Amerikanske tilstander

Det er ingenting å si på premissenes absurditet: I Nationaltheatrets oppsetning av Uendelig liv møter vi en gjeng middelaldrene damer – og én mann – med plager og vondter overalt. De er på «retreat» på en privat klinikk, der en påstått velrennomert legeguru anbefaler vannfaste som mirakelkur mot alt fra fibromyalgi til kreft. Som om ikke det var nok, ligger klinikken rett ved et bakeri, og døgnet rundt fylles de frivillig sultendes omgivelser med duften av ferskt bakverk. De fem damene, og iblant mannen, stavrer ut og inn og snakker om alle sykdommene og smertene sine, om hvor lenge de har fastet og om hvordan de føler seg, men også om livene sine, om hva de vanligvis driver med, og om sine dårlige og mindre dårlige ekteskap. De hevder stadig at de føler seg bedre av kuren, men de ser miserable ut og overbeviser hverken seg selv eller andre. Spørsmålet om de utsettes for behandling eller kvakksalveri, ligger hele tiden under og lurer.

First Price-sanatorium

Til å begynne med virker fasteklinikken dyr og luksuriøs. Norunn Standals scenografi består av en buet plattform. I hver ende skråner den ned i en trapp med brede, lave trinn, utført i et eksklusivt utseende lysebrunt trepanel med smale planker. Oppå plattformen står en rekke solstoler i samme materiale, som kan felles ned i gulvet. Utøverne har på seg morgenkåper, tøfler og håndklær på hodet som om de var på spa. I tillegg til et nærmest konstant inntak av vann virker det å vegetere i solstolene som en sentral del av behandlingen. Jeg får assosiasjoner til de omfattende «liggekurene» i Thomas Manns Trollfjellet, der pasientene på det fiktive sanatoriet «Berghof» ble foreskrevet et voldsomt antall timer om dagen i liggestoler på balkongene, i all slags vær, med utsikt over det mektige alpelandskapet. Det viser seg imidlertid snart at skuespillets kursted er et slitent motell, og at «utsikten» fra plattingen er bakeriets parkeringsplass. Jeg aner ikke om referansen er tilsiktet, og rent litterært tåler nok ikke Uendelig liv sammenligning med Thomas Mann. Det er uansett en treffende motsetning i de to samfunnsanalysene. De kondisjonerte samfunnsklassene i vår tid betaler gladelig det hvite ut av øye for et konsept, et merkenavn, det trenger ikke være et overdådig luksusopplegg. Vi er vant til at råkapitalismen har muliggjort astronomiske priser for det folk er villige til å betale for, uansett om innsiden er hul og utsiden råtten.

TV-serier på teater

Samfunnskritikken kommer også til uttrykk i de mellommenneskelige relasjonene. De er for det meste distanserte, og selv om alle snakker i vei, snakker de egentlig ikke med hverandre. I konseptenes tidsalder er fremmedgjøringen nærmest total: Vi foretrekker å betale i dyre dommer for å bli kommandert til å sulte oss halvt i hjel, fremfor å søke sammen. Mot slutten skjer det et par genuine møter, i korte glimt, der det viser seg at det finnes både fysisk og mental smertelindring i god, gammeldags berøring, eller i mellommenneskelig kontakt. Analysen er treffende, og dramatiker Annie Baker har også funnet en god balanse mellom humor og alvor. Hun ironiser over rollefigurenes selvmedlidenhet og åpenbare i-landsproblemer, men lar alvoret skinne igjennom, som når de tyngste diagnosene kommer for dagen, eller når sannheten om å leve i et kronisk smertehelvete vises frem uten skånsel. Likevel er det lite ved denne sceneteksten som oppleves nytt og friskt. Dette er analyser som er gjort før, i mange omganger og varianter. Det er dessuten litt vanskelig å få øye på hva som gjør dette til viktig teater i en norsk kontekst. Jeg får følelsen av at jeg sitter og ser en teaterversjon av amerikanske TV-serier jeg har sett mange ganger før. Alle stereotypene, problemstillingene, referansene, holdningene og formuleringene er erkeamerikanske, og de virker litt fremmede i norsk språkdrakt. Jeg stusser ved hvorfor man ikke har forsøkt seg på større grad av adapsjon. Det er ikke som om helseguruer, alternative kostholdsråd eller dyre private tilbud ikke finnes her, men de har sine egne vrier og andre konnotasjoner. Det skal ikke mye kunstnerisk frihet til i oversettelsen for å erstatte Real Housewives-vibbene med frognerfruer, snåsamenn og engleskoler.

Skuespillets kraft

Når oppsetningen likevel blir ganske fornøyelig å se på, er det mye takket være et fullstendig påkoblet utøverlag, samlet i Sigurd Zieglers stramme regi. Samtidig som alle seks spiller distinkte, godt utmeislede rollefigurer, ligger det et slør av distanse over spillestilen. Nesten alt som sies er underspilt og fremsatt med et snev av monotoni. Vi vet aldri helt hvor vi har disse menneskene, og det sørger for å holde sentimentaliteten på avstand. De få øyeblikkene der fasadene sprekker opp, blir dermed ekstra effektfulle.