Høy fart og lite undring

Michael Endes barnebok Den uendelige historie («Die unendliche Geschichte») fra 1979 er uendelig kompleks, 413 sider lang og inneholder en overflod av referanser til mytologi, arketyper, religion, litteratur og billedkunst. Historien drives fremover av spenning i flere lag, med flere større og mindre plot i spill samtidig, men den tar seg også tid: til å beskrive stadig skiftende fantasilandskap, etablere nye premisser og skildre romanfigurenes indre liv og deres filosofiske og moralske dilemmaer. Hovedpersonen er den ti-elleve år gamle Bastian Balthasar Bux, som har mistet sin mor, ignoreres av sin sønderknuste far og mobbes på skolen. Han er ifølge seg selv ikke flink til noen ting, annet enn å dikte opp historier – som ingen vil høre på. Alt snur for Bastian når han snubler over en magisk bok, som også heter Den uendelige historie. Den handler om Fantásia, en parallell verden som holder på å gå tapt: Menneskene har sluttet å fantasere, dermed spises eventyrverdenen gradvis opp av et fryktinngytende tomrom. Etter hvert blir det tydelig at bokens figurer er klar over at Bastian leser om dem, og ikke nok med det – de peker ham ut som Fantásias eneste mulige redningsmann. Bastian har imidlertid ikke selvtillit nok til å tro at han kan være til noe som helst nytte. Det tar lang tid før han tør å komme, men så hopper han i det, og Fantásia er reddet. En lykkelig slutt, skulle man tro, men med dette er boken bare halvveis. Neste halvpart handler om at Bastians personlighet bikker over i sin motsetning. Han lar all heder og ære gå fullstendig til hode på seg og holder på å ødelegge Fantásia på nytt, før han endelig finner tilbake til seg selv, denne gangen uten selvforakt, og reiser hjem til menneskene.

Poenget som forsvant

Boken ble en stor suksess, ikke minst på grunn av filmen med samme navn fra 1984, som riktignok bare omhandler første del, men som gjorde historien verdenskjent på Hollywood-nivå. Ende forsøkte å få filmen stanset, fordi han mente filmskaperne ikke hadde forstått boken hans i det hele tatt, men bare ville tjene penger. Jeg har med skam å melde ikke sett filmen «alle» snakket om i min barndom, men jeg kom likevel i tanker om denne kritikken da jeg så Det Norske Teatrets nye oppsetning, fordi jeg ikke synes produksjonen klarer å ta opp i seg bokens essens. Det fører for langt å diskutere hele Endes filosofiske prosjekt her, men jeg forstår det som at et av hans hovedanliggender er modernitetskritikk – av en meningstom avfortryllet verden der det eneste som tillegges vekt er det som kan veies, måles og forklares med fornuften. Med andre ord: Hvis menneskene slutter å drømme og fantasere, og hvis myter, eventyr, sagn, kunst, kultur og litteratur mister sin verdi, går både Fantásia og menneskeverdenen under. Dette aspektet forblir uutforsket i denne produksjonen, som later til å prioritere action og lettvint humor fremfor undring og flertydighet. Oppsetningen har brukt John von Düffels dramatisering, oversatt til nynorsk av Runa Kvalsund. En sceneversjon som skal passe for barn fra åtte år kan selvsagt ikke være uendelig lang, så det er ikke til å unngå at handlingen må kuttes brutalt ned. Jeg synes likevel ikke Düffels tekst har gjort et spesielt godt utvalg. For mange ulike elementer er tatt med, mens det er kuttet for mye i refleksjoner, forklaringer og etablering av premisser. Iblant rekker jeg knapt å skjønne hva som skjer og hvorfor før det plutselig skjer noe helt annet. Dette forsterkes av Peer Perez Øians regi, der det ofte går ganske fort i svingene. Det virker som Bastians psykososiale utvikling – fra usikker til selvsikker gutt via stormannsgal diktatorspire – er det viktigste omdreiningspunktet. Den blir ikke tydelig nok, fordi forestillingen hverken har tid til å etablere klare ytterpunkter mellom den han var og den han blir, eller vise oss hvilke beveggrunner han har for å endre seg.

