Liten festival i stort tomrom

I år var tredje gang Festival DanseRom ble arrangert i Bergen. Siden oppstarten i 2022 har festivalens målsetting vært å skape flere visningsmuligheter for dansekunstnere i det frie scenekunstfeltet uavhengig av de store scenene. Minst like viktig har det vært å skape et tilgjengelig og åpent arrangement som formidler samtidsdans til en større publikumsgruppe. Også denne gangen hadde initiativtaker Roskva Yasmin Andersen, som er dansekunstner og koreograf med base i Bergen, valgt å følge det som ser ut til å ha blitt festivalens faste oppskrift: Programmet var inndelt i postene BarneRom, UteRom og KveldsRom, og alle verkene var i kortformat med spilletid på 10-40 minutter. I løpet av noen få timer en lørdag i mars rakk jeg altså å se hele ni ulike produksjoner.

Lekent og interaktivt for barn

Festivalen startet med programposten BarneRom, som besto av forestillingene Bak lukkede dører og Havheksa. De illustrerte først og fremst svært ulike innfallsvinkler til hva en danseforestilling for de yngste kan være, men felles for begge var at de var fylt med små og store detaljer som appellerer til både voksne og barn.

I forestillingen Bak lukkede dører gjør dansekunstnerne Amy Pender og Martijn Joling, som begge til daglig er basert i Drøbak, en leken og absurd fremstilling av voksnes arbeidshverdag på kontoret. Etter å ha ønsket publikum velkommen og fortalt at de jobber med dans og bevegelse, spør de ut i salen: «Men hva gjør egentlig voksne på jobb?» Til et lydspor av kjente soullåter og ikledd svarte dresser, utforsker utøverne hverandres bevegelser og samspill i en skiftende dynamikk der de veksler mellom hvem som har overtaket. De skriver raskt på PC, bryter håndbak, gjør klappeleker, hermer etter hverandre, hopper på en liten trampoline og trikser på et bord med noen stoler. De forsøker stadig å utfordre hverandre. Forestillingen er en underholdende vitamininnsprøytning, men ensemblet burde strammet opp dramaturgien og tatt tydeligere valg underveis i overfloden av idéer.

Forestillingen Havheksa av SART kompani for samtidsdans var på sin side en langt mer interaktiv opplevelse der skillet mellom sal og scene var visket ut. Mens barn og voksne ventet utenfor blackboxen, kom utøver Sara Røisland Torsvik krypende forbi med bustete hår, langt svart skjørt og et garn som strakte seg rundt kroppen, besatt med små glødende lyspærer. Inne i scenerommet satt publikum i en ring rundt Torsvik mens musikk og havlyder strømmet ut av en liten høyttaler på gulvet. Forestillingen varte knappe 10 minutter, og den var på sitt mest engasjerende når publikum ble oppfordret til å ta tak i garnet som omringet heksen og bevege det i tråd med de ordløse instruksjonene hennes. Til slutt gled forestillingen over i felles danselek med inspirasjon fra livet i havet. Havheksa fenget utvilsomt de minste barna mest, men jeg synes prosjektet taper mye på at så lite av spennvidden i samspillet med barna utforskes.

Til forskjell fra fjoråret, da festivalen fant sted på Cornerteateret, var programmet i år lagt til kulturhuset USF Verftet på Nordnes. USF Verftet har en blackbox, Studio USF, som ble tatt i bruk som spillested, men den store utfordringen var at lokalene rett og slett ikke egner seg særlig godt for et arrangement som Festival DanseRom. Mellom de to barneforestillingene som ble spilt innendørs i blackboxen, ble publikum for eksempel stående tett i en trang korridor mens de ventet, og jeg synes det var vanskelig å finne fram gjennom alle de lange gangene i bygget som huser utallige atelierer og kontorer. Det er få egnede lokaler å velge mellom i Bergen for en liten festival som denne, men gjennomføringen led under at det var få frivillige som bisto underveis, og ingen veivisere å oppdrive da jeg trengte det.

Dans for alle!

I lys av de litt kronglete forholdene innendørs på USF Verftet, fremsto programposten UteRom som det mest offensive, særpregede og modige ved festivalen som helhet i år. 

