Glovarm vinter

Jon Fosses stykke Vinter er fra 2000, og det har bare to rollefigurer: «Mannen» og «Kvinna». De møtes ved en parkbenk, og det virker åpenbart at de ikke kjenner hverandre, selv om kvinnen insisterer på at hun er «dama hans». Det viser seg at mannen er utenbys fra; han bor på hotell og er i byen i forbindelse med «et møte». Kvinnen virker ustadig og utagerende, hun er ute i vinterkulden uten ytterklær, og på et tidspunkt faller hun og kommer seg ikke opp igjen. De ender opp på mannens hotellrom, og mannen forsømmer jobbavtalene sine og lar være å både besvare og returnere konas mange oppkall.

Skuespill og roman

Som sedvanlig hos Fosse får vi minimalt med bakgrunnsinformasjon. Er kvinnen pære full, ruset, gal, eller har hun rett i at de kjenner hverandre? Hva skjer egentlig mellom dem på hotellrommet? Handlingen ligger tett opp til romanen Bly og vatn fra 1992, og der får vi vite litt mer. Selv om det er to ulike verk, er de så like at det er vanskelig ikke å lese detaljene fra romanen inn i skuespillet. I romanen fremstår kvinneskikkelsen mer eksplisitt som en av byens løse fugler, overstadig beruset med skitne klær, og kanskje er hun prostituert. Vi følger handlingen utelukkende gjennom mannens tanker, og han slites mellom begjær og beskyttertrang og forstår ikke selv helt hva som driver ham til å sette alt over styr for disse impulsenes skyld. Det skjer ganske lite mellom dem på hotellrommet. Og til slutt reiser han mot flyplassen igjen, uten å avsløre for leseren om dette var en parentes i hans A4-liv eller et skjellsettende brudd som har snudd opp-ned på alt.

I skuespillet er Mannen og Kvinna likeverdige hovedpersoner og tiltrekningen mellom dem får større plass. Det slutter også tilsynelatende nærmest motsatt; Mannen har sagt opp jobben på impuls, kona har bedt ham om ikke å komme hjem igjen og han gir uttrykk for at han vurderer å bli på ubestemt tid. Det antydes at Kvinna kanskje ikke så for seg å få denne ubesluttsomme mannen i fanget på langsiktig basis, men også i stykket er slutten åpen. 

Utenfor tid og rom

I regissør Lisaboa Houbrechts’ utgave er skittengrå norsk byvinter byttet ut med gylne jordfarger, lysende hvitt og en handling som tilsynelatende foregår utenfor tid og sted. Midt på scenen står en lav, hvit, rektangulær forhøyning, og rundt den er gulvet nesten dekket av en mengde svarte klesplagg. Ellers består scenebildet for det meste av svarte vegger og ulike lyseffekter. Tani Dibasey spiller rollen som Kvinna, og han er iført skyhøye stiletthæler, et slags lårkort bukseskjørt og en lang, elegant og åpen kåpe, med bar overkropp inni. Kyrre Hellum (Mannen) har brune bukser og brun t-skjorte. En tredje person (Carl Martin Eggesbø) dukker iblant opp og sier noen av Kvinnas replikker, iført en halvt gjennomsiktig og halvt hvit heldekkende trikot. På et tidspunkt har Kvinna på seg samme slags trikot, under et lag av svarte klær som hun sliter av seg. En rekke mannlige statister figurerer stadig i bakgrunnen, noen i bar overkropp som Dibasey, andre i blazer. Som Mannen er de også kledt i ulike sjatteringer av brunt. Kvinna får iblant sterke rykninger eller spasmer, som om hun går inn i en slags transe, og senere skjer det samme med Mannen, i et spektakulært samspill med strobeaktig lyssetting. På et tidspunkt dannes en vegg av lys bak den hvite plattformen, som ligner en slags portal. Lyset nedenfra er så sterkt at alt som havner i lysstrålen, ser selvlysende ut, så når objekter kastes eller utøverne går gjennom, det skaper en visuelt slående effekt av magisk forvandling. Mot slutten stiger en diger, hvit bauta opp av en luke midt i det hvite rektangelet, og statistene bærer den en stund mellom seg som en kiste og skrider sakte frem som i en begravelsesprosesjon.

Så godt som kontinuerlig underlagsmusikk er med på å skape en ulmende, mystisk stemning. Iblant høres brokker av melodier fra gjenkjennelige akustiske instrumenter, iblant elektronisk susing, during og suggererende buldring.

Sosial utenforskap eller metafysisk transcendens?

Som i Fosses opprinnelige tekster får vi ingen entydige forklaringer på hva som skjer eller hva noe av dette betyr. På en måte er det nærliggende å lese inn en tematisering av de sosiale motsetningene mellom Mannen og Kvinna, om innenfor- og utenforskap, som i teksten handler om å være fra hvert sitt samfunnslag, henholdsvis etablert middelklasse med hus, kone og barn, og et liv i rus og hjemløshet på siden av samfunnet. Selv om jeg ikke opplever det som noe hovedpoeng, hverken i romanen eller skuespillet, får jeg inntrykk av at en tilsvarende motsetning er et sentralt premiss Houbrechts’ oppsetning, en som handler om kjønnsuttrykk, legning og seksualitet, og om utenforskap for en skeiv minoritet i et heteronormativt majoritetssamfunn. Kvinnas kjønnsuttrykk er flertydig, og Mannen både har en kone han åpenbart trekkes vekk fra, mot en annen seksualitet enn den heterofile. Den mannlige statistgjengen virker både truende og lokkende, og jeg får en følelse av at rollefiguren Kvinna enten tilhører dem i et skjevt maktforhold, eller kanskje hører til blant dem, eller både og. Assosiasjonene går til antydningene i Bly og vatn om at Kvinna lever på en halliks nåde. Mannen står som regel for seg selv, samtidig virker han forbundet med gruppen av menn gjennom de brune klærne de alle har på seg. Utgjør de noe Mannen og Kvinna vil rømme fra, eller komme til? Samtidig er forestillingen altfor symboltung og ritualistisk til at en slik direkte tolkning er dekkende. Det antydes at det er en slags urinstinkter eller kosmiske krefter i spill, eller at rollefigurene streber mot en slags metafysisk transcendens, som kulminerer med at Carl Martin Eggesbø går sakte mot scenekanten med en fakkel integrert i kostymet i hver håndflate, så det ser ut som han bærer ild i hendene. 

Størst av alt er kjærligheten

På mange måter er uttrykket tøyd så langt vekk fra Fosses opprinnelige stemninger, historiefortelling og tematikk at jeg er usikker på om det egentlig er noe igjen, om man i det hele tatt hadde trengt Fosses tekst som underlag for å lage denne forestillingen. I tillegg er det visuelle uttrykket til tider så voldsomt og sensasjonspreget at estetikken heller mot et illusjonistshow à la David Copperfield. Samtidig er det noe ved det som treffer en nerve: I sentrum av det hele står kjærligheten mellom Mannen og Kvinna, som i kontrast til den sterke symbolbruken har noe dypt uspektakulært ved seg. Det er som om forestillingen tematiserer og løfter kjønn, kjønnsidentitet, -normer og -uttrykk ved å vise at det ikke spiller noen rolle i den store sammenhengen. På ett plan er dette først og fremst fortellingen om en person som går i høye hæler, og en som ikke gjør det, som mot alle odds, enten det nå er i samfunnet eller i Det Store Altet, når frem til hverandres «inste grind». Og uansett: Samspillet mellom Dibasey og Hellum er en skuespillermessig bragd som bærer hele forestillingen, og det er fullstendig fengslende.