Enda en forestilling om menn

Hvem er mennene som faller utenfor? Hvorfor sliter de? De siste årene er det fokusert mer på forskjellige menns problemer og opplevelser av utenforskap både i mediene og i den offentlige debatten i Norge. Det er blitt snakket om menn som faller utenfor arbeidslivet og topper statistikkene for selvmord, kriminalitet, rus, og frafall i skolen, menn som lever hele livet på internett, menn som radikaliseres, menn som er single, menn som ikke får barn, menn som er ensomme. Mye er blitt påstått, ofte uten solid faktagrunnlag. Fra øyeblikket jeg så at Den Nationale Scene (DNS) skulle sette opp Frode Gryttens nyskrevne teatertekst Menn som ingen treng, oppsto det en forventning i meg om at forestillingen på en eller annen måte skulle spille seg inn i de pågående debattene og gå i dybden av menns utenforskap. På nettsidene til teatret leste jeg at jeg skulle få oppleve «Sju menn, sju historier. Bunde saman av musikk og eit fellesskap om å ikkje høyre til. Er det plass til dei, eller er dei berre menn som er til overs. Menn som ingen treng».

Flettverk av tekst og musikk

Forestillingens tittel er for ordens skyld identisk med tittelen på en novellesamling Grytten utga i 2016, men teksten om de syv mennene vi møter i teaterforestillingen er fersk. Lasse Kolsrud, som tidligere har hatt regi på andre Grytten-oppsetninger som Bikubesong (2003) ved Det Norske Teatret og Sånne som oss (2014) ved DNS, står denne gang for både regi og bearbeidelse av materialet. Bård Lie Thorbjørnsens scenografi gjør settingen både tidløs og gjenkjennelig: På scenen står fire slitne, brune og svarte lenestoler i skinn spredt rundt i en ring sammen med en brun skinnsofa og et lite bord med kaffe og vann. Kostymedesigner Milja Salovaara har dessuten latt de syv skuespillerne gå kledd i hverdagsklær. På denne måten skapes en opplevelse av at forestillingen finner sted i en helt vanlig stue. Imidlertid er det noen overraskelser i forestillingens visuelle verden. Til høyre på scenen er det en hvit, gjennomskinnelig boks som rommer en strykekvartett som spiller live underveis og som etter hvert begynner å gli fram og tilbake over scenegulvet. Til venstre på et lite platå på scenen står også musiker Eirik Sundaran Blåsternes ved en miksepult og er nesten usynlig. Foruten de episodiske glimtene fra de syv mennenes liv og fortid i Gryttens tekst, er nemlig Menn som ingen treng fylt med i alt 13 låter fra kjente mannlige artister som skuespillerensemblet fremfører på egen hånd akkompagnert av musikerne på scenen. Produksjonen er et flettverk av musikk og tekst der monologene stadig veves sammen med tekstlinjer og riffene i musikken, rett og slett det DNS selv betegner som musikkteater.

