Fosse i skippertak

Søndag 10.desember mottok Vestlandets stolthet Jon Fosse nobelprisen i litteratur. For å markere at Fosse skrives inn i historiebøkene, arrangerte Det Vestnorske Teateret i samarbeid med NRK (og flere andre teatre) den unike hendelsen Jon Fosse ord for ord – en maratonopplesning av Fosses 41 skuespill på 40 timer. Hendelsen ble direktesendt på NRK fra fredag kveld 8.desember til søndag formiddag 10.desember. I løpet av disse 40 timene leste til sammen 47 skuespillere 2804 manussider, kun avbrutt av løpende pauseinnslag underveis. I pausene fikk programledere som Linda Eide, Hans Olav Brenner og Finn Tokvam besøk av gjester i et live TV-studio som befant seg et sted bak lukkede dører i teaterbygningen Logen der Det Vestnorske Teateret holder til. Knut Hoem rapporterte fra Stockholm og Siss Vik fra Oslo. Gamle utdrag fra NRKs arkiver viste i tillegg fram Fosse i ulike varianter i tidslukene mellom opplesningene. Jeg fulgte deler av Jon Fosse ord for ord i teatersalen ved Det Vestnorske Teateret fredag kveld, lørdag formiddag og lørdag kveld, og lyttet også sporadisk på utdrag fra opplesningene gjennom helgen via nett-TV hjemme. Som teatergjenger og kritiker gjennom mange år har jeg etter hvert fått god kjennskap til deler av Fosses forfatterskap både på og utenfor scenen. Scenekunstkompaniet De Utvalgte sin forestilling Skuggar gjorde et uutslettelig inntrykk på meg allerede i 2009 da jeg var 19 år. Forhåndsinnspilte videoopptak av barneansikter i de ulike rollene ble projisert på seks plaststøpte kokongaktige hoder som hang fra scenetaket, og resultatet var helt enestående, ulikt alle Fosse-oppsetninger jeg har sett siden. Oppsetningen av Skuggar viste meg hvordan Fosses tekster i møtet med vidt forskjellige kropper og stemmer kan få uventede meningslag som slår pusten ut av en. I Fosses dramatikk blir stedene mer og mer abstrakte og ubestemte, og dialogene spiller seg ut mot hverandre som store og små musikalske motiver og gir stor frihet til de som tar tekstene til teaterscenen. Skuggar fikk meg til å tenke at det egentlig ikke finnes noen grenser for hvilke nye sammenhenger og forståelser av Fosses tekster godt teaterhåndverk kan åpne for gjennom kreative tilnærminger. Et annet eksempel på en oppsetning som forsøkte å jobbe aktivt med meningslagene i teksten og åpne den mot noe nytt, var Agder Nye Teaters oppsetning av Fosses Mor og barn, som jeg så under Teaterfestivalen i Fjaler i 2022. Forestillingen ble spilt i en nedlagt butikk med store butikkvinduer ved en kai på Straumsneset, og publikum satt i et amfi på utsiden av butikken. Oppsetningen lekte seg både med dialogen i live-fremføring og lydopptak, og flere scener inne i butikkvinduet ga en visuell dimensjon til teksten som satte fantasien min i sving. 