I en festival hvis viktigste mandat – utover å være en visningsplattform for dansere i det frie scenekunstfeltet – er å nå et bredere publikum med samtidsdans, er det helt avgjørende å prioritere og satse på gratisprogrammet som er åpent og tilgjengelig for alle. På den måten blir dansekunsten noe levende som oppstår og utfolder seg også der man minst venter det, blant mennesker som ikke ellers ville oppsøkt en teatersal.

Dette var årets UteRom et glimrende eksempel på: På lørdagen ble tre ulike verk vist på området ved kaien rett utenfor USF Verftet, og en stor gruppe publikummere fikk med seg henholdsvis Hav av Carl André Johansson, Rose Rouge av Kvinnereller og Felles-fellow-follow av Improlab Bergen i strålende solskinn. Koreografien, teksten og musikken i Carl André Johanssons Hav så ut til å være laget spesifikt for å gli inn i omgivelsene. Forestillingen hadde opprinnelig premiere på Operataket i Oslo under Dansens dager våren 2023, og tematisk kretser den rundt klimakrisen og havets betydning. Til tekstlinjer som «I bølgene ligger påminnelsen om at alt en gang startet der ute/ og der ute, dypt der nede, er det fortsatt ingen som vet helt sikker hva som befinner seg», beveger fem dansere seg i en ofte synkron dans i ulike formasjoner som skifter gradvis. Noen ganger likner de en pustende organisme som trekker seg sammen for deretter å utvide seg igjen, med lange, bølgende bevegelser.

Kvinnereller består av de bergensbaserte dansekunstnerne Brita Grov og Sara Røisland Torsvik, og med Rose Rouge kom de svært tett på publikum. Grov og Torsvik hentet et bord og to stoler som de plasserte blant gjestene i uteserveringen på kaien utenfor Kafé Kippers på USF Verftet. Der satte de seg ned med en flaske vin og to glass før de begynte å danse til artisten Saint Germans «I Want You To Get Together (Rose Rouge)». Ifølge programteksten handler koreografien om vennskap, og den startet sakte med at duoen satt på hver sin stol med kryssede bein, før det utviklet seg til dans med innslag fra ulike stiler, blant annet jazz. De to lekte seg med forholdet til publikum og gikk rundt på kaien som om den var en catwalk.

Dette overskuddspregede innslaget gled nesten uten at jeg merket det over i Improlab Bergens improvisasjon Felles-fellow-follow. Kollektivet av bergensbaserte dansekunstnere gjestet festivalen på UteRom også i fjor, men denne gangen var det en langt mer dynamisk og samstemt gruppe som brynet seg på hverandre, mens de danset rundt objekter som sykkelstativ og lyktestolper. Ettersom festivalen strakte seg over to dager, ble postene på UteRom også spilt i Bergen sentrum på søndagen. Med tanke på det potensielt store nedslagsfeltet til UteRom, synes jeg festivalen burde tatt sjansen på å programmere enda flere stedspesifikke verk og utvide uteprogrammet.

Konseptuelle arbeider i prosess

Under KveldsRom ble det vist fire kortere verk eller utdrag fra pågående arbeider, og i samtlige av dem var det nettopp den konseptuelle rammen som var det bærende elementet. Unntaket var koreograf Sita Ostheimer og medskapende danser Torill Kolsruds A million little pieces, som skilte seg ut som et mer ekspressivt verk med koreografien selv i fokus. En forbindelseslinje som var synlig i henholdsvis SIYA av Carl Aquilizan og Imitating Realness av Hanna Våge Skjeggestad var hvordan begge verkene brukte ulike bevegelseslogikker til å utfordre publikums oppfatning av dansernes kropper og tilstedeværelse i rommet. Aquilizan er en norsk-filippinsk dansekunstner med base i Oslo, og ifølge programteksten til SIYA er «arbeidet en pågående utforskning og forsøk på å returnere til det før-kolonialistiske, inkluderende og kjønnsflytende samfunnet og forestille seg et utopisk scenario der kropper er frie til å uttrykke seg som de vil». I SIYA sitter publikum overalt på scenegulvet, og den norsk-filippinske utøveren Putli Hellesen smyger seg bortover gulvet og vrir og vender seg i flere retninger. Bevegelsene og tilstedeværelsen hennes gjør at hun minner meg om noe midt mellom et menneske og et dyr. Det er vanskelig å se henne fra der jeg sitter, men hun ser ut til å stoppe opp underveis og møte blikket til utvalgte publikummere. Hun presser munnen sammen ved å sette underleppen mot tennene i overkjeven og dra inn luft: Lyden som kommer ut likner lyden av en smågnager. Nærværet hennes underveis er en blanding av uskyldig og konfronterende, og jeg ble nysgjerrig på hvordan relasjonen mellom utøver og publikum vil bli i den ferdige koreografien.