Skjematisk om menn

Jeg skulle virkelig ønske dette konseptet med tekst av Grytten og en katalog av sanger fra det jeg antar er hans musikalske helter – deriblant Nick Cave, Tom Waits, Bruce Springsteen, Prince, The Smiths, David Bowie – hadde vært oppskriften på en interessant og tankevekkende forestilling om menn. Dessverre lykkes det kunstneriske konseptet bare delvis med sin kombinasjon av tekst og musikk, og resultatet er en statisk og skjematisk forestilling som oppleves for lang med sine to timer.  Først og fremst er det noe veldig sjablongaktig over de syv mennene i forestillingen. Dette inntrykket forsterkes av at de i programteksten har fått generiske navn som «Mann (63)» og «Mann (24)» og liknende. Én mann er i 60-årene, jobber som søppelkjører og ønsker seg barn (Terje Ranes), en annen mann er bartender fra Polen og enslig (Jonatan Filip), en tredje middelaldrende mann har nettopp blitt alene etter konas død (Jon Ketil Johnsen), en fjerde er soldat med psykiske vansker etter krigen (Hugo Mikal Skår), en femte er i førtiårene og ser tilbake på en oppvekst preget av vold og brorens tidlige død (Kristoffer Sagmo Aalberg), en sjette mann går siste året på videregående og skriver en skolestil der han skyter alle medelevene (Teo Tomczuk), og den syvende mannen er homofil og har opplevd mobbing i oppveksten (Jonas Fuglevik Urstad).  Med persongalleriet har man tydeligvis prøvd å være flink og krysse av en rekke bokser for mangfold og representasjon, men det er forholdsvis uinteressant så lenge karakterene stort sett forblir anonyme og generelle. Selv om skuespillerensemblet gjør sitt beste i de korte, episodiske monologene som ofte bindes sammen av tematisk røde tråder som ensomhet, vanskelige opplevelser fra fortiden, vold eller håpet om kjærlighet, går teksten sjelden i dybden på temaene underveis. Snarere flyttes blikket vårt kontinuerlig fra karakter til karakter, og det er lite utvikling å spore. Her er flust av ansatser til ting jeg får lyst til å vite mer om – som for eksempel lengselen søppelkjøreren har etter egne barn. Isteden får jeg høre flere humoristiske betraktninger om nordmenns fordommer mot polakker og hvorfor sylteagurk på snitter i minnestunder i begravelser er teit. Dermed er det heller ikke særlig sterkt når søppelkjøreren mot slutten forteller om et selvmordsforsøk der han ville hoppe fra Puddefjordsbroen. Jeg har ikke blitt ordentlig kjent med ham, og jeg tror ikke på skildringen. Flere tekstpartier burde vært kuttet og forkastet.

Monoton musikk

Heller ikke de dramaturgiske mulighetene i musikken er utnyttet skikkelig i denne oppsetningen. Det veksles gjennomgående elegant mellom riff og tekstlinjer fra sangene og den talte teksten, og regissør Lasse Kolsrud har sørget for at musikk og tekst flyter ganske sømløst over i hverandre ved at musikkens lydlandskap og riff gjerne ligger bak og ulmer i monologene. Sangprestasjonene til skuespillerensemblet er det også lite å utsette på. Likevel er det en svakhet at flertallet av sangene befinner seg i samme stemningsleie, tempo og landskap, spesielt i forestillingens første del. Det er statisk og monotont å se et skuespillerensemble som stort sett sitter henslengt i skinnstolene på scenen mens en av dem står i midten på gulvet og synger. Budskapet om ulykkelig kjærlighet, en mørk verden og ensomhet går dessuten igjen i mye av musikken, og det blir ganske raskt repetitivt. Når det i siste del av forestillingen skrur seg noe til dramaturgisk med flere felles scener der alle i ensemblet beveger seg og synger refrengene sammen, oppstår små lyspunkter i en ellers stillestående forestilling. Blant annet utgjør de fotballsparkende fellesscenene til David Bowie-låten «Boys keep swinging» og den marsjerende koreografien til Tom Waits-låten «Hell Broke Luce» noen av forestillingens mer intensive og engasjerende øyeblikk. Forestillingen ender med at de syv står spredd utover et roterende scenegulv mens replikkene deres med utsagn om håp om en lysere fremtid veves sammen. Samtidig synger de vekselvis linjene «This morning is amazing and so are you/ This morning is amazing and so are you» fra Nick Cave og Warren Elllis’ sang «Balcony man» akkompagnert av strykekvartetten. Det er klisjéfullt på en måte som den etterfølgende up-tempo låten «Dancin’» ikke klarer å gjøre opp for. Jeg tror neppe at jeg, «Kvinne (33)», er i forestillingens kjernemålgruppe, men jeg synes at de denne forestillingen er tiltenkt (menn?) hadde fortjent et mer ambisiøst prosjekt. Til tross for at forestillingen tidvis glimter til, holder den de virkelig vanskelige spørsmålene knyttet til menns utenforskap og ensomhet på en armlengdes avstand slik at det hele forblir en trygg, god og snill opplevelse.