Hva er det med politiet i Bergen?

«Velkommen til Bergen/ Byen som er en idé/ En felles forestilling større enn virkeligheten / Byen som til enhver tid er under angrep/ Byen som ligger helt ytterst ved sjøen helt ute på enden/ Byen vest for loven som noen har kalt den/ Hva er det med politiet i Bergen/Hvorfor er det så mange skandaler/ Så mye bråk/Alle varsler-sakene/ Fryktkulturen» Slik lyder ordene til skuespillerne Reidun Melvær Berge, Kasper Skovli Botnen og Sigmund Njøs Hovind i den første scenen av forestillingen POLITI! på Det Vestnorske Teateret. De er alle sammen kledd i jordfargede bukser, skjorter og jakker, og i Mari Hesjedals scenografi fremstår de som tre etterforskere som befinner seg på et gammeldags kontor. På de tre sceneveggene bak dem vises videoprojeksjoner av fasadene til bygninger på Torgallmenningen, og sånn plasseres forestillingen i Bergen. På midten av scenegulvet står det et avlangt bord med tre stoler, og bakerst ved sceneveggen er det en pepperkakeby med flere små modeller av ulike bygninger. En talerstol som også er bygget opp av en pepperkakemodell og forestiller politihuset i Bergen stikker seg ut. For bergensere flest vil tankene gå til den store pepperkakebyen som bygges hvert år der bedrifter, skoler og barnehager står for egne bidrag. Samtidig gir scenografien en opplevelse av noe lekent og uferdig, av at vi befinner oss i et uvirkelig laboratorium.

Politivoldsakene i Bergen

POLITI! er noe så sjeldent som en teatertrilogi om politiet i Bergen, og regissør Aslak Moe står for både manus og regi. Forestillingen POLITI! Del 1:1970-1990 utgjør første del av trilogien. Moe har lenge hatt en fascinasjon for dokumentarisk materiale og norske krimsaker, og har tidligere blant annet laget teater basert på egne erfaringer med delt foreldreskap og undersøkelser av norske foreldretvister i forestillingen Løgn varar lengst (2021). I forestillingen Røyk over Isdalen (2020) var omdreiningspunktet den ekte kriminalgåten om den døde kvinnen som ble funnet i Isdalen i 1970. På teatrets nettsider presenteres forestillingen som en «true crime-komedie om byen vi alle elskar; Bergen!». Nærmere bestemt tar Moe for seg utviklingen av de mange politivoldsakene i Bergen på 1970- og 1980-tallet, debattene som oppsto i mediene og offentligheten rundt voldsbruk og lovstridig maktbruk i politiet, og uenigheten knyttet til hva som egentlig var sant i en forskningsrapport om voldsbruk i Bergen som forskerne Edvard Vogt og Gunnar Nordhus presenterte i 1981. Rapporten dokumenterte at bergenspolitiet daglig utsatte de svakeste innbyggerne for uberettiget vold. Politiet hevdet på sin side at all maktbruk var innenfor. Forskerne ga ut funnene i boken Volden og dens ofre (1981), og det skapte debatter i mediene. Det gikk så langt som at justisministeren nedsatte et granskningsutvalg for å undersøke rapporten, og resultatet var at det ble konkludert med at voldskulturen i politiet var reell. Men saken sluttet ikke der. Senere kom det blant annet anklager om at Nordhus og Vogt hadde jukset med kildene, og flere av vitnene ble dømt for falsk forklaring i det som har blitt kalt Bumerangsakene (1988-1990). Disse sakene ble senere gjenopptatt, og dommene ble opphevet. Vogt og Nordhus ble renvasket, men med boken Politivold - Norges største forskningsskandale (2019) kom påstander om at hele forskningsprosjektet var en bløff, og debatten raste igjen.

Kort fortalt er det et sammensurium av handlingstråder Moe tar tak i, og han forsøker med teaterprosjektet sitt å gi en fremstilling som nøster i debatten. Han baserer seg på dokumentarisk materiale, og klipper og limer sammen materiale fra radio og TV, bøker, podcaster og intervjuer med aktører og etterkommere i manuset sitt.

