Apokalypse på trygg avstand

Det er vanskelig materie regissør Maria Drangeid har valgt å kna i når hun gjør sin egen teaterversjon av den danske filmregissøren Lars von Triers film Melancholia fra 2011 i Teaterkjelleren ved Den Nationale Scene. Filmen er en blanding av en katastrofefilm og psykologisk drama og handler om søstrene Justine og Claire og møtet med den ultimate katastrofen når jorda utslettes etter en kollisjon med den store planeten Melancholia. Filmen er delt i to deler som bærer søstrenes navn, og første del er viet til Justines bryllupsfest. Claire arrangerer festen for søsteren i sitt gedigne herskapshus, men Justine er dypt deprimert og ulykkelig og sliter med å holde masken. Familiens forakt for hverandre og Justine pipler fram, og festen skildres i velkjent triersk dogmemodus med flust av ubehagelige og pinlige situasjoner inntil Justines ektemann forlater henne for godt. Handlingen i andre del er viet de siste dagene før katastrofen inntreffer: En tid etter bryllupet ankommer en enda sykere Justine søsterens og ektemannens herskapshus, og stemningen tilspisser seg mens planeten nærmer seg jorden med faretruende hastighet.

Et teaterunivers milevis fra Triers film

I regissør Maria Drangeids bearbeidelse og iscenesettelse av Melancholia er estetikken og uttrykket milevis fra Triers film selv om hun i det ytre har beholdt handlingen. Først og fremst får jeg inntrykk av at hun har hatt en sterk ambisjon om å lage en versjon av fortellingen for teaterscenen som skiller seg markant fra originalen. I programbladet til forestillingen nevner hun at hun har ønsket å lage et eget univers og skriver at «her gjelder andre regler. Med et formsterkt språk undersøker vi alvorlige tema gjennom naivisme og humor». Gjennom samspillet mellom Tone Aminda Lunds scenografi og kostymer, Arne Kambestads lysdesign, komponist Fredrik Storsveen lyddesign og musikk og Drangeids regi skapes et konsept der det visuelle og lydlige er minst like viktig som teksten. Scenografien er visuelt iøynefallende, og samtlige sceniske elementer har en tegneserieestetikk med tydelige linjer der det todimensjonale går igjen. Scenens vegg er dekket av et langt, hengende svart sceneteppe med tegnede, lysende detaljer som gir assosiasjoner til interiøret i et gammeldags herskapshus. Her og der er det små vinduer og en glipe i midten av sceneteppet som åpenbarer en nydelig, malerisk naturbakgrunn med duse farger som skaper dybde i scenebildet. Videre vrimler det av gjenstander på scenen som underbygger en drømmende, uvirkelig verden: For eksempel et langt festbord med todimensjonale kandelabre, et badekar som ser ut som en flat papptegning og en litt for liten golfbil som skuespillerne kjører rundt i. Samtidig er det innslag av både gotikk og skrekkfilmestetikk som bringer tankene mine til Francis Ford Coppolas filmatisering av Dracula, spesielt i skuespillernes kostymer og i de sterkt teatersminkede ansiktene. Fredrik Storsveen har på sin side komponert musikk som gjennomsyrer hele oppsetningen. Den har svært filmatiske kvaliteter ved seg og forsterker og underbygger stemningene hele veien. Små musikalske motiver som likner dataspillmusikk med mye bass og teknolyd repeteres igjen og igjen og understreker det komiske i skuespillet. Dette kontrasteres underveis med et mer basstungt lydbilde med mørkere klang. 

Sprikende marerittfarse med musikk

Akkurat som scenografien henter impulser fra flere stiler er Drangeids regi preget av det samme utgangspunktet med en kombinasjon av elementer og virkemidler som er lånt herfra og derfra. Ensemblets spillestil er teatral, overspilt og stilisert. Det blir raskt klart at karakterene agerer etter sin egen sceniske logikk, som for øvrig er nesten helt avkoblet enhver form for realisme og normal psykologi. Replikkene fremføres på en farseaktig, komisk måte mesteparten av tiden, og gjennomgående har alle et koreografert og pantomimeliknende bevegelsesspråk med store, overdrevne gester som gir scenene en sterk visualitet. Kombinert med et frontalt spill gir det karakterene et preg av å være marionetter. Kontrasten mellom ensemblets likegyldige ansiktsuttrykk og replikkene som sies gir meg dessuten følelsen av at jeg befinner meg midt i et mareritt i en verden som har kollapset, særlig i bryllupsscenene. Her er mange snedige grep: Regien forsøker å få karakterens handlinger på scenen til å gli i ett med Storsveens musikk, og når hele skuespillerensemblet på ni skuespillere for eksempel gjentatte ganger løfter glassene og skåler mens de sier «skål for livet heppi ho hey» i Justines og forloveden Michaels bryllup, etterfølges det alltid av den samme korte melodisnutten. Også Justines sjef har sitt eget kule ledemotiv som stadig gjentas mens han veiver rytmisk med armene i været hver gang. Ensemblet står kunstig oppstilt på scenen, og det fysiske spillet står ofte i kontrast til det som sies slik at teksten virker naiv og komisk. Drangeids bearbeidelse er en komprimert versjon av handlingen fra filmen, og sceneskiftene løses gjennomgående ved at kulisser trilles fram og tilbake på scenen i et forrykende tempo. Det dramaturgiske potensialet i den stadige vekslingen mellom ulike scener er dessverre dårlig utnyttet, og overgangene er stakkato. Balansen mellom virkemidlene mangler, og replikkene legger seg etter hvert tomt og hult oppå sceneuniverset – som overflødige ord som mangler retning, mening og intensjon uten at konseptets mange virkemidler makter å redde det hele i havn. At dialogen i utgangspunktet er skrevet for film og ikke for teater, gjør ikke saken stort bedre.

