Mørke fangehull og glitrende kabaret

Det kunne knapt vært større avstand mellom de to verkene Operaen i Kristiansund har valgt som fullskala-produksjoner under «Operafestukene» – en to ukers festival med opera- og musikkarrangementer i alle byens kriker og kroker. Verdis Trubaduren er en bekmørk tragedie om heksebrenning og blodhevn med dødelig utgang for sentrale roller, mens Czardasfyrstinnen er en lettbeint operette med lykkelig slutt.

Dyster middelalder Trubaduren hadde premiere først. Handlingen finner sted i Spania på 1400-tallet, og i første scene fortelles følgende forhistorie: Grev Luna beordrer en romkvinne brent som heks på grunn av en misforståelse. Datteren hennes, Azucena, vil kaste grevens yngste sønn på bålet som hevn, men i mørket og tumultene slenger hun feil baby på bålet – sin egen. Hun beholder grevens barn og oppdrar ham som sitt eget, og folk regner med at grevens yngste sønn er død.

Når historien fortelles, har grevens eldste sønn tatt over grevskapet og det er borgerkrig i landet. Snart ligger skjebnens ironi lag på lag, når den mystiske «Trubaduren» som er den nye grevens rival i kjærligheten til hoffdamen Leonora, viser seg å være Manrico, en sentral skikkelse på motstanderens side i borgerkrigen. I tillegg, får bare han selv og publikum vite, er han grevens antatt døde lillebror, oppdratt av Azucena. Etter mye dramatikk havner Manrico, hans ikke-biologiske mor Azucena og Leonora i grevens fangenskap, der Leonora tar sitt eget liv for å unngå å ende opp i grevens klør. I raseri dreper greven Manrico, som Azucena deretter avslører at var hans egen bror. Dermed fikk Azucena til slutt hevnet drapet på sin mor – ad grusomme omveier.

Stemningsfulle scenebilder I Mattias Palms regi ser vi ut til å befinne oss omtrent i den tidsepoken librettoen foreskriver. Gjermund Andresens scenografi er estetisk rendyrket og konseptuell, med en rekke frittstående, flyttbare søyler som viktigste sceniske element. Søylene har utskjæringer som ligner på bladverk, og de opplyses innenfra så lys i ulike sjatteringer og styrker skinner gjennom åpningene. Tilsvarende mønster går igjen i Anette Werenskiolds kostymedesign, som sammen med bestemte fargevalg og fasonger er felles for alle som hører til grevens hoff.

Samme tematisk beslektede kollektive bekledning ser vi hos Manrico og Azucenas gruppe av romfolk, men i grove, jordfargede tekstiler befriende fritt fra alle eksotiserende «sigøyner»-stereotypier med sterke farger, blomstermønstre og flagrende gevanter.

Dette konseptuelle kostymedesignet er utvilsomt estetisk vellykket, og det har sikkert sine sårt tiltrengte stordriftsfordeler når alt skal sys på dugnad. Men det gjør unektelig karakterene litt mindre personlige og særpregede – de blir mer brikker i et spill enn individuelle rollefigurer av kjøtt og blod.

Sterke fortellere Gode rolleprestasjoner veier mye opp for dette. Lina Johnson (Leonora) var visst forkjølet, ble det annonsert, men bortsett fra at det kanskje gikk an å ane en viss tilbakeholdenhet og «utporsjonering» av kreftene, var det ingenting å si på klang, presisjon og innlevelse. Siv Iren Misund var overbevisende som den ulykksalige Azucena som uforvarende drepte sitt eget barn mens hun så moren ble brent levende. De to mannlige hovedrollene var noe mindre overbevisende. Patrick Egersborg som Grev Luna manglet sanglig kraft og overskudd og ble derfor en litt vag figur, mens Thorbjørn Gulbrandsøy (Manrico) høres litt anstrengt og forsert ut, spesielt i høyden. Derimot er Magne Fremmerlid solid som Ferrando, grevens høyre hånd. Med fyldig stemme og krystallklar diksjon manifesterer han kommandantens autoritet.

Siden jeg var i Kristiansund i 2017 og så Perlefiskerne, har det virkelig skjedd ting i orkesteret. Kristiansund symfoniorkester under Torodd Wigums ledelse var imponerende nyanserikt, presist og fullt av kraft, i seg selv, men også særlig gitt den sårbare blandingen rene amatører, profesjonelle heltidsmusikere, og sikkert noe derimellom. Spesielt blåserne var det god lyd i. Koret har også fått seg et løft som helhet, og spesielt solid kraft var det i mannskoret i rollene som soldater – på begge sider av konflikten.

Gjennomført nostalgi Czardasfyrstinnen er en samproduksjon med Opera Trøndelag, der den gikk i april 2021. I Kristiansund har alle de største rollene fått andre solister, og selvsagt er kor og orkester lokalt.