Klaustrofobisk begynnelse

Stemningen var spent og lavmælt da jeg ankom teaterbygget i Logen fredag kveld. Titlene på Fosses skuespill sto for anledningen skrevet i ulike blå fonter på trappetrinnene i teaterets inngangsparti, men til tross for at teateret selv hadde brukt ordet «festivalstart» i programbladet, var det var ikke mye festivalstemning eller folkefest å spore. I den store teatersalen var det kun rundt 15 publikummere, og to store kameraer på stativ sto plassert ved publikumsplassene like ved scenen. Mens Hans Olav Brenner og Linda Eide gjorde de siste forberedelsene til det innledende TV-opptaket foran oss, fikk jeg altså mest av alt umiddelbart følelsen av å være til stede på en TV-innspilling og ikke en teaterbegivenhet. Likevel oppsto det tidvis en egen magi på scenen der det var plassert et halvsirkelformet bord med grønn duk. Da skuespillerne Reidun Melvær Berge, Kristoffer Sagmo Aalberg og Sigmund Njøs Hovind begynte med å lese Fosses første skuespill Nokon kjem til å kome (1992), ble jeg trukket rett inn i en klaustrofobisk atmosfære. Skuespillet er et tilstandsbilde nesten uten handling: En eldre mann og en yngre kvinne har kjøpt et gammelt hus ved havet, men idyllen forvitrer raskt når naboen som solgte dem huset gjør tilnærmelser overfor den unge kvinnen. Ikke bare er det forstyrrende hvor dysfunksjonelt og fullt av sjalusi parets forhold er, huset er fylt med gamle gjenstander fra naboens slektninger som får paret til å fremstå som midlertidige gjester. De tre skuespillerne lykkes godt i å skape en dirrende stillhet mellom replikkene, og setninger som «det kan vel bli einsamt å bu her» er fulle av tvetydighet. Hvorfor åpner ikke paret døra og ber naboen om å gå? Det er rart og uhyggelig, men for meg utgjør nettopp disse uforklarlige og sterke bindingene mellom mennesker som umuliggjør løsrivelse og rasjonelle handlinger en rød tråd i Fosses dramatikk.

Teksten og skuespilleren

Mer enn noe annet var maratonopplesningen en unik sjanse til å oppleve det uforutsigbare i møtet mellom tekst og skuespiller. Tekst som fremstår død og livløs på boksiden kan plutselig begynne å leve sitt eget liv når ordene leses høyt i et rom. Skuespillerne satt rundt det halvsirkelformede bordet i alle høytlesningene jeg så, men det oppsto likevel spontan utforskning av skiftende dynamikker og situasjoner i samspillet. De mange pausene, gjentakelsene og variasjonene i Fosses tekster åpnet store tolkningsrom skuespillerne fylte på høyst forskjellige måter. Like mye som tekstene ble til gjennom ord, ga blikk, gester og kroppsspråk mye til skuespillene. At sceneanvisningene ble lest høyt under hvert skuespill var dessuten et grep som skapte en interessant dobbelthet for meg som tilskuer. Samtidig som jeg forholdt meg til skuespillerne i salen, begynte jeg å se for meg ulike rom og steder utenfor teateret der handlingene og situasjonene utspilte seg.  Lesningen av Sa ka la (2005) overrasket meg og illustrerte hvor kort vei det er mellom humor og alvor i Fosses dramatikk. På NRKs nettsider oppsummeres handlingen slik: «Ein familie skal feira Mor, som fyller år. Svigersønene veit ikkje at ho har hatt eit slag same dagen. Medan dei skåler, kjempar Mor for livet». Kontrasten mellom alvorstunge scener med en døende mor på sykehuset ble utrolig grell og forsterket gjennom skuespillerne Thomas Bye og Niklas Gundersens tilnærming til rollene som svigersønnene Johannes og Henning i en rekke scener der de pratet skit og skålte. De parodierte svigermoren på en patetisk, overdreven komisk måte mens de giret hverandre opp og veivet med armene. Når de snakket i munnen på hverandre og sa setninger som «og eg, eg er flottast av alt, for eg har dei største puppane», «tenk at eg som er så ungdommeleg, så gjev, så tiltrekkande, er seksti år» og «den ene er gammel og deilig, mens Trine er ung og deilig», slet flere medskuespillere med å holde tilbake latteren.

