Apokalypse med sløyfe på

Nylig hadde den første operaen basert på en Knausgård-roman urpremiere – i Helsingfors. Finlands nasjonalopera i har bestilt operaen Morgonstjärnan av den finske komponisten Sebastian Fagerlund. Den svenskspråklige librettoen er skrevet av Gunilla Hemming og basert på Knausgårds roman med samme navn.

Vanskelig adapsjon

Man kan vanskelig påstå at denne romanen er spesielt godt egnet til operaadapsjon. Godt over 600 sider skal formidles på noen få timer, og i tillegg er Knausgårds fortelling mangetydig, fragmentert og full av løse tråder. Vi møter ni romanskikkelser, som alle forteller hver sin historie i førsteperson. De er av forskjellig alder, kjønn, klasser og yrkesgrupper: Akademiker Arne, prest Kathrine, barnehageassistent Emil, butikkansatte Iselin, journalist Jostein, hans kone Turid – pilleavhengig nattevakt på en institusjon for psykisk utviklingshemmede, sykepleieren Solveig, dokumentarfilmskaper og einstøing Egil, og til slutt Vibeke – kurator og nybakt mor. Vi følger deres liv gjennom to usedvanlig varme augustdager, for det meste i Bergen, idet et underlig nytt himmellegeme kommer til syne: en skremmende stor og lyssterk stjerne.

Bokens fremstillinger er til å begynne med hverdagslige og preget av i-landsproblemer – dysfunksjonelle familiesituasjoner, skrantende ekteskap, utilfredsstillende jobber og knuste fremtidsdrømmer. Så begynner underlige ting å skje. Iselin ser plutselig ting som ingen andre ser. En del opplever dyr som oppfører seg på naturstridig vis: horder av krabber på skogsveien, nærgående hjorter i boligstrøk og innpåslitne marihønesvermer. På sykehuset der Solveig jobber, får de inn pasienter som ikke dør av ting som vanligvis tar livet av folk. Etter hvert ser også flere av romanfigurene noen unaturlig store fugler, og fryktinngytende, ikke-menneskelige vesener som tenner bål i skogen og lager foruroligende klikkelyder. Jostein får hjerteinfarkt og drømmer at han er i et slags dødens venteværelse, befolket av de samme vesenene. Der oppdager han at broen over til dødsriket er stengt, og en enorm menneskemengde vaser hvileløst rundt ved brohodet. Det kan se ut som menneskene ikke lenger kan dø.

De ni narrativene er av ulik lengde. Noen følges opp i flere runder, andre hører vi bare fra én gang. Felles for dem alle er at de bråstopper uten at noen ting er avklart, gjerne når fortellingen er på sitt mest spennende. Boken er delt i to deler, kalt «Første dag» og «Andre dag». Det er med andre ord lagt opp til at det er noe som begynner – dommedag, apokalypse, jordens undergang? Knausgård gir ingen svar, men etterlater leseren på kanten av avgrunnen.

Uheldig trådsamling

Rent formmessig har Gunilla Hemming tatt noen velfungerende valg i overgangen fra roman til libretto. Istedenfor å ta med alle ni historiene og fortellerne har hun valgt ut de mest sentrale. Figurer som bare omtales i romanen, har i operaversjonen fått solistroller og egen agens, det er mindre indre monolog, og mange scener spilles ut mellom aktørene.

Dessverre går Hemming også langt i å samle tråder, svare på spørsmål og skrive inn avslutninger som ikke finnes i romanen. Dermed undergraver hun et av dens mest interessante trekk, nettopp at den for det meste bare kommer med oppspark og antydninger. 

Et eksempel er Kathrine, som lurer på om hun er gravid. I boken får vi aldri vite sikkert om hun er det eller ikke, eller hvordan det går med hennes døende ekteskap. I operaen har hun en spontanabort og forsones tilsynelatende med mannen Gaute. Og mens Jostein er i etterlivet, leter han etter sønnen sin, som har forsøkt å begå selvmord og svever mellom liv og død. I romanen er det åpent hvordan det går, men i operaen ser det ut til at Jostein finner ham og tar ham med tilbake. Det kanskje mest avrundende og banaliserende av alt er likevel hvordan menneskene samler seg til slutt og begråter sin felles skjebne i en stor korscene.

Dommedagsbonanza

I Thomas de Mallet Burgess’ regi er dette gjort enda mange hakk tydeligere. Også Leselie Travers scenografi er gjennomsyret av dommedagsaspektet. Over scenen henger en gigantisk skjerm, som blant annet viser en realistisk utformet informasjonstavle med avganger og ankomster ved Bergen lufthavn. På venstre side av denne oversikten er det en værmelding som viser rundt 30 grader i ulike byer, og på høyre side ser vi nyhetssendinger om flom og ekstremvær. Ned fra taket henger en rekke furutrær opp-ned. Først ser vi bare toppene, men i løpet av operaen kommer de gradvis lengre og lengre ned. Fra første stund er «morgenstjernen» projisert mot den bakre veggen i gigantisk format; den ligner mer på en asteroide eller planet, avbildet på nært hold, med synlige avskygninger av fjell og kratre.