I likhet med Trubaduren er Czardasfyrstinnen i regissør Ronald Rørviks versjon en oppsetning av det tradisjonelle slaget – med en liten vri: Første scene er en nyskrevet prolog, der et ektepar sitter ved radioen. I programteksten kan vi lese at de traff hverandre da de spilte hovedrollene Edwin og Sylva i en oppsetning i Wien. Plutselig annonseres en innspilling fra deres gamle oppsetning – fra 1939, hvis jeg hørte rett – som neste nummer, og vi følger minnene deres inn oppsetningen fra den gangen, og således inn i handlingen.

Også her ser den ut til å finne sted omtrent på librettoens tid – rett før utbruddet av første verdenskrig. Varietésangeren Sylva Varesku er i et forhold med grevesønnen Edwin Lippert-Weylersheim, som tilsynelatende er dømt til å forbli flyktig, ettersom familien hans aldri ville akseptere en slik forbindelse. Men etter mange runder og minst én offentlig skandale får de hverandre – på operetters intrikate vis.

Gjermund Andresen og Anette Werenskiold har henholdsvis scenografi og kostyme også i denne oppsetningen. Scenografien er mer tids- og stedsspesifikk og gir assosiasjoner både til jugendstil og art deco, med en buet konstruksjon i samme grønnyanse som de berømte Otto Wagner-undergrunnsstasjonene i Wien. Den gjør nytten som kabaretscene, ballsal og hotellresepsjon. Scenes sidevegger er uten inndekning og fungerer som en påminnelse om at vi befinner oss i en operette om en operetteproduksjon. Werenskiolds kostymer bærer også her preg av en tilsvarende «uniformering» eller gruppeinndeling. Her fungerer det imidlertid enda bedre, fordi historien er full av grupperinger: Soldater i uniform, adelsmenn i kjole og hvitt, fruer i flagrende gevanter med overdimensjonert detaljer, som om alle følger en tenkt «siste mote», og «sparkepiker» i glitrende trikoter og stramme pannebånd med vaiende oppsatser.

Farsekomikk på godt og vondt Det finnes både en stor fordel og en stor ulempe med en produksjon som er så gjennomført til fingerspissene fra en annen tid. Fordelen er at alt ligger til rette for å rendyrke den oppstyltede

farsens opprinnelige form – overdrevne gester, utstudert ansiktsmimikk og ikke minst et gammeldags, deklamerende scenespråk, med nasale a-er, overtydelige konsonanter og dramatiske sukk og kunstpauser. Det passer som hånd i hanske i denne utdaterte verdenen som bokstavelig talt stod ved avgrunnens rand i 1913, selv om ingen kunne ane omfanget av det allerede da. Jeg vet ikke om det er tiltenkt, men det passer også metalaget – hvordan en produksjon fra 1939 ville se og høres ut.

Ulempen er at det kanskje også kan bli en sovepute når det gjelder å lage skråblikk eller moderniseringer av elementer som ikke har tålt tidens tann. Og noen slike er det utvilsomt. Det er for eksempel bare ikke noe stilig lenger, i den grad det noen gang var det, med godt voksne menn som omtaler unge jenter i lårkort trikot som «småpiker», ledsaget av megetsigende gester. Jeg mener det hadde latt seg gjøre å røske litt i akkurat det, uten å gå på akkord med den gjennomførte tidsånden.

Strålende komisk timing Når det er sagt, er Czardasfyrstinnen så velspilt i alle ledd at det er lett å se gjennom fingrene med det. Det er for mange roller til å nevne alle her, men alle gjør en strålende jobb. Spesielt imponerende er Ole Andreas Silseth som Sylvas gode venn Boni – med prikkfri komisk timing og overbevisende fremstilling av rollefigurens oppblåste følelsesliv, ledsaget av stødig sang. Ingeborg Haugvik Francke er fabelaktig som hans hjertes utkårede Stasi, med glitrende sopransang og solid rolletolkning. Jan Erik Fillan er også både sanglig og scenisk god som den litt modige og litt feige Edwin. Ida Gudim spiller ut Sylvas kamp mot overklassens fordommer med overbevisning, og briljerer sanglig i høyden, men forsvinner litt for ofte i mellomleiet.

I denne produksjonen er det Operaens Sinfonietta som spiller, det vil altså si at de er en god del færre i orkesteret. Jeg forventet at det ville være hørbart, men det var det knapt – også her imponerte musikerne med kraftig og levende spill, og under Kjell Seims ledelse hadde de full kontroll på den wienske «schwungen» og de mange ulike danserytmene. Det eneste jeg savnet var kanskje litt større dynamisk variasjon, om ikke annet for å hjelpe sangerne på scenen, som har litt vanskelige forhold fordi salen ikke har noen orkestergrav. Koret var også redusert i denne oppsetningen, men det var heller ingen merkbar reduksjon i deres klang eller presisjon.

Jeg synes det er modig satset og godt gjort å få to så kontrasterende verk å komme til sin rett innenfor et begrenset produksjonsapparat basert på mye frivillighet. Når opera skal ut til et bredt lokalt publikum, virker det som en god idé å vise den frem fra helt ulike sider. Særlig når man mestrer hele spennet så godt som dette.