Heftig heksejakt

Edvard Fliflet Bræins opera Anne Pedersdotter (1971) tar utgangspunkt i den historiske personen med samme navn, som ble brent som heks i Bergen i 1590. Fødselsåret er usikkert, men hun var gift med presten Absalon Pederssøn Beyer (1528–1575). Librettoen er av Hans Kristiansen, basert på Hans Wiers-Jenssens skuespill fra 1908, og bortsett fra noen biografiske detaljer tar operaen seg store historiske friheter. Ifølge Store norske leksikon var Anne antakelig mer eller mindre jevngammel med sin mann, og hun ble først dømt for trolldom 25 år etter at han døde. I operaen er aldersforskjellen mellom ektefellene derimot 40 år og Anne bare 17 år når de gifter seg. Når Absalons sønn Martin fem år senere kommer hjem fra prestestudier i København, faller han og den dypt ulykkelige Anne umiddelbart pladask for hverandre og innleder et forhold bak Absalons rygg. Under en konfrontasjon med Absalon avslører Anne at hun hater ham fordi han stjal ungdommen hennes. Han faller død om, som om sinnsbevegelsen ble for sterk for ham. Anne beskyldes for å ha drept ham med trolldom, dømmes til døden og brennes på bålet.

Stortromme og lysekrone

Dette er Operaen i Kristiansunds første oppsetning i sitt nye påkostede kulturhus Normoria, som åpnet i 2025 og som også rommer kulturskole, bibliotek og museum. Flyttingen er et etterlengtet løft for operaen, som tidligere har holdt til i den ærverdige, men ikke spesielt godt tilrettelagte Festiviteten fra 1914. Det nye bygget inneholder blant annet øvingssaler, blackbox og en stor, moderne hovedscene med en overdådig lysekrone og plass til rundt 500 publikummere.

Og det er tydelig at de har slått på stortromma for å fylle denne salen, med større kor og orkester enn jeg kan huske å ha sett i Kristiansund før. Det høres – orkesteret er ledet av Øyvind Bjorå, og det låter er samspilt og kraftfullt. Koret høres mye skarpere og fyldigere ut enn ved tidligere besøk.

Det virker som det er der prioriteringen ligger; Bård Lie Thorbjørnsens scenografi er derimot ganske enkel, men det er smart gjort og virker ikke påfallende sparsomt. Midt på scenen står en oval, skrå plattform. Langs kanten henger et tynt, halvt gjennomsiktig sceneteppe med åpning foran. Ulike stillbilder og videoanimasjoner projiseres på teppene, enten det er flammer fra heksebålet, trær og landskapsbilder, eller mer abstrakte mønstre. Beskjedne, mørkebrune tremøbler som passer rett inn i en spartansk middelaldersk prestegård bæres ut og inn av scenen og plasseres på eller foran forhøyningen for å markere de ulike rommene i huset. Kostymene plasserer oss enda tydeligere i senmiddelalderen, med lange kapper, fotside prestekjoler, brune hetter og pipekrager.

Trolldom eller frigjøring

Det ikke helt lett å bli klok på Anne slik hun fremstår i Bræin og Kristiansens tapning. Historien er lagt opp nesten som en spenningsroman, der døren åpnes på gløtt for at Anne kan ha trolldomskrefter. Når hun får vite at moren hennes også ble beskyldt for å være heks, begynner hun selv å lure, og første gang Martin kommer til henne om natten, er det fordi hun «kaller» på ham, slik heksene ble beskyldt for å kunne. Samtidig kan sinnet over at hun ble giftet bort mot sin vilje i veldig ung alder, og det desperate forsøket på å ta livet tilbake, like gjerne leses i et sosialrealistisk lys. Når hun til slutt tilstår, er det uklart om hun er oppriktig, eller om det er fordi hun vil unnslippe torturen.

Musikken har noe feberaktig over seg. Det er kort mellom utbruddene, det skjer noe dramatisk hele tiden, og mellom toppene ligger spenningen og dirrer. Det intense heksetemaet, kjent for mange som innkallingssignalet etter pausen i Nasjonaloperaen i et arrangement av Bjørn Kruse, er aldri langt unna, selv om det også er lagt inn flere komiske poenger og en scene som utarter til det reneste fylleslagsmål. Absalons religiøse kvaler får også stor plass. Det viser seg at han var overbevist om at Annes mor var en heks, men han lot sin kjødelige svakhet for Anne gå foran. Det ville ikke la seg gjøre for en prest å gifte seg med en heksedatter, derfor unnlot han å melde moren for hekseri. Nå plages Absalon av dårlig samvittighet for ikke å ha torturert moren til å tilstå og så brent henne på bålet, slik at hun kunne få frelsen. Isteden brenner hun i helvetets ild til evig tid.

Operaen gir ingen svar på hva som er sant eller usant, virkelighet eller overtro, rett eller galt. Den bare viser frem de ulike lagene av grusomhet i menneskenes praksis med å brenne hverandre levende i det godes tjeneste.

Bygdedyrets ritualer

Ingrid Forthuns regi tar heller ikke stilling. Isteden er flertydigheten underbygget på flere måter, og det topper seg med Annes triumferende mine når hun skal brennes, som kan bety både det ene og det andre. Realisme og mystikk er også blandet sammen på andre måter: Det er lagt opp til en naturalistisk spillestil mellom hovedrollene, mens korets bevegelser ofte er underlagt en stilisert koreografi. I tillegg har kostymedesigner Anette Werenskiold gitt koret like kostymer. Det skaper en selvkommenterende vri som forteller oss at alt bare et teater, samtidig som fortellingen får noe ritualistisk over seg. Noen ganger bikker det over i ufrivillig komikk, når bevegelsene fremstår overdrevet kunstige. På sitt beste understreker det likevel bygdedyrets gruppedynamikk i den nådeløse jakten på mistenkte hekser. I stort fungerer personregien og rolletolkningene som toppen av denne brutale kransekaken. Firkløveret Jørgen Backer, Magnus Kjelstad, Simen Bredesen og Jacob Abel gjør maksimalt ut av nevnte fyllescene, og både Siv Oda Hagerupsen som den tverre gamle moren til presten og Christina Jønsi som den heksedømte Herlofs-Marte formidler godt gjennom både sang og spill. Høydepunktet er Eirik Grøtvedt som Martin, med gjennomslagskraft og overtoner som når langt forbi lysekronen. Lars Arvidson som Absalon er overbevisende både som munter ektemann og angrende synder, men stemmen låter litt luftig og ustabil. Sigrid Vetleseter Bøe i tittelrollen synger mye av tiden så tilbakeholdt og snakkenært at rollefiguren blir uklar for meg. Jeg vil tro det er et stilvalg, men det er så påfallende at det lett kan tolkes som nødløsninger. Trolldomsprosessene og den rettslige og religiøse logikken som muliggjorde dem, virker så absurd sett fra nåtiden at det er vanskelig å ta inn at dette var virkelige hendelser. Artig nok er det ved å trekke frem det rituelle, mystiske og teatrale ved dem at de blir til forståelige og håndgripelige fortellinger.