Menneskene, handlingene, detaljene

Moe har skapt et stort univers fylt med mange hendelser og personer – vi møter ikke mindre enn rundt 26 historiske personer i løpet av den knappe timen forestillingen varer. Karakterene skisseres hele tiden gjennom markører som kroppsspråk, stemmebruk og enkle rekvisitter, og sceneskiftene understrekes ved hjelp av enkel forflytning og lyssetting. Berge, Botnen og Hovind veksler hurtig mellom gjenfortelling og å spille ut handling og replikker. Korte scener der de befinner seg i nåtid mens de ser tilbake på det som har skjedd og henvender seg direkte til publikum avløses stadig av scener der historiske hendelser spilles ut. Små detaljer står side om side med de store linjene i fortellingen. Forestillingen er slik sydd sammen på en effektiv måte som minner mye om podcast eller radioteater i formatet, og ensemblet serverer oss hele tiden forklarende setninger som plasserer enhver scene i en kontekst som gjør det lett å følge med. Den lune og avslappede tonen ensemblet etablerer fra begynnelsen av er avgjørende for at formatet og forestillingens premisser fungerer. «Har det egentlig aldri vært noe spesielt galt med Bergenspolitiet?», spør de, før de går videre til å undre seg over når det kom for dagen blant byens innbyggere at det foregikk tvilsom voldsbruk i bergenspolitiet. Derfra tar de handlingen rett inn i scener fra demonstrasjoner i Bergen på 1970-tallet og viser frem datidens politiske klima. Vi får et kort innblikk i «Gyldenpris-aksjonen» der en rekke aktivister la seg ned foran anleggsmaskiner for å forhindre at det ble bygget vei over en lekeplass, og vi får se politiets framstøt mot en ungdomsgjeng som okkuperte et hus i Fosswinckelsgate. De sceniske virkemidlene spiller godt på lag med teksten når flere av sammenstøtene illustreres ved at pepperkakehus trilles fram og livefilmes med et håndholdt kamera mens video projiseres på den bakerste sceneveggen. Lydkulisser, pepperkakehus som sprenges i fillebiter og scenerøyk levendegjør konfliktene og gir stort rom til å skape egne bilder i hodet mens man ser på, samtidig som det gir avstand til det som fortelles.

Fra karikaturer til vitnesbyrd

Samspillet mellom Botnen, Berge og Hovind sitter som støpt, og ensemblet gjør mange tolkninger av virkelige personer som er helt på kornet. Representantene fra politiet spilles gjennomgående som påståelige og ufrivillig morsomme. Det er uforglemmelig når Botnen i skikkelsen som den bergenske politimesteren Sigurd Müller koker over av undertrykt raseri i en TV-debatt. Berge spiller Gunnar Nordhus, journalisten Bjarne Kvam og jusprofessor Torstein Eckhoff og viser at hun har stålkontroll på kunsten det er å gjøre imitasjoner av kjente personer med bittesmå nyanser i kroppsspråk og stemmebruk. Likevel synes jeg det er en svakhet at forestillingen gjentatte ganger beveger seg så nært det parodiske, karikerte og tullete. Det tar brodden vekk fra materialet. Når regissør Moe velger å bruke lang tid på en scene der ensemblet gjengir en forkortet versjon av en ekte episode fra 1981 om politivold fra NRKs debattprogram På sparket, er det noe med spillestil og regigrep som gir meg assosiasjoner til parodiene komikere som Harald Eia og Bård Tufte Johansen gjorde i Åpen post på slutten av 1990-tallet. Det er morsomt å se på, men tilfører minimalt til helheten. I forlengelsen av dette opplever jeg det etter hvert som et problem at vi hopper fra scene til scene og at vi møter så mange karakterer uten å bli ordentlig kjent med noen av dem. Hvorfor tar ikke Moe seg bedre tid til å introdusere både Nordhus og Vogt hvis de er blant fortellingens hovedpersoner, slik skuespillerne hevder? Kanskje er det et bevisst valg fordi forestillingen er den første i en trilogi, men det gjør også at jeg sitter igjen med et inntrykk av at forestillingen ikke helt har bestemt seg for hvilken historie den egentlig vil fortelle publikum.

Voldens kjerne

Imidlertid er det et sterkt grep når ofrene for politivold selv kommer til orde i forestillingen. I den ene scenen hører vi et lydklipp fra NRK radio der en ung mann forteller om hvordan politiet utøvde vold mot ham, og i den andre scenen mørklegges alt fullstendig mens et vitnesbyrd fra et offer i dokumentarfilmen Boomerang (1994) projiseres som video på scenens bakvegg. I disse øyeblikkene får alvoret ta plass, og det gjør vondt når jeg får vite hva volden gjør med menneskene som utsettes for den. Det er vanskelig materiale Moe knar i, og selv om det er fremstilt på en lett tilgjengelig måte, forstår jeg ikke helt hvorfor det skal bli teater, og ikke likeså godt kunne vært en podcast eller en avisartikkel. Jeg opplever at det fortsatt er langt mer å hente for Moe i hvordan han sammenstiller materialet og presenterer det på teaterscenen. Jeg lengter spesielt etter flere perspektiver og flere overraskende tilnærminger underveis – de mulighetene som ligger i metanivåene i den dokumentariske formen er i liten grad utforsket.