Imitating Realness er Skjeggestads avgangsforestilling fra Kunsthøgskolen i Oslo i 2022, og på en grønn matte på gulvet jobber hun med ørsmå overganger i en repetitiv koreografi der nyansene mellom dyreliknende og menneskelige bevegelser viskes mer og mer ut underveis. Mot slutten er det som opplevelsen av perspektivet også forandrer seg når jeg betrakter henne – jeg vet ikke om det er fordi jeg opplevde forestillingen fra siden av scenen og ikke frontalt, men det var som om hun klatret oppover en grønn vegg. Skjeggestads mikroskopiske presisjon var fascinerende.

Overganger og transformasjoner er også et dekkende ord for Lisa Colette Bysheims In-Betweenness. Bysheim står for konsept, koreografi og tekst, og med seg på scenen har hun utøver Max Wallmeier. I programteksten beskrives forestillingen som «en undersøkelse av myk makt». Wallmeier og Bysheim hekter seg fast i hverandre og bruker vekten og balansen sin mens de forhandler om hvor de skal gå og hvordan de skal bevege seg – som om de er siamesiske tvillinger. De løfter hverandre, klatrer og vrir seg. Sist jeg så dette arbeidet var under Oktoberdans i 2022, og siden den gang synes jeg det har fått en mye tydeligere form og struktur, og ikke minst har lydarbeidet til Mike McCormick, med manipulasjon av stemmene til utøverne, gitt helheten en sterk, lydlig dimensjon som utmerker seg. 

Å ta pulsen på feltet

Festivalen rekrutterer gjennom åpne opptaksprøver. Dansekunstnere fra eller basert i Vestland fylke prioriteres, men utøvere fra hele landet kan søke. Denne lavterskelstrategien synes å være nødvendig for i det hele tatt å kunne få et initiativ som dette på beina. Samtidig gjør løsningen at den eneste egentlige rammen for det som vises er å ta pulsen på det som skjer i dansefeltet her og nå. Gjennomgående for alle deltakere i år er at de stort sett er unge profesjonelle dansekunstnere og koreografer i startfasen av kunstnerskapene sine. Slik sett ble spesielt KveldsRom for meg en påminnelse om at festivalen fyller et tomrom i det bergenske dansefeltet. BIT Teatergarasjen arrangerte riktignok minifestivalen ICE WET tidligere i februar, med forestillinger, arbeidsvisninger og fagprogram, men slike initiativer er i stor grad like mye en festival for kuratorer og aktører innenfor det profesjonelle scenekunstfeltet som for publikum selv. Festival DanseRom oppleves på sin side som den i større grad forsøker å tilby noe til en bredere publikumsgruppe, og til hele familien. 

Som følge av mangel på visningssteder for unge dansekunstnere, ville flere av arbeidene som ble vist på årets DanseRom kanskje aldri funnet veien til Bergen om det ikke var for denne festivalen. Det er en sjelden mulighet for publikum, og det er tankevekkende at det er et kunstnerdrevet initiativ som tar ansvar for denne importen av dansekunst. Like fullt opplevde jeg i år at jeg skulle ønske at samtlige arbeid var ferskere, ettersom det å se en forestilling som har vært spilt flere andre steder i landet raskt gir en opplevelse av at Bergen bare er nok et stoppested på veien.

Festivalen burde dessuten ha gjort mer for å bruke den lokale forankringen i selve gjennomføringen; med unntak av SART kompani og Kvinnereller hadde de fleste kunstnerne på årets program så vidt jeg vet base utenfor Vestland fylke. Sagt på en annen måte lykkes ikke festivalen helt med å utnytte styrkene og mulighetene i at den er en liten festival. Her kunne kunstnersamtaler, eller et eget visningskonsept med unge dansere som knapt nok har koreografert før, vært mulige innslag. Det ville vært interessant om Festival DanseRom i neste omgang tilfører noen nye ingredienser i oppskriften og inviterer publikum enda lenger inn i samtidsdansen.