Musikken redder ikke musikalen

Jeg tilhører ikke fanskaren til David Bowie, men gjennom radio, TV og film har musikken hans liksom ubevisst blitt innprentet i meg likevel, og det er kanskje ikke så rart med tanke på den omfattende artistkarrieren han hadde fram til sin død i 2016. Han var utvilsomt en svamp som absorberte impulser fra både populærkultur og avantgarde for så å sette alt sammen igjen i uventede kombinasjoner. Ikke minst har lyden av stemmen hans dette sjeldne, udefinerbare og særegne som gjør at han bare høres ut som seg selv og ingen andre.

Med en slik spennvidde er det ingen overraskelse at et utvalg av Bowie-låtene kan fungere innenfor musikalformatet. Om det strengt tatt er kunstnerisk nødvendig og interessant, er en annen sak. Like fullt er musikalen Lazarus blant de siste prosjektene Bowie gjennomførte før sin død, og den er skrevet sammen med dramatikeren Enda Walsh. Når Den Nationale Scene setter opp Lazarus syv år etter urpremieren i 2015, er musikalen allerede blitt spilt mange steder i verden. Norgespremieren fant sted på Det Norske Teatret i 2019. Handlingen er en fortsettelse av fortellingen om Thomas Newton, rolle David Bowie spilte i science fiction-filmen The Man Who Fell to Earth i 1976, som var basert på en bok av Walter Tevis. I filmen kommer Newton fra en annen planet til jorda for å ta med seg vann, men ingenting går som planlagt. I Lazarus har det gått 40 år og Thomas Newton kan ikke dø og kommer seg heller ikke tilbake til hjemplaneten; isteden sitter han alkoholisert og deprimert i leiligheten sin mens mennesker fra fortiden hans dukker opp og virkelighet og fantasi glir over i hverandre.

Live-filmet feberverden Regissør Stefan Larsson har valgt å la live-filming av skuespillerne være et bærende virkemiddel i denne oppsetningen av Lazarus. På den måten fortsetter han å utforske bruk av live-film i teateret, noe han også gjorde da han hadde regi på Tsjekhovs Onkel Vanja samme sted i 2020. Den gangen var det bygget et stort, åpent hus på scenen som hele tiden var synlig for publikum sammen med et lerret rett over scenegulvet der live-filmen ble projisert. I Lazarus er det istedenfor et heldekkende lerret som er festet over scenen. Et øyeblikk får det meg innledningsvis til å lure på om skuespillerne er i samme rom som publikum og om vi kommer til å oppleve teatervirkeligheten bak filmen. Det gjør vi heldigvis etter hvert.

Sven Haraldssons scenografi består av en liten, firkantet leilighet innredet i en anonym og generisk stil med en sliten, beige skinnsofa, et stuebord, TV, lysekrone i taket, teppegulv og et vindu med hvite persienner, som blir bakgrunn for nærbildene av skuespillerne. I enkelte scener filmes det også fra scenegulvet rundt i leilighetskulissen. Først og fremst skaper de håndholdte kameraene som følger skuespillerne en effekt der jeg mister oversikten over rommet, og da oppstår det en fin følelse av kaos som harmonerer godt med den feberaktige drømmeverdenen Thomas Newton befinner seg i. De mange nærbildene som går tett på ansiktene gir en delvis intens nærhet til karakterene jeg sjelden opplever på samme måte i et stort scenerom. Når leilighetskulissen i flere sangnumre i tillegg begynner å rotere slik at gulv og tak bytter plass mens skuespillerne kryper rundt, er det nesten som tyngdekraften opphører og jeg ser rett inn i en musikkvideovirkelighet.

Imponerende innpakning, sprikende konsept Helheten med live-film og scenografi får meg til å tenke at regissør Larsson har ønsket å lage en visuell forestilling der fokuset er bildeeffektene som flyter over i hverandre i en sammenhengende strøm av inntrykk. Det visuelle aspektet kommer definitivt også mest til sin rett halvveis i forestillingen. Da oppstår det nemlig et fascinerende spill mellom de ulike projeksjonsflatene i scenerommet idet et lag av lerretet forsvinner og scenografien, skuespillerne og kameramennene bak kommer til syne og skinner gjennom filmen som vises på lerretet. Den firkantede leiligheten er i realiteten en boks som er åpen på den ene siden og er festet til en sirkelformet skinne som gjør at hele boksen kan rotere. Dessuten roterer scenegulvet boksen står på og til sammen gir alt dette en opplevelse av at nettopp flere verdener blander seg med hverandre i en lek med illusjoner og teatrets virkelighet.

Imidlertid er denne leken med både visuelt håndverk og teatrets virkelighet uforløst. Det er tross alt den ugjennomtrengelige filmvirkeligheten på lerretet som opptar halve forestillingen, og jeg synes det blir monotont. Det er det flere grunner til. En sentral årsak er at manuset er tynt, og situasjonene gir skuespillerne lite å spille på. Ikke bare er det repetitivt å høre replikk etter replikk om Newtons ensomhet og fortvilelse uten at handlingen egentlig har noen fremdrift, og scenene der den uhyggelige og morderiske mannen Valentine fra Newtons fortid går rundt og dreper folk, fremstår som halvhjertede forsøk på å lage spenning i et stillestående og umotivert manus.

I tillegg er flere av karakterene i utgangspunktet interessante, men til tross for ensemblets iherdige innsats kommer jeg aldri på innsiden av dem. Foruten de knappe replikkvekslingene, tror jeg mye av grunnen er at regien ikke lykkes i å finne en fungerende balanse mellom de realistiske og surrealistiske elementene i fortellingen. For eksempel er scenene mellom en alkoholisert og mentalt nedbrutt Newton i Bjørn Willberg Andersens skikkelse og den unge jenta uten hukommelse spilt av Ameli Isungset Agbota, liksom hakket for realistiske og følelsesladede. Samtidig har de sangsekvensene som inviterer til store mengder galskap og absurditet for lite av akkurat det. Dermed blir det vanskelig å tro på det sceniske universet.

Musikken som redning? Hvis det er noe sted spenningen og følelsene i denne oppsetningen finnes, så er det i musikken. Hele ensemblet gjør solide versjoner av de 18 Bowie-låtene, og bandet spiller med voldsom energi og finstilt dynamikk hele veien. Willberg Andersen i hovedrollen som Newton overbeviser med en bowiesk klang og gir tyngde til flere sanger gjennom sin formidlingsevne, men også Irene Waages vokalprestasjoner i låten «Changes» i rollen som Newtons forelskede assistent i livskrise er suggererende. Aller mest er det likevel Ameli Isungset Agbotas versjon av «Life on Mars?» som gjør inntrykk fordi hun synger den med et raseri som blir sittende igjen i meg. Det er for øvrig den eneste gangen publikum reagerer med å klappe spontant i løpet av kvelden.

Selv om forestillingen riktignok glimter til i små øyeblikk i musikken, er det ikke nok til å redde en middels opplevelse. Om den statiske handlingen er tilsiktet eller ei fra