Lystig ekteskapsinferno

Litteratur- og teaterhistorien er full av ulykkelige, bitre ektepar som holder sammen mot alle odds og til tross for at de tilsynelatende ønsker hverandre det verste og bare venter på neste anledning til å ødelegge hverandre enda mer. Ektefellene Alice og Edgar i August Strindbergs drama Dødsdansen (1900) føyer seg utvilsomt inn i rekken av slike uforglemmelige oppdiktede skikkelser, og de fortsetter å fascinere mer enn hundre år etter at stykket ble til. Når Den Nationale Scene nå velger å sette opp Dødsdansen på Lille Scene, er forestillingen i godt selskap: For knapt et år siden var det intime rommet spillested for en annen ulykkelig familie og et annet skrantende ekteskap, med oppsetningen av Lars Noréns Stillheten.

Et gjentakende helvete Dødsdansen er et intenst kammerspill, om et ektepar som – til tross for snart 25 år sammen og et forestående sølvbryllup – hater og forakter hverandre grenseløst. Kaptein Edgar bor sammen med kona Alice i et gammelt festningstårn på en øy, og de har en ensom tilværelse ettersom Edgar har klart å bli uvenner med de fleste på øya, og ekteparets voksne barn har flyttet til byen. Både Edgar og Alice er misfornøyde med hva de har fått til og hvordan livet har blitt. Alice var en gang skuespiller, men forlot alt for å starte livet med Edgar. Edgar har kun nådd graden kaptein og er ikke i nærheten av å ha fått den makten eller rikdommen han drømte om. Ekteskapet har blitt et gjentakende helvete fullt av hverdager der de trøtter hverandre ut med gjensidig hat og fornærmelser: De er innestengt sammen, men har ikke engang hverandre. Når Alices fetter Kurt kommer til øya for å jobbe som karantenemester, trekkes han ufrivillig inn i dramaet mellom de to.

Milja Salovaara har laget en scenografi som umiddelbart gir et kjølig og tidløst inntrykk: En vegg som minner om en stor, rektangulær steinplate med en marmorliknende, grå overflate utgjør scenens bakvegg. En identisk, stor steinplate ligger også på scenegulvet og danner et innrammet platå skuespillerne spiller på. Ellers er scenen sparsomt møblert med bare et par stoler ute på gulvet og et piano og en svart sofa langs de to veggene. Det er noe monumentalt over det sceniske landskapet med de store steinplatene som gir meg assosiasjoner til et gravsted, og Geir Hovlands lysdesign bidrar til det kalde uttrykket. Med andre ord er det et ganske dystert og enkelt utformet scenerom som fra starten av gir mye fokus til både skuespillerne og teksten.

Melodrama og komikk Strindbergs skuespill består opprinnelig av to deler, men i denne iscenesettelsen spilles bare den første delen. Man har også valgt å fjerne de tre birollene, slik at Alice, Edgar og Kurt er de eneste rollefigurene på scenen. Når jeg leser de første sidene av Strindbergs dramatiske tekst, står det klart for meg at tonen i replikkene mellom de to ektefellene fra begynnelsen av gnistrer av bitterhet, intenst, inngrodd hat og uendelige mengder forakt. Regissør Kim Bjarke har likevel valgt å legge vekt på det komiske hele veien, heller enn det tragiske alvoret.

Det alvorlige anslaget i åpningsscenen forsvinner for eksempel nesten like raskt som det etableres: Oppsetningen begynner med at ekteparet Alice (Ragnhild Gudbrandsen) og Edgar (Stig Amdam) sitter på hver sin stol ved siden av hverandre frontalt mot publikum. De sukker og stønner oppgitt mens de stirrer foraktfullt ut i luften med blikk som rommer all verdens kjedsomhet og bitterhet. Men så fort de åpner munnen for å snakke, er det som om de har blitt instruert til å spille med en iøynefallende letthet flere steder. Det tar derfor ikke lang tid før publikum ler av situasjonene som utspiller seg. For eksempel har Edgar-karakteren i Amdams skikkelse tidvis en gutteaktig kvikkhet og distanse som gjør at de negative karakteristikkene av kona lyder som muntert pjatt eller som sluttpoenget i en vits, fremfor faktiske fornærmelser.

Så snart Kurt (Pål Rønning) gjør sin entré, forsterkes det komiske ytterligere. Kurt blir stående litt hjelpeløs og klønete mellom ekteparet, og spørsmålene hans har ofte en litt naiv tone, som om han er forvirret og ikke skjønner hva som foregår. Den veldige, hjelpeløse redselen når han roper på Alice første gang Edgar forsvinner noen sekunder med et fjernt blikk i en mumlende tåke av sykdom, er svært morsom å være vitne til. På samme måte er det også komisk når Gudbrandsen spiller en Alice som er overspent, bitter og ganske tidlig henfaller til melodramatiske utbrudd som grenser mot det patetiske. På sitt beste får regien fram mange av karakterbristene og selvbedraget de tre kaver med. Samtidig er det en klar svakhet at mye av det underliggende alvoret i teksten og scenene er fraværende og svært dempet. Slik forsvinner etter min mening også mye av brodden i materialet, og spillet blir litt for flatt. Sagt på en annen måte synes jeg at jeg ser for lite av smerten i kroppene og i det levde livet til Edgar, Alice og Kurt. 

Avhengighet og alvor Hovedproblemet er at regien gjennomgående gir scenene en modus som er for lystig, og at humoren dermed aldri blir svart og bekmørk nok til å romme alle de nødvendige nyansene i fortellingen om det ulykkelige ekteparet. Avhengigheten og alvoret i relasjonen mellom Alice og Edgar levendegjøres aldri ordentlig for meg. Uavhengig av hvilke valg man tar når man iscenesetter en klassiker som Dødsdansen, mener jeg at stykkets kjerne nettopp er forakten og den gjensidige avhengigheten Alice og Edgar har for og av hverandre. Når Kurt spør Alice om hvorfor hun ikke har skilt seg, setter han fingeren på den store gåten som utgjør den drivende motoren i dette materialet – nemlig den intense dramatiske spenningen som ligger i at to som hater hverandre, likevel fortsetter å holde sammen.

Etableringen av avhengighetsforholdet mellom ektefellene er for svakt helt fra begynnelsen. Når det dramaturgiske grepet forsøksvis strammes mot slutten, med både en høylytt sexscene mellom Kurt og Alice og senere Edgars rasende forsøk på å kvele Alice, uteblir derfor den sterke effekten. Kanskje kunne utfordringene vært løst om regien hadde evnet å gjøre mer ut av nyansene og underteksten i materialet underveis. Det ville vært interessant om Bjarke hadde lekt seg mer med de mange selvmotsigelsene i replikkene på godt og på vondt, og i større grad hadde utnyttet usikkerheten som ligger i hva karakterene sier og gjør til enhver tid, kontra hva de egentlig mener. Om oppsetningen hadde klart å gripe og uttrykke alvoret og det vonde mørket som verker mellom ektefellene, tror jeg også at humoren ville fått sin nødvendige dose svartsyn og truffet meg hardere i magen.