Den praktiske gjennomføringen er likevel godt løst: På hver side av scenen er det plassert en fjellknaus med tilhørende skog. En sirkelformet seksjon av scenegulvet kan dreie rundt, mens gulvet både inni og utenfor sirkelen står stille. Dette «transportbåndet» går gjennom en tunnel i den venstre fjellknausen. De ulike scenariene og narrativene i boken sklir sømløst over i hverandre ettersom de dukker opp på ulike deler av scenen, mens nødvendige scenografiske elementer – som sykehusinventar, barkrakker eller Arnes hytte i skogen – bæres inn eller kommer seilende på «transportbåndet».

De som skal arve verden

Som Marius Emanuelsen skrev i sin kritikk av boken da den kom, har mange av romanfigurene det til felles at de forsømmer barn de har ansvar for. Emil mister et barnehagebarn fra stellebordet med hodet først, uten å varsle noen. Arne drikker seg overstadig og kjører i fylla mens han overlater barna til seg selv. Jostein ser med forakt på sin dypt deprimerte og sosialt utilpasse sønn, Egil har knapt orket å være sammen med sin tiåring etter skilsmissen, mens Kathrine møter sønnens følelsesutbrudd med kulde og avvisning.

Selv om ikke alle disse figurene er med i operaversjonen, gjenspeiles dette temaet ved at Finlands nasjonaloperas barnekor stadig figurerer i utkanten av handlingen. De er kledt i nåtidige sommerklær i lyse farger, og i større og mindre grupper står de ofte og observerer det som skjer på litt avstand. Kanskje er de representanter for alle de forsømte barna i romanen, men også for den generasjonen som skal arve klimakrisen. Samtidig er de alle utstyrt med hvite, mer eller mindre realistiske dyrehorn på hodet, som om de også representerer romanens dyr,, der de plutselig pipler frem fra sine naturlige habitater og over i menneskenes verden. Dette er i og for seg et effektfullt, flertydig grep som kommuniserer på mange nivåer og ikke leverer noen fasit.

Romanens to deler «Første dag» og «Andre dag» utgjør skillet mellom første og annen akt, og i annen akt er dommedagen et utilslørt faktum. Skogen har tatt over hele scenen – tretoppene rekker nå helt ned til gulvet, og en gammel, mosegrodd bil stikker opp av marken. «Morgenstjernen» er nå enorm, men effekten av det er minimal siden den allerede var ganske stor til å begynne med.

Musikalsk melodrama

Det kanskje største problemet er likevel en del svakheter ved Sebastian Fagerlunds musikk. Tonespråket er ofte ganske melodisk, men også preget av hyppige brudd og villet kakofoni. Musikken er full av motstand, og lytteren får ingenting gratis. Disse stiltrekkene står seg godt i dialog romanens ufullendte tema og fragmenterte fortellerstil; problemet er bare at musikken mangler tydelige spenningskurver. Formmessig veksler den hyppig mellom to ulike uttrykk: For det første en slags slankt instrumentert borduntone-aktig sekvens, der lave, utholdte toner lager en ulmende, stille-før-stormen-stemning. Motsatsen er en oppadgående gest, som ganske raskt reiser seg fra denne stillheten og ender i et voldsomt, eklektisk orkesterbrus der sterke, kontrasterende instrumentlyder – fra for eksempel messing og pauker – stikker seg ut i lydbildet. Disse gestene er på maks intensitet fra første bølge, og når apokalypsen er et faktum, har musikken ingen flere ytterpunkter å gå til.

Solistenes vokalpartier fremstår dessuten veldig like; det høres ikke ut som det er gjort noe forsøk på å differensiere mellom de ulike rollefigurene ved å gi dem ulikt musikalsk gemytt. Stemmene har til felles at de ofte veksler mellom lavt og høyt leie i store sprang, og de ligger gjerne på samme tone i lange strekk. Det gjør at rollefigurenes stemninger, følelser og karaktertrekk blir vanskelige å skille fra hverandre, og alle fremstår i noen grad hektiske og anmassende. Resultatet er påtrengende melodramatisk, og samtidig ganske flatt, ettersom hundre og ett er ute omtrent hele tiden.

Dette gir ikke utøverne noe godt utgangspunkt for å skape engasjerende og individuelle rollefigurer, og rent sanglig er det få som klarer å gjøre gull av gråstein. Det finnes unntak, som for eksempel Niklas Björling Rygert i rollen som Arne. Både barne- og voksenkoret synger sterkt og samlet, og orkesteret gjør maksimalt ut av Fagerlunds dynamiske kontraster.

Det er ingenting å si på at det må gjøres noen drastiske valg i overgangen fra ett format til et annet. Og at det er verdens ende som nærmer seg, ligger utvilsomt oppe i dagen i Knausgårds tekst. Det virker likevel som en underlig løsning å strømlinjeforme og effektivisere et verk som er så grunnleggende saktegående, subtilt og lite forklart.