Små ekle bøllefrø

Da den tyske psykologen Heinrich Hoffmann skrev og illustrerte barneboken Der Struwwelpeter i 1845, forestilte han seg nok ikke at den over 150 år senere skulle danne inspirasjonen til en musikalforestilling. De små historiene på rim er gruvekkende, overdrevne, absurde og tullete fortellinger med advarsel om hva som skjer med rampete barn som ikke oppfører seg. Boken er blitt en litterær klassiker og er oversatt til mange språk. Det er både groteskt og skummelt når Harriet, som liker å leke med fyrstikker, brenner opp, eller når Konrad, som liker å sutte på tomlene sine, får besøk av en skredder som klipper tomlene av. En norsk utgave fra 1997 fikk tittelen Busteper eller morsomme fortellinger og pussige bilder av Dr. Heinrich Hoffmann, og den fanger mye av essensen i Hoffmanns språk og strek: Det skumle presenteres i en munter innpakning og inviterer leseren til å kjenne skrekkblandet fryd over barnas skjebner

Kjent og sprøtt skrekkunivers

Når Shockeheaded Peter spilles på Den Nationale Scene, er det den tredje oppsetningen av musikalen i Norge siden premieren på Det Norske Teatret i 2013. Den gang hadde Vidar Magnussen en av de sentrale rollene, og nå er han tilbake som regissør og har med seg co-regissør og koreograf Stian Danielsen. Musikalen, som opprinnelig hadde verdenspremiere i Storbritannia i 1998, er skrevet av Julian Crouch og Phelim McDermott, og bandet The Tiger Lillies står for musikken og sangtekstene. Handlingen er løselig formet rundt sanger om barna i Hoffmanns bok. Skuespiller Kjersti Elvik spiller rollen som en hovedsanger som synger alle sangene mens handlingen illustreres og spilles ut av de andre i skuespillerensemblet. Mellom scenene der barna dukker opp og dør én etter én, loser en seremonimester (Pål Grønning) publikum gjennom de små pausene og binder det hele sammen. I tillegg rammes forestillingens begynnelse og slutt inn av fortellingen om et ektepar. Vi får se hva de gjør når storken endelig gir dem et barn som til deres store fortvilelse viser seg å være frastøtende. I Teaterkjelleren har Vasylyna Kharchevka skapt en intim scenografi som gir en opplevelse av at den ellers så store scenen har krympet. På hver sin side av det røde sceneteppet er trevegger liksom tilfeldig spikret sammen av gamle treplanker, og bak sceneteppet skjuler det seg en verden som likner et gammelt, slitt spøkelseshus i grå- og bruntoner. Scenens bakvegg går over to etasjer, og foruten to grå, gamle portretter, er det fullt av dører, vinduer og luker. Det oppstår en fin dybde og spenning i scenebildet når skuespillerne beveger seg inn og ut av disse. Minst like viktig som Kharchevkas scenografi, er arbeidet maskedesigner Mette Noodt og kostymedesigner Simen Mustvedt har utført. Sceneuniverset har en atmosfære som leder tankene både til Tim Burtons filmer, og til 90-tallsfilmene om The Addams Family. Dyremasker, proteser av ulikt slag, kroppsdrakter og utstrakt bruk av dukketeaterelementer bidrar til å underbygge forestillingens absurde galskap.

