Eksplosiv Mahler og snilt helvetesfjell

Sesongen er i gang for Oslo-filharmonien. Det ble feiret med ny og gammel musikk, ledet av Klaus Mäkelä som nå går inn i sin siste sesong som sjefdirigent for orkesteret. På programmet stod Hell Mountain (2024) skrevet av svenske Anders Hillborg (1954-) – en sambestilling mellom Oslo-filharmonien, Chicago Symphony Orchestra, Concertgebouw i Amsterdam og Orchestre de Paris, som er tilegnet nettopp Klaus Mäkelä. I tillegg fikk vi servert Gustav Mahlers Symfoni nr. 7 (1908) – hans trolig minst fremførte orkesterverk.

Uproblematisk samtidsmusikk

Det rundt 25 minutter lange verket Hell Mountain, som åpnet konserten, er ifølge komponisten inspirert av Mahler selv (Höllengebirge, altså Helvetesfjellene, er fjellene som ligger ved Mahlers komponisthytte i Attersee). Det er bygget på sakte utvikling og store linjer – ikke ulikt Mahlers musikk.

Verket fremstod først og fremst som trygg musikk for orkestre som ikke vil ta store sjanser: uproblematisk og publikumsvennlig, men uten de helt originale ideene. Det var som en vakkert orkestrert kvern av tette akkorder med lange utholdte toner, hvor soloinstrumenter- og grupper spilte romantisk-gestiske melodier på toppen i tur og orden, pent distribuert mellom passe mange dissonerende og konsonerende intervaller. Nå og da slo tykke akkorder fra perkusjon og piano inn i lydmassen, og her og der smeltet Konserthusets orgel inn i de utholdte klusterne, noe som gav oss skjønn resonans og svingninger som lagde krusninger på havet av strykere.

Komponisten tok så vidt i bruk mikrotonalitet i enkelte fortetninger i strukturen, og klimakser i skjæringspunktet mellom halvveis spektrale, halvveis Boulez-inspirerte akkorder. Utover dette bestod verket for det meste av klanger med en velkjent smak av tonalitet og modalitet. Det var aldri umåtelig pent eller ulidelig stygt, aldri helt nedtonet, ei heller skikkelig bråkete – musikk som byr på litt for alle og ingenting for noen. Hvorfor er det så skremmende å rendyrke en idé til det fulle? Det hele ble enda rundere i kantene av Mäkeläs litt for forsiktige løft av klimakser og tilsynelatende frykt for virkelig å trykke orkestermassen ned i dynamisk stillhet. 

Et slags kommentarverk som oppvarming til et større og eldre verk er en trygg, men treffsikker programidé, og det var utvilsomt hørbare koblinger mellom Hillborgs Hell Mountain og Mahlers musikk, selv om den syvende symfonien – som er Mahler i sin minst langstrakte og mest rastløse utgave – kanskje belyste denne koblingen på minst ideelle måte.

Dette verket føyer seg for øvrig inn i et mønster: Mäkeläs fremming av ny musikk ser ut til å handle om å finne orkesterverker som mest mulig minner om musikk fra fortiden, helst strippet for nye utfordringer, men som er «samtidsmusikk nok» til at det oppleves nytt for en publikumsmasse utenfor de spesielt interesserte. Det finnes heldigvis dirigenter rundt omkring på kontinentet som fortsatt tør å være dristige og som fremfører grensesprengende orkestermusikk for nåtiden og fremtiden. Men Mäkelä er definitivt ikke blant dem; det meste han har tatt med seg av blekkfersk musikk i løpet av tiden som sjefsdirigent, er partiturer som vil glemmes like lett som de umiddelbart appellerer.