Alvoret som forsvant

Fordi filmmediet kan utforske en fortelling og dens nyanser på helt andre måter enn teateret gjennom sammensetningen av bilder, lyd og tekst, er sceneversjoner av filmer ofte en krevende øvelse. Dette blir for meg spesielt tydelig her fordi jeg ser Triers Melancholia rett før jeg ser forestillingen. Begynnelsen av Triers Melancholia består av en prolog før de to delene, med langsomme, monumentale bilder der tiden nærmest står stille og landskapene får noe uvirkelig og drømmeaktig over seg som i et maleri mens musikk fra Richard Wagners opera Tristan og Isolde fyller lydbildet. Prologen portretterer Claire og Justine i flere urovekkende øyeblikk: Justines dystre ansikt mens fugler faller ned fra himmelen over henne, Claire som bærer sønnen sin tett inntil kroppen mens føttene hennes synker nedover i gressplenen, en hest som kneler unaturlig mot bakken. Og til slutt kollisjonen mellom jordkloden og planeten. Slik etablerer Trier umiddelbart katastrofen som et uunngåelig endepunkt i fortellingen før handlingen virkelig starter, og fortellingens nerve befinner seg etter min mening nettopp i denne trykkende undergangsstemningen som preger hele filmen og varsler om den totale tilintetgjørelsen av verden. Den trykkende, eksistensielle stemningen av at karakterene er i ferd med å oppleve jordklodens utslettelse, som er så sentral for fortellingen i Triers film, er i stor grad fullstendig fraværende i teaterversjonen. Da forsvinner også mye av nerven og motoren i handlingen, og det holder ikke å spille på kun naivisme og humor i mangel av noe bedre i en svak dramatisering på scenen– det blir for banalt. Videre får jeg heller ikke riktig tak på hvem Justine (Monica Dybwad) egentlig er i denne teaterversjonen, og forholdet til søsteren Claire (Ameli Isungset Agbota) fremstår som uklart. Flere av løsningene som er valgt for å skape en stemning av ensomhet, undergang og depresjon, fremstår i tillegg som umotiverte i helheten. I motsetning til filmen starter teaterversjonen med at Claires sønn er utkledd som en jordklode som står alene på scenen og beveger seg langsomt mens han ser på oss før handlingen går rett over i Justines bryllup. Små øyeblikk der Justine stirrer tomt ut i luften mens mørkt klingende, dramatiske akkorder fyller rommet, gjentas også, men når Justines depresjon og fortvilelse er så lite fremtredende i Dybwads rolletolkning, fungerer øyeblikkene bare sånn halvveis i all humoren som gjennomsyrer oppsetningen. Når det første sceneteppet fjernes og kun den maleriske bakgrunnen blir synlig i den siste delen av forestillingen, skjer det riktignok et taktskifte. Tempoet settes ned, og oppsetningen får flere langsomme tablåeffekter akkompagnert av lange strykepartier. Dessverre endrer det ikke det faktum at den redselen for verdens utslettelse som er så uutholdelig i Triers film, knapt nok merkes i Drangeids versjon. Jeg er i det hele tatt usikker på hva regissøren vil fortelle meg. Foruten det at forestillingen bruker samme tittel, karakterer og henter handling fra Triers film, ser jeg ikke hva teatret tilfører eller sier bedre enn filmen som ikke allerede er sagt. Selv om det virker som Drangeid har prøvd å frigjøre seg fra originalmaterialet, blir hun fanget av det likevel når konseptet som helhet vakler. Det er bare knappe tre år siden Drangeid var ferdig med Teaterhøgskolen. På mange måter har jeg inntrykk av at hun er et kreativt overflødighetshorn med stort kunstnerisk overskudd, og fremover håper jeg hun får sjansen til å satse på mer originale prosjekter enn dette.