Uhåndgripelig meningsdannelse

Erich Wolfgang Korngolds opera Die tote Stadt (1920) har aldri vært oppført i Norge før, enda den var svært populær i sin samtid og fremdeles spilles jevnlig andre steder i verden. Skrevet rett etter første verdenskrig av en 23 år gammel komponist har den et klart budskap til et krigsherjet kontinent: Livet må gå videre, på tross av all elendigheten. Librettoen er skrevet av komponisten selv og hans far, Julius Korngold, under pseudonymet Paul Schott, og er basert på Georges Rodenbachs roman Bruges-la-Morte (1892). Vi møter Paul som har omgjort et rom i huset til et tempel for sin avdøde kone Marie og isolert seg hjemme. Når han endelig våger seg ut, møter han Marietta på gaten, en kvinne som er til forveksling lik den døde Marie. Han blir umiddelbart forelsket i henne – eller bare i minnet om sin kone, eller begge deler – men når Marietta etter hvert vil ta konas plass og presser ham til å gi slipp, oppstår det en heftig krangel som ender med at han dreper henne, før det viser seg at alt som har skjedd etter den første dagen de traff hverandre, bare har vært en drøm.

Åpent landskap

I Calixto Bieitos regi ved Bergen Nasjonale Opera (BNO) er skillet mellom tid og rom, drøm og virkelighet nesten visket ut. Det er ikke lett å få grep om akkurat hva som utspiller seg, hvor og når det foregår eller hvem karakterene er og hva de vil. Paul minnes Marie i form av bilder; han ser ut til å ha fotografert alt hun har tatt på av hverdagslige objekter. I åpningen er scenen er bar, og bildene projiseres mot en grå bakvegg som går i ett med et grått felt på gulvet. Fire lysbildeapparater står på fire lave søyler som flyttes på underveis eller får andre funksjoner. Kostymene er ved Paula Klein og har et elegant og enkelt moderne snitt, med innsmett av sterke farger og outrerte detaljer, som cowboyjakke med milelange frynser, åpent skjortebryst med overdådige smykker og lårkorte kjoler. Spesielt drømmesekvensen i annen akt, som opprinnelig foregår under en øvelse i Mariettas teatertrupp, er vanskelig å tyde. Rollefigurene leker med en diger bademadrass, de tumler rundt hverandre på vekslende måter: erotisk, komisk, alvorlig, eller alt på én gang. Er det en slags orgie med klær på, en pågående performance, en øvelse på det samme, eller en kunstnerisk fotoseanse? Noen er tullet inn i plast i ulike farger, andre i papp, noen leker med en dobørste, og på et tidspunkt har fem av teatertruppens medlemmer papirposer med påmalte dyreansikter på hodet. Drømmelogikken i det forestående drapet på Marietta forskutteres når Paul og vennen hans Frank begynner å krangle om henne: Paul kveler Frank med slipset, men han reiser seg like etterpå.

Språkløs substans

Vanligvis synes jeg denne typen uklarhet gjør det vanskelig å koble seg på handlingen, men her skjer det motsatte. Det er som om alt det konkrete blir underordnet i Bieitos eiendommelige estetikk; alle rollefigurene har tydelig substans og agens – de er på overbevisende og påtrengende noen, og de vil utvilsomt noe. Jeg får inntrykk av at figurene surrer rundt som keitete og rotete manifestasjoner av motstridende tanker og følelser, som om deres menneskelighet er spilt ut i all sin standhaftige, ubehjelpelige kløning. Derfor blir de famlende møtene mellom utøverne gripende, som når Marietta og Paul sirkler rundt hverandre i rommet i siste akt, som da har høyryggede benkerader på hver side og minner om en krysning mellom kino, kirkerom og auditorium. Paul slites mellom å ville ha Marietta fordi han tror hun er Marie, og fordi hun nettopp ikke er Marie, men interessant likevel, og han plages av skam og forvirring over begge deler. Og Marietta på sin side ser ut til å være både sint, stolt, trassig og forelsket på samme tid – samtidig som det hele kanskje, eller sannsynligvis, bare er en drøm. En underlig sexscene mellom Paul og Marietta foregår ved at hun bare legger seg flatt ned på en av benkeradene. Benkene står med ryggen mot salen, så vi bare ser bena hennes stikke ut, bøyde og med føttene i gulvet. Paul setter seg etter hvert på kne mellom bena hennes, men ingenting stemmer. Han havner i feil høyde, ingen beveger seg, klærne er på. Den ene hånden hans gjør noen nølende mekaniske bevegelser langs benkeradens rygg, og etter en stund kommer Mariettas hånd over kanten og gjør noe lignende. Scenen fremkaller et sterkt ubehag, samtidig som den tidvis er merkelig rørende. Jeg tror mye av denne ubestemmelige meningsdannelsen skjer i Bieitos aktive bruk av musikken. Korngolds komposisjon er overveiende tonal og melodisk, men også dissonant, bitonal og kantete, ekspressiv og full av brudd og krumspring, og alle oppbygninger, brudd og stemningsskift i musikken gjenspeiles på scenen på virkningsfulle måter, i et stramt og dynamisk samspill med dirigent Eivind Gullberg Jensen og Bergen Filharmoniske Orkester. Ekstra virkningsfullt er det at Bieito gjerne forskyver og omdefinerer handlingen så ting skjer litt før, litt etter eller litt annerledes enn det synges om, som om handlingen også blir musikk, eller at alt smelter sammen til en uttrykksform med et flytende og uforpliktende forhold til språket.

Troverdige figurer

Dette hadde selvsagt ikke fungert uten utøvere som følger opp. Riktignok synger ingen av de to hovedrollene på en måte som virkelig får taket til å løfte seg, selv om Vincent Wolfsteiner (Paul) har en klang som på sitt beste er både varm og metallisk, og mange av de mellomhøye tonene smeller ut i salen, og Nadja Stefanoff (Marie/Marietta) låter lyrisk og skimrende i mange partier. Likevel er stemmebruken deres så uttrykksfull og så integrert i spillet og de sterke rolletolkningene at jeg for en sjelden gangs skyld opplever at det veier opp. Resten av solistensemblet er også godt, spesielt trenger stemmen til Dumitru Mitu (Victorin, teatertruppens regissør) ofte gjennom helheten. Koret står bakerst i salen, og tidvis låter det både sterkt og klangrikt, selv om det iblant virker som det ikke er så lett hverken å samle klangen der oppe under taket eller være helt synkronisert med det som skjer på scenen. På tross av noen få rusk i maskineriet er dette likevel en ubestemmelig sterk opplevelse. Når opera er spesielt vellykket, pleier jeg å glede meg over at kunstarten virkelig kommer til sin rett, som den blandingen av likeverdige kunstneriske elementer den må være. Men det er sjelden det skjer så bokstavelig som dette, at det skapes et helt nytt og sammensmeltet uttrykk.