Bilde av en kunstner i skvis

Charlie Chaplins første talefilm Diktatoren fra 1940 utgjør et fascinerende stykke filmhistorie og har satt varige spor. Chaplin var allerede en populær skuespiller og filmregissør med flere stumfilmer bak seg da han helt på begynnelsen av andre verdenskrig startet innspillingen av Diktatoren. Slik markerte han seg mer eksplisitt politisk enn han hadde gjort noen gang tidligere. I filmen spiller Chaplin både en jødisk barberer i gettoen som lider av hukommelsestap etter å ha vært soldat i første verdenskrig og den latterlige diktatoren Adenoid Hynkel som drømmer om verdensherredømme. Hynkel-karakteren er en komisk parodi på Hitler, og filmen er en besnærende blanding av politisk satire, komedie og drama. Helheten formes av det totale taktskiftet i sluttscenene når den jødiske barbereren forveksles med diktatoren. Utseendemessig er de to karakterene like som to dråper vann, og med ett befinner den jødiske barbereren seg i en situasjon der han må holde en tale for folket for ikke å bli avslørt som den han egentlig er – en mann på rømmen fra en fangeleir. I talen fra filmens siste scene er det som om ikke bare rollefiguren, men Chaplin selv med ett snakker til oss gjennom kameralinsen og sier at vi må stå opp mot urett og diktatur og forene oss for frihet. Når forestillingen Chaplin: Diktatoren settes opp på Den Nationale Scene i Peer Perez Øians regi er det et forsøk på å fortelle historien om denne merkverdige filmens tilblivelse på teaterscenen.

Drama i kulissene

Dette er ikke første gang Chaplin: Diktatoren spilles på en norsk scene. Morten Joachim og Line Hofoss Holm har skrevet manuset til forestillingen som opprinnelig hadde premiere på Rogaland Teater i 2017 med Joachim som regissør. Scenograf- og kostymedesigner Dagny Drage Kleiva har laget en fleksibel scenografi på Store scene som går som hånd i hanske med historien som fortelles på scenen: Scenen forestiller et filmstudio, og overalt rundt på gulvet står det flyttbare, malte kulisser i tre som er formet som deler av bygninger og rom. Et sted står et kamera, og ytterst på scenekanten til venstre står en stasjon med sminkebord og stoler, og til høyre et skrivebord. Geir Hovlands lysdesign er fargesterk og ren, og bidrar sammen med den bevegelige scenografien og videoprojeksjoner på et lerret bakerst på scenen, til en dynamisk og kontrastfylt bruk av scenerommet med en rekke utpreget visuelle tablåer.

Handlingen veksler mellom scener fra Chaplins eget liv og scener fra filmen og filminnspillingen. På den måten veves livet og kunsten sammen og belyser hverandre gjensidig. Foruten at publikum får oppleve en gjenskapning av kjente scener fra filmen på teaterscenen, er forestillingen like mye et tidsbilde og et kunstnerportrett. Først og fremst er historien gjennomgående effektivt og stramt fortalt helt uten dødpunkter. I løpet av de første seks-syv minuttene skisseres alle konfliktlinjene samtidig som publikum stifter bekjentskap med hele persongalleriet. Motsetningene er spissede og noe forenklede, men fungerer likevel godt innenfor forestillingens format.

Alle karakterene i persongalleriet rundt Charlie bidrar til å tegne et bilde av en kunstner i skvis. Chaplin, spilt av Eirik del Barco Soleglad, vil lage filmen Diktatoren i en tid der Hitlers makt vokser fordi han er en «en fattiggutt fra Sør-London som har vokst opp med følelsen av hvordan det er å være mindre verdt enn alle andre, slik som den jødiske befolkningen». Det blir vanskeligere enn han har tenkt når Mary Pickford (Katrine Lunde Mackenzie), samarbeidspartneren hans i distribusjons- og produksjonsselskapet United Artists, advarer ham om at filmen kan bli sensurert. Ikke lenge etter dukker den tyske konsulen Georg Gyssling opp (Jonatan Filip) som representant for nazistene. Han begynner å presse Mary Pickford fra sidelinjen. Chaplins kone, Paulette Goddard (Monica Dybwad), er heller ikke fornøyd med ham selv om hun spiller en hovedrolle i filmen. Hun synes han prioriterer kunsten for høyt. Sladderjournalisten Hedda Hopper (Irene Waage) fungerer på sin side som talsperson for offentlighetens kritiske meninger om Charlie.

