Mye sirkus og lite Pippi

Det er ikke så rart at Astrid Lindgrens bøker om Pippi Langstrømpe har beholdt sin uslitelige popularitet gjennom generasjonene. Med sin uforstilte likefremhet og uovervinnelige fysiske styrke er Pippi både jordnær og mystisk. Hun er i det hele tatt full av motsetninger: uvøren og uendelig snill, ensom og selvstendig, blottet for boklig kunnskap, men samtidig ofte klokere enn alle de voksne i rommet. Hun lyver så hun tror det selv, men når en minst venter det, er noe av det villeste helt sant: Plutselig en dag sitter pappaen hennes på trappa til Villa Villekulla, en lys levende sjørøver og sydhavskonge – akkurat som Pippi alltid har sagt. Det er, som for øvrig i Astrid Lindgrens univers, sjelden noe som er helt rett frem og endimensjonalt. Barns uforbeholdne glede over livets små og store mirakler står side om side med tilværelsens uforutsigbare nådeløshet.

Svensk innleie

Dessverre er det akkurat disse kvalitetene som ikke får plass i Det Norske Teatrets innleide produksjon Pippi på sirkus. Stykket er skrevet av Maria Blom og Björn Ulvaeus, og det hadde urpremiere på konsertarenaen Cirkus i Stockholm i 2022, med regi av Maria Löfgren og sirkusregi av Tilde Björfors. Det er den samme oppsetningen som nå går på Det Norske Teatret, i nynorsk språkdrakt.

Stykket er ifølge programmet basert på Pippi Langstrømpe – den første boken om Pippi, utgitt i 1945. Som tittelen antyder, er handlingen sentrert rundt kapittelet «Pippi går på sirkus», der Tommy og Annika tar Pippi med på hennes første sirkusforestilling. Pippi går i kjent stil ikke med på premissene; hun vil slett ikke bare sitte og se på. Isteden hopper hun inn i manesjen og overgår sirkusartistene i balansekunst på hesteryggen og akrobatikk på slak line. Sirkusdirektørens utfordring til publikum om å måle styrke med «verdens sterkeste mann» tar Pippi selvsagt på strak arm, og «Sterke Adolf» blir grundig overvunnet, før han løper gråtende ut.

Dette utgjør forestillingens rammeverk, men med en vri: Hele handlingen foregår på sirkuset, og Magdalena Åbergs scenografi er utformet som en tradisjonell manesje med sterke farger og blinkende lys. Bokens lurvete skurker Dunder-Karlsson og Blom, som sikler etter Pippis enorme gullpengebeholdning, er byttet ut med sirkusdirektøren selv: Billettsalget går dårlig og gjør henne på ingen måte rik, slik hun drømmer om. Hun legger en slu plan og stikker av med pengene, men stoppes i flukten.

Sømløst sirkus

Det største vrien er likevel gjort på det formmessige planet. Pippi på sirkus er ifølge produsentenes omtale en «sirkusmusikal», noe som innebærer at sirkusartistene er profesjonelle og akrobatikken ekte. I tillegg drives handlingen fremover av en rekke stort anlagte musikalnumre der akrobatikk, sang og dans er sømløst flettet sammen. Flere av sirkusartistene spiller roller der de både snakker og synger. Musikken fremføres delvis live, og til og med musikerne som har bærbare instrumenter, er ofte en del av koreografien.

Og forestillingen lykkes for så vidt med å være et godt koreografert og godt gjennomført sirkus-akrobatikk-musikal-show. Problemet er bare at det ikke blir spesielt interessant teater av det. Det kunne absolutt vært en god idé at den delen av handlingen som foregår på et sirkus, inneholder ordentlige sirkusnumre, men ideen kollapser når den skal være premisset for hele oppsetningen.

Pippi-løst plot

Én ting er at plotlinjene blir rotete og fulle av logiske brister, som når Pippi av handlingsmessig uforståelige grunner velger å overnatte en natt på sirkuset – med pengesekken henslengt ubevoktet midt i manesjen. Dette virker utelukkende som en kunstig tillempning for at sirkusdirektøren kan få stjålet pengene uten at handlingen må flyttes ut av sirkuset. Et beslektet problem er at flere av sangene er uten forankring i handlingen, som når et sirkusnummer der akrobatene er kledt som lilla pudler, utløser en fullstendig umotivert sang om at Tommy ønsker seg en hund.

Like forserte virker mange av forsøkene på å få dette til å handle om Pippi. I en altfor lang første del er det som om man forsøker å putte halve boken inn i sirkusforestillingen som Pippi, Tommy og Annika presumtivt er tilskuere til. Fru Prysselius, eller Prussiluskan, som Pippi kaller henne (som for så vidt ikke er med i noen bok, men først dukket opp i filmatiseringene på 1960-tallet), kommer løpende inn i manesjen og vil ha Pippi på barnehjem. Hun beordrer de klønete politikonstablene Kling og Klang til å hjelpe henne, som vanlig uten at det løser noe særlig, men også uten at sirkusartistene ser ut til å ta nevneverdig notis av at alle disse menneskene invaderer forestillingen deres.

Andre kjente Pippi-markører klemmes inn uten at det later til å ha noe med plotet å gjøre. Plutselig synger hun en sang om at faren hennes er sjørøver, uten at noen egentlig spurte, og kjente Pippi-ord som «krumelur» og «pluttifikasjon» snikes inn i sangtekster og samtaler helt uten kontekst.

Generisk puddelrock

Ulvaeus’ musikk er dessuten irriterende generisk. Den består utvilsomt av noen karakteristiske stiltrekk, som et og annet umiskjennelig nikk til ABBA. Det er også lett å høre spor av andre Ulvaeus/Andersson-produksjoner, som musikalen Chess fra 1986. Samtidig fremstår sangene mer som enkeltstående, ikke spesielt originale eller fengende, pop- og rockelåter. De mangler den sterke narrative kvaliteten som på sitt beste kjennetegner Ulvaeus’ (og Anderssons) musikaler. I tillegg har hele lydbildet et tydelig preg av 1980-tall, med sterke innslag av puddelrock og powerballader, uten at det fremstår som om det er noe bestemt man vil si ved å skue tilbake til nettopp den epoken.

Det er dessuten uforståelig for meg at man prioriterer å ha levende musikere på scenen, bare for å forringe hele live-opplevelsen ved å klistre på forhåndsinnspilte lydspor. Musikerne er strålende, under like strålende ledelse av kapellmester Svenn Erik Kristoffersen, og et slankere lydbilde som bare besto av det som lot seg gjøre live, hadde vært tusen ganger å foretrekke. Volumet fra det massive akkompagnementet er dessuten såpass høyt at vokalen delvis overdøves.

Utøverleddet fungerer dog utmerket ellers også – spesielt Vincent Graham og Marta Aukland som henholdsvis Tommy og Annika har begge sterke og velklingende stemmer. Dessuten må hatten av for alle utøverne som mestrer både sang, dans og akrobatikk like godt. Natalie Bjerke Roland har det som skal til for å mestre den bærende tittelrollen, men hennes Pippi blir likevel for jovial og koselig. Det siste tror jeg først og fremst er et regiproblem, ettersom forestillingen som helhet mangler denne brodden.

Det kan godt hende fenomenet «sirkusmusikal» har større potensial enn det som utløses her, men gjort på denne måten, fortrenger sirkuseffektene teatrets historiefortelling. Og vitsen ved å lage – og kjøpe inn – en forestilling om Pippi som ikke har plass til den lindgrenske underfundigheten, er svært vanskelig å få øye på.