Fullt kjør

På mange måter er merkelappen musikal ikke helt dekkende for Shockheaded Peter. Snarere fremstår forestillingen som en blanding av pantomime, dukketeater, show, cabaret, slapstick, farse, teater og musikal. Musikken danner en ramme og en rød tråd gjennom hele oppsetningen, men de mange sceniske elementene som kostymer, rekvisitter, masker og den fysiske humoren fremstår som minst like viktige i Magnussens regi. The Tiger Lillies har komponert musikk full av fengende refrenger og melodier som raskt klistrer seg til hjernen. Stilen og lydbildet gir gjennomgående assosiasjoner til Kurt Weill, samtidig som det er en ellevill blanding av elementer fra jazz, swing, rock og balkanmusikk i flere partier. Musikerne Heine Bugge, Tommy Haltbakk, Ivar Kolve og Paul Fawcus er til stede på scenen sammen med skuespillerne og akkompagnerer Elvik stødig og sømløst på blant annet trommer, trekkspill, saksofon og gitar. Elvik likner en uhyggelig dødning der hun med hvitsminket ansikt og skinnende hodeskalle med noen få hårtuster, titter opp fra luker i gulvet eller danser sammen med de andre i ensemblet mens hun fremfører alle sangene. Det er fullt kjør allerede fra åpningsøyeblikket når Pål Rønning entrer scenen i rollen som seremonimester og en slags forvokst Busteper med viltvoksende hår og lange negler. Han har pistrete gulgrønt hår som står rett til værs, stripete dress, sterk teatersminke og en særegen, inderlig komisk timing. På kav bergensk sjarmerer han salen med et arsenal av vitser tilpasset vestlandspublikummet. Han tilfører spontanitet og energi som gir en følelse av at forestillingen når som helst kan bevege seg i en helt annen retning enn planlagt. I denne oppsetningen går det slag i slag, og visuelt er det svært ofte at scenebildene byr på fine detaljer: I sangen om Harriet (Ameli Isungset Agbota) som leker med fyrstikker kommer ensemblet trillende med Harriet i en stor vogn. Beina hennes er dukkebein som stikker ut av vogna, og det gir kroppen hennes komiske proporsjoner. Når det begynner å ryke av håret hennes mens hun holder på å dø, omringes hun av dansende katter som synger «mjau, mjau, mjau, mjau» i cabaretinspirert koreografi. Det er en innstudert likegladhet i ensemblets tilstedeværelse som forsterker det absurde og meningsløse i scenen og slik underbygger den groteske humoren i materialet godt. Også sangen om Fiklete Fillip byr på mange vellykkede sceniske løsninger: Gryter og panner flyr i alle retninger ved et spisebord, og seremonimesteren har en intens trommesolo der han spiller på grytene.

Overdøver musikken

Det er et stort ensemble på en liten scene. I alt teller jeg ni skuespillere og fire musikere. Det løpes, hoppes og danses. Tidvis er både tempoet og volumet på det som foregår på scenen så heseblesende at Elviks vokal og tilstedeværelse overdøves og drukner til fordel for skrikene fra de uskikkelige barna. Et eksempel er sangen om uskikkelige Fredrik som etter hvert blir revet i fillebiter av sin egen hund. Skuespiller Sturla Alvsvåg jager seg selv med en stor, grå hundedukke med lysende røde øyne. En doktor tar hjertekompresjoner på de få kroppsdelene som etter hvert er igjen av Fredrik, og selv om slapstick-humoren er ubetalelig, er det samtidig så kaotisk på scenen at det er et under at ingen av skuespillerne tråkker feil og forsvinner ned i en av de åpne gulvlukene mens de fyker rundt.  Forestillingen burde ha skrudd tempoet ned et par hakk og spart på kruttet flere steder slik at musikken hadde fått den oppmerksomheten den fortjener hele veien. Svakheten ved Magnussens regi er at forholdet mellom tekst, musikk og scenisk handling ofte er ubalansert og altfor tettpakket, og dermed blir Elviks vokal skadelidende til tross for hennes iherdige innsats. Det gjør at alt fremstår litt flatt. Den sungne teksten, som er oversatt til nynorsk av Are Kalvø, er full av minneverdige tekstlinjer som hadde fortjent større rom i produksjonen som helhet. At det enkle kan være like effektivt som å pøse på med mest mulig virkemidler på kortest mulig tid, blir veldig tydelig i den fine balladen om Johnny som er distré og til slutt blåser vekk med vinden: Elvik står rolig og synger mens skuespiller Sturla Alvsvåg beveger seg rundt med en paraply i hendene. Det ser ut som han bare så vidt klarer å holde seg på beina idet all verdens vinder er i ferd med å gripe tak i ham og blåse ham langt vekk. Det forestillingen mangler av presisjon og nyanser, tar den imidlertid langt på vei igjen med smittende entusiasme hos ensemblet på scenen. Når Elvik synger «Små ekle bøllefrø/ de fortjener å dø» og både barn og voksne inviteres til å synge med og gjenta «dø, dø, dø», tyder kraften i stemmene til publikum på at forestillingen har truffet en nerve tross alt.