Slapstick og fysisk humor

Selv om den alvorstunge stemningen og usikkerheten skinner igjennom i storparten av scenene fra Charlies eget liv, er humoren og komikken minst like sentrale bærebjelker i forestillingen. Regissør Peer Perez Øian lar ensemblet spille overdrevent komisk og utpreget fysisk med store gester. Resultatet er at volden, som så ofte blir stikkende synlig i Chaplins originalfilm, er nedtonet i forestillingens mange gjenskapinger av scener fra filmen til fordel for en spinnvill humor. Stormtroppenes marsj og jakt på den jødiske barbereren er gjennomkoreograferte, og ensemblet som helhet har stor presisjon og timing. Styrken ved gjenskapingen av scenene fra filmen i forestillingen er at de gjøres med en egen vri, og at det er mye rom for skuespillerne til å fargelegge replikkene og situasjonene med egne tolkninger. Del Barco Soleglad har en fysisk beherskelse som likner Chaplin, men i den kjente scenen der Hynkel leker seg med en stor badeball som forestiller en jordklode, benytter han like mye sjansen til å spille på publikums tilstedeværelse ved nesten å slippe badeballen ut i salen, før han glupsk griper fatt i den som den skulle vært en liten baby. I andre akt tar det av når diktatoren Napaloni besøker Hynkel: Til forskjell fra filmen er scenen ved middagsbordet gjort om til en stilisert krigskamp der Napaloni og Hynkel står på hver sin side av bordet og kaster mat på hverandre til lyden av granater, skudd og bomber. Det virker dessuten som om forestillingen flere ganger i små øyeblikk begynner å leve sitt eget liv – spesielt når del Barco Soleglad spiller mot Stig Amdam og Jon Ketil Johnsen som gestalter rollene som Hynkels nærmeste medarbeidere Herring og Garbitsch. Tulletysken til Hynkel fremstår delvis improvisert, og det virker som de tre legger inn små improvisasjoner gjennom blikk, mimikk og timing og slik overrasker hverandre spontant underveis. Det er et sjeldent syn på norsk institusjonsteater. Forestillingen er allerede en måned inne i spilleperioden når jeg ser den, og jeg håper skuespillerne slipper seg enda mer løs i møtet med publikum og hverandre framover.

Hvilken slagkraft?

Chaplin: Diktatoren har tilsynelatende alle ingrediensene som gjør den til en vellykket storsatsning på teaterets hovedscene, og alle elementene i teatermaskineriet spiller godt på lag. Likevel er det en tvil som kommer snikende når jeg går hjem fra teateret. Om det er noe jeg savner, må det være mer friksjon og tvetydighet i karakterutviklingen og i handlingen. Det skjer lite med menneskene som portretteres i forestillingen, og kanskje aller minst med hovedpersonen selv. Når Soleglad i siste scene står alene og holder den berømte talen fra filmen til melodramatisk musikk, mangler ordene slagkraft, og forestillingen punkterer derfor avslutningsvis. Det historiske øyeblikket da Chaplin snakket gjennom kameralinsen er på mange måter avgjørende for at fascismekritikken i filmen fungerer, og forestillingen lykkes ikke i å gjenskape dette på scenen. Komedie er morsomst når den også er maktkritisk, og sceneversjonen mangler kunstneriske grep som løfter den og gjør siste scene og maktkritikken generelt til noe mer enn en slapp henvisning. Det kan se ut til at både manusforfatterne og regissøren har sett seg litt blinde på sin egen beundring av Chaplin. Dermed drukner potensialet for virksom maktkritikk i vår tid på teaterscenen dessverre i hyllesten av en fascinerende kunstner.