På tvers av tider og steder

Etter å ha sovnet til Fosses Namnet fredag kveld foran TV-skjermen og å ha tilbrakt store deler av lørdagen i teatersalen med skuespillene Ettermiddag, Dødsvariasjonar, Suzannah, Sa ka la, Der er du, Svevn og Telemakos, sitter jeg etter skippertaket igjen med en opplevelse av at det lille som finnes av handling i dramaene ikke er viktig. Fascinasjonskraften i å hyperkonsumere Fosses dramatikk ligger snarere i å følge variasjonen og utviklingen av de samme motivene gjennom flere skuespill. Imidlertid var veien fra begeistring til irritasjon hele tiden kort. Jeg irriterte meg over de tidstypiske skildringene av et ungt par som skal ha barn i Svevn, over hvor mange personer som dekker på bord og skal spise eller snakker om mat eller setter seg ned og reiser seg i sofaer i samtlige dramaer, og jeg irriterte meg over det jeg synes er banale fremstillinger av en ung jentes selvmord i Dødsvariasjonar. Midt inne i dette kjente jeg små lysglimt av begeistring over en setning, et språklig bilde eller korte replikkvekslinger.

En Fosse for folket?

Det konsentrerte formatet med høytlesning har utvilsomt sin begrensning som teaterbegivenhet. Det er som om luften gradvis gikk ut av konseptet, og det ble etter hvert monotont å sitte i teatersalen, selv om NRKs utallige pauseinnslag ble sendt på storskjerm mellom lesningene. Jeg savnet rett og slett større variasjon i tilnærmingen til Fosses dramatikk. TV-sendingens lettfattelige blanding av intervjuer med kulturfolk, skuespillere, forfattere og professorer og gamle klipp fra arkivene, ga meg hele tiden følelsen av at den virkelige festen var et annet sted. Ikke minst illustrerte det at Jon Fosse ord for ord først og fremst ble laget for TV og gjorde seg best i TV-formatet. Underveis tenkte jeg at sendingen bar preg av at NRKs oppgave er vanskelig og at kombinasjonen av høytidsstemt folkelig festsending og litteraturformidling uansett bare blir sånn halvveis. Derfor er det så fint å kunne se lesningene hjemme på nett nå i ettertid – man kan spole fram og tilbake, og velge og vrake i intervjuer og gammelt arkivmateriale.   Da litteraturjournalist Siss Vik rapporterte fra feiringen av Fosse på Litteraturhuset i Oslo lørdag formiddag, fremsto teatersalen i Logen der jeg satt med ett desto gråere og tristere enn noen gang før. Vi fikk se lederen av Litteraturhuset Susanne Kaluza skjære det første stykket fra en gigantisk marsipankake i flere etasjer som forestilte Fosse-bøker mens de oppmøtte skålte i champagne. Rundt meg i teatersalen satt kanskje 12 ullgenserkledde publikummere med gjennomsnittsalder godt over 50 år. Flere hadde med seg matpakker og kaffe på termos. Med andre ord var det bare de mest dedikerte som møtte opp i teatersalen. Det er kanskje ikke så rart at vi var få. Publikum kunne kjøpe billetter til enkeltlesninger, eller de kunne betale for billettpakker som kostet rundt 500 kroner. Institusjonsteatrene sliter også i dyrtiden, men jeg mener at et arrangement som dette burde ha vært gratis og at man burde delt ut gratisbilletter til byens innbyggere, unge som gamle. Slik sett illustrerte Jon Fosse ord for ord at i motsetning til litteratur, som kan lånes gratis på bibliotekene, er teateret fortsatt for de få. Samtidig er ikke initiativet Det Vestnorske Teateret har tatt helt uten ringvirkninger. Dersom teateret ikke hadde tatt kontakt med NRK med ideen om et Fosse-maraton, så ville ikke de nyinnspilte opplesningene av alle Fosses skuespill ha vært tilgjengelige i NRKs digitale arkiv i ettertid for en bred offentlighet. Kort sagt mislykkes prosjektet på mange måter som inkluderende folkefest, men det fungerte langt på vei som folkeopplysning. Kanskje gjør det terskelen til teateret lavere for noen i framtiden.