra den messingtunge, dramatiske førstesatsen, med sitt kraftige fanfare-lignende horntema, til annensatsens lette, folkloristiske menuett. Videre kommer den eteriske tredjesatsen der et stillferdig «posthorn» lyder i det fjerne, som regel i form av en trompetsolo fra bak scenen et sted. I tillegg til den pastorale fornemmelsen får avstanden en mer metaforisk dimensjon, av menneskenes ubestemmelige og evige lengsel etter noe annet og noe mer enn det som er akkurat nå. I fjerde og femte sats kommer menneskestemmen inn, først med fjerdesatsens utdrag fra Friedrich Nietzsches Also sprach Zaratustra, lagt til solo alt. Spranget fra livet og døden som står på spill i altsoloen til den barnlige lekenheten i femte sats, kunne knapt vært større. Damekor og barnekor synger en oppstemt hyllest av syndsforlatelsen med en tekst fra folkediktsamlingen Des Knaben Wunderhorn. Den er så lystig og uskyldsren at man – som så ofte hos Mahler – lurer på om det er genuint eller ironisk ment. Sjette sats er en eneste lang oppvisning i nevnte senromantiske lengsel – av det særegent mahlerske og tilsynelatende umulige fenomenet euforisk melankoli. 

Gamle venner

Gardner gikk over i sin nye stilling som musikksjef ved Nasjonaloperaen i august 2024 etter å ha vært sjefdirigent for BFO siden 2015. Det er lett å høre at dirigent og orkester er vant til hverandre, så samspilte som de er. De maksimerer Mahlers dyrking av motsetninger og kontrasterende uttrykk – uten å miste helheten av syne. Både den stramt marsjerende førstesatsen og andresatsens spretne danserytmer er like overbevisende gjort. I har de truffet godt med plasseringen av «fjerntrompeten» og balansen med orkesteret: Når James Nashs smidige og vare spill svever inn over orkesteret og ut i salen, står de maleriske effektene i kø – det er nærmest uunngåelig å bli hensatt til posthornets klang over høye alper og store sletter. Altsoloen i fjerde sats er like intens, men på en helt annen måte, den kommuniserer noe mørkere, mer stofflig. Beth Taylor gir en forsiktig og intim tolkning, men uten å gå på kompromiss med klangen, som selv i dempet form er full av kjerne. Femtesatsens damekor er for anledningen satt sammen av damestemmene fra Bergen Filharmoniske Kor og Edvard Grieg Kor, mens barnekoret består av Edvard Grieg Gutte- og Jentekor. Den florlette, glassklare klangen deres aksentuerer motsetningen til foregående sats på slående vis, og uttalen er så presis at tekstmaskinen blir overflødig.

Romanske hvelv

Likevel er det først i overgangen mellom femte og sjette sats at den inntreffer, en av disse estetiske erfaringene som brenner seg fast. Igjen kaster Mahler en helt annen stemning på oss, idet de klare, lyse stemmene akkompagnert av melodisk slagverk sakte dør hen. Sjette sats begynner uten opphold. Til å begynne med like svakt, men volumet stiger gradvis. Og der, når celloene setter inn med sitt overjordisk langsomme tema, er det som om bunnen faller ut av meg. BFOs cellogruppe spiller i én bevegelse, med en klang så varm og fortettet at den manifesterer seg som en fysisk fornemmelse. Og jeg tenker på Tomas Tranströmers dikt «Romanska bågar», og hans beskrivelse av at det inni en åpnes «valv bakom valv oändligt». Er det dette han mener, mon tro? Fra Mahlers side er det lagt inn en nærmest uutholdelig motsetning her. Det er noe jublende, overskridende og endegyldig ved denne passasjen. Men den skal spilles i pianissimo – hele veien. Noe er i ferd med å sprenge seg fram, men det kommer aldri helt til overflaten. Først helt mot slutten får alt slippe løs, i et emosjonelt toppunkt av pauker og messing. Gardner holder tilbake og holder tilbake, så det blir enda mer uutholdelig, samtidig som han tviholder på en seig bevegelse fremover. Satsen varer i over 20 minutter, og ikke et øyeblikk viker musikerne fra denne kontrollerte oppbygningen. Når sjette sats toner ut, sitter jeg tilbake i setet med hele innsiden på utsiden og tilløp til tårer i øyekroken. Jeg orker knapt klappe. Isteden løper jeg i fullt firsprang til nærmeste bar for å få noe å roe nervene på.