Eksistensielt og absurd

Når jeg setter meg i salen på Den Nationale Scene for å se norgespremieren på Stillheten, som sammen med Natten er dagens mor og Kaos er nabo til Gud er del av Lars Noréns selvbiografiske trilogi som kretser rundt en dysfunksjonell familie, er det med fjorårets gjestespill Solitaire friskt i minne. Selv om Solitaire var blant de siste skuespillene den svenske dramatikeren skrev før sin død i 2021, mens trilogien utgjorde hans gjennombrudd på 1980-tallet, er det som det vakuumet karakterene befinner seg i binder de dramatiske verkene sammen på tvers av tid og rom. I Solitaire er de ti menneskene vi møter fysisk innesperret i det som likner et mørkt rom under bakken. I Stillheten kan den lille familien på fire egentlig når som helst forlate det slitte hotellet de bor i, men livet deres er på mange måter så avsondret fra verden utenfor at det virker som den ikke eksisterer i det hele tatt.

Bekmørk fortid og framtid Faren, moren og de to sønnene Ingemar og John befinner seg i en deprimerende situasjon uten noen klar begynnelse eller slutt. Framtidsutsiktene er bekmørke. Handlingen utspiller seg i løpet av et kort tidsrom på omkring et døgn, og det er få ytre hendelser og lite fremdrift. Faren Ernst er en alkoholisert og psykisk utslitt mann som forsøker å redde familiens hotell fra konkurs. Farens alkoholisme har påført familien uopprettelige skader, og morens nylige kreftsykdom får alt til å falle sakte fra hverandre. Den eldste sønnen Ingemar har mistet jobben og har flyttet hjem for å hjelpe sin syke mor, og den yngste sønnen John, en lovende ung, homofil forfatter er også nettopp kommet hjem etter flere innleggelser på psykiatrisk avdeling. Ørsmå glimt av kjærlighet dukker opp i en spiral av utskjelling, krangler og voldsforsøk. I løpet av forestillingen får moren sin dødsdom, John prøver å ta livet av seg og familien får et sårt tiltrengt pengelån, men karakterene står likevel på stedet hvil i siste scene.

Følelsen av at karakterene er fanget og ikke rikker seg av flekken, forsterkes på gjennomført vis av Milja Salovaaras scenografi. Scenen på Lille Scene er smal og avlang og forestiller innsiden av et rom som likner en blanding av en gammel, slitt stue og en hotellobby. Veggene og gulvet har en gråblå farge som får alt til å fremstå falmet og slitt. Geir Hovlands lysdesign skaper stemningsfulle kontraster mellom lys og mørke. Midt oppe i alt det falmede og bleke, vitner en majestetisk, grønn sjeselong og et stort vindu til høyre på scenen om hotellets tidligere storhetstid. Det samme gjør små detaljer som pyntegjenstander på veggene og en lysekrone som ligger på gulvet. På denne måten blir omgivelsene en konstant og ubehagelig påminnelse om fortiden, om det som var og det som kunne ha blitt. Ikke minst er det effektivt hvordan den fysiske avstanden mellom karakterene liksom vokser seg enda større gjennom bruken av det avlange scenerommet.

Indre uro, ytre skall Familien snakker med hverandre, om hverandre og forbi hverandre, og det er aldri langt mellom løgnene, bebreidelsene og forakten. Langsomt gir scene etter scene små og store drypp av alt det smertefulle som ligger under overflaten. Skuespillerensemblet formidler dobbeltheten i karakterene på en gjenkjennelig måte, og spenningen mellom deres indre uro og det ytre skallet de klamrer seg fast til gjør meg nysgjerrig.

Spesielt Frode Bjorøy i rollen som eldstesønnen Ingemar har et innestengt raseri i kroppen som virkelig merkes i rommet. Han er velkledd og snakker i et dempet toneleie som om han veier hvert ord han sier. Det er noe truende med måten han stiller seg opp på – han er aldri helt avslappet i overkroppen selv om armene hans henger rett ned, og det er som om han når som helst kan komme til å løfte hendene sine for å slå i hjel alle rundt seg.

Lillebroren John, spilt av Kristian Berg Jåtten, er hans rake motsetning, med en tidvis barnlig fremtoning der han røyker og synger på jazzklassikere for å døyve sin egen smerte. Både han og faren, spilt av Per Egil Aske, er stadig på randen av det totale sammenbrudd. Aske portretterer en mann i dyp fornektelse: Faren er så påklistret i all sin munterhet at det er vanskelig å forstå at det er mulig, samtidig som all elendighet renner ut av ham likevel. Sissel Ingri Tank-Nielsen i rollen som moren utgjør på sin side en jordnær og mer tilbakeholdt motsats til ektemannen. Hun har noe forbitret, beskt og livstrøtt over seg, som om hennes forestående død egentlig mest av alt er en enorm lettelse.

For mye galgenhumor Noréns dramatiske tekst veksler mellom ren, eksistensiell tragedie og absurd humor. Den inneholder et stort rom for det hverdagslige og banale. Mye komikk ligger i den snikende selvinnsikten som skinner gjennom karakterenes mange forsøk på å skyve unna de ubehagelige sannhetene om seg selv. Regissør Morten Borgersen har i denne oppsetningen valgt å fremheve det overdrevne og komiske, og dramaturgisk bygger mange av scenene seg opp gjennom en gradvis økning i styrke og volum før det smeller og karakterene roper til hverandre i raseri, før vi igjen er tilbake på start.

Likevel er rolletolkningene og regien samlet sett for ujevn til at jeg lar meg overbevise og tror på sceneuniverset. Jeg kan ikke forestille meg noe annet enn at det bak all absurditeten Norén skriver fram, dypest sett skjuler seg en grenseløs fortvilelse hos alle karakterene. I Borgersens regi forsvinner imidlertid fortvilelsen ofte til fordel for store doser med galgenhumor. Dermed finner ikke forestillingen riktig balansen mellom realisme og absurditet. Timingen i scenene sitter ikke skikkelig, og flere ganger opplever jeg komikken som umusikalsk og påtatt, for eksempel når det viser seg at yngstesønnen John er helt blakk til tross for en strålende debut som forfatter. «Det dreier seg om penger hver gang dere åpner munnen», sier John, og foreldrene svarer at «det er fordi vi ikke har noen», mens de ler veldig høyt og altfor lenge.

Også de mange overgangene mellom scenene, der en alvorlig samtale mellom karakterene gjerne avbrytes av at faren plutselig kommer inn og snakker om noe helt hverdagslig, får en så overdreven munter og lattervekkende tone at det gir meg assosiasjoner til situasjonskomedier på TV. Den overdrevne lystigheten kunne trengt en tilsvarende betoning av det knusende alvoret og forakten karakterene kjenner på. Jeg skulle rett og slett ønske familien var enda slemmere mot hverandre og at nyansene ble grundigere utforsket. Foruten noen fine drømmesekvenser der scenen blir mørk, og lysekronen på gulvet lyser opp mens moren og hennes oversette sønn snakker til og forbi hverandre, er det også lite å spore av den poesien som finnes i Noréns tekst. Det gjør forestillingen til en i overkant ryddig og forutsigbar opplevelse.