Herlig overtenning

Mahlers syvende symfoni blir ofte sett på som «den stygge andungen» i rekken av hans symfonier. Den var – i motsetning til Hell Mountain – lite publikumsvennlig da den engang var samtidsmusikk, selv om den ble lovprist av blant annet komponisten Arnold Schönberg. Det er et kaotisk og enigmatisk verk, og i kontrast til mange av Mahlers tidligere symfonier mangler det et programmatisk bakteppe. Verket spriker uttrykksmessig i flere retninger, tonale plan vingler hit og dit, og orkestreringen er typisk mahlersk oppstykket slik at lytteren mister trygg grunn. Det er famling og full overtenning på samme tid: Passasjer sluker hverandre, bråstopper og kastes rundt i et uforutsigbart formforløp, spesielt i yttersatsene som til tider nær sagt går av hengslene i energiske utbrudd. Kaoset gjør også verket utrolig komplekst og tvetydig, og åpner for et stort spenn i tolkningsmuligheter. Skal man føle seg frem eller fyre løs i virvaret?

Mäkelä valgte det siste; hans tolkning var eksplosiv og direkte. Han evnet allikevel å hente frem det intrikate spillet av linjer og utsagn som snirkler seg rundt i orkesteret til enhver tid, særlig i første sats som tøyer temaer på de snodigste måter. Jeg ble også slått av hvor godt han klarte å opprettholde en fin balanse mellom de forskjellige instrumentgruppene i orkesteret og hvor stødig han geleidet musikerne gjennom notebildet når musikken vipper over i det keitete kontrapunktiske. Små interessante detaljer i orkestreringen var vektlagt med stor tyngde. Samtidig gav han plass til de bittesmå hullene av pauser som dukker bardust opp i strømmen av ideer. 

Det var også bemerkelsesverdig god fremdrift i den feststemte siste satsen, spesielt mot avslutningen når notebildet fortettes maksimalt og modulasjonene kommer som perler på en snor.

Nattmusikk i høygir

Selv om det klaffet godt mellom dirigent, musikere og partitur i yttersatsene og scherzo-midtsatsen, føltes allikevel verkets to «Nachtmusik»-satser – altså 2. og 4. sats – som litt for lite «nattlige». Den andre satsen åpner med solohorn som svarer hverandre vekselvis sterkt og svakt og gir inntrykk av et signal eller rop, etterfulgt av et ekko. Ekkoet sprer seg så videre inn i triller og triolfigurer i blåserne. Mäkelä grep omhyggelig tak i dette ekkoet-scenariet. Men så var det som at han etter hvert etterstrebet for mye momentum i denne musikken, som er så fragmentert. Her hadde det vært rom for å gå enda dypere inn i enkelte klanger og detaljer om Mäkelä hadde turt å gi slipp på nettopp denne etterstrebelsen.

I fjerde sats kjente jeg at oppmerksomheten glapp. Det var i overkant mye fremdrift i det ellers så hvileløse verket, og fremførelsen hadde tjent på å vektlegge stillstanden de stedene det er mulig, for å skape mer tyngde i enkelte partier. Det hadde også gitt mer plass til å trekke frem de kammermusikalske kvalitetene ved satsen – der musikken først og frem sirkulerer rundt i mindre konstellasjoner innad i orkesteret.

Ensomhet og avstand

Mäkeläs dirigering er varm og kommuniserende. Han fremstår lite opphøyd, og det er som om han omfavner alle musikerne i orkesteret. Han har også mye energi – ofte litt for mye. Det fungerer noen ganger godt i et verk som den syvende symfonien, men jeg savnet den mahlerske følelsen av avstand, slik det for eksempel fremstår i Friedrich Caspar Davids maleri Vandreren over tåkehavet: Mennesket som ensomt vesen i møte med naturens grandiose krefter. Det ville innebære at musikken ble «større enn musikeren» når den først vokste seg kjempestor, og at små kammermusikalske elementer krympet enda mer i skyggen av den.

Jeg satt allikevel igjen med inntrykket av at Mäkelä hadde et grep om musikken som stort sett tilføyde Mahlers univers mye fint, selv om jeg skulle ønske at strikken ble tøyd enda litt mer – i både grandios og simplistisk retning.