Lite teatralt teater

Jeg synes også forestillingen er overraskende visuelt spak. Bianca Deigners kostymedesign er riktignok forseggjort og fantasifullt, der det frembringer et beskjedent utvalg av Fantásias myriader av underlige vesener. Men Arne Nøsts scenografi står ikke i stil til kostymene. Bokens mange umåtelig fantasifulle landskaper, den uendelige fargeørkenen der hver sanddyne har en egen nyanse, det enorme hvitglinsende Elfenbenstårnet der den uforlignelige Barnekeiserinnnen bor, eller det fryktinngytende evighetsdype juvet som ingen kommer hverken over eller rundt, glimrer alle med sitt fravær. For det meste settes stemningen forsøksvis gjennom Åsmund Bøes animasjoner som projiseres mot bakveggen, ofte bare i et ganske lite utsnitt, mens resten av bakveggen er svart. Mange av bildene er eventyrlige og underlige nok, den beskjedne størrelsen og skjermbildenes evig utilstrekkelige todimensjonale format, som nesten alltid kommer til kort i møte med fysisk scenografisk materiale, gjør dem ufarlige og anonyme. Tverrhengende scenetepper langs sideveggene brukes i noen grad, men fargepaletten er mørk og lite variert. Dette kan ha sammenheng med at antikvariatet der Bastian opprinnelig finner boken, i denne oppsetningen er gjort om til Det Norske Teatret selv, der klassen hans er på omvisning. Det antydes at det som legges opp til at det som skjer i Fantásia utspiller seg som teater foran Bastians øyne, men samtidig fortsetter han å lese i boken, så jeg får ikke helt tak i hvordan denne endringen er tenkt. Sol Heilo har komponert ny musikk til produksjonen, som så vidt jeg skjønner er forhåndsinnspilt og spilles av over høyttaleranlegget. Den er skjør og gjennomsiktig og består ofte av klare, klirrende lyder, som minner om bjeller eller klokker – eller syngende stemmer, der dette forekommer i historien. I likhet med scenebildet er musikken underlig enkel og entydig. To av teatrets særegne virkemidler, som innehar uante muligheter for å formidle på andre måter enn det en bok kan, blir altså påfallende lite brukt. Ina Svenningdal spiller Bastian som en litt klønete og elskelig raring, og det gjør hun gjennomført og med glimt i øyet, men det er grenser for hvor langt hun kommer når hele rollefiguren er underutviklet i både manus og regi. De to andre hovedpersonene, Atréju, fantasianeren som redder eventyrverdenen første gang ved å finne Bastian, og han trofaste følgesvenn, den perlemorsfargede lykkedragen Fuchur, spilles av henholdsvis Francisco Kalle Navarro og Rafid Arsalan Islam. De får heller ikke noe lett utgangspunkt, fordi det ofte er deres rollefigurer som har fått de dramatiske replikkene som skal drive handlingen videre. Vi får ikke tid til å bli kjent med dem, og spesielt mot slutten blir det mye hektisk roping.

Kortversjon i tredobbelt tempo

Jeg tar meg i å lete etter alternativer – hvordan er det egentlig mulig å gjøre en så lang og mangslungen roman til vellykket teater? Er denne historien rett og slett avhengig av romanform, fantasi og indre bilder for å fungere? Samtidig nekter jeg å tro det, bare fordi jeg, som hverken er regissør eller dramatiker, ikke ser noen løsninger på sittende hale. Teaterformatet har alle muligheter til å fortelle med mange flere virkemidler enn bare ord, og jeg tror kanskje det er der problemet til denne produksjonen ligger. Den forteller en fortettet, forkortet og forenklet versjon i tredobbelt tempo, istedenfor å dvele ved, blåse opp og brette ut i all sin bredde de elementene av historien som egner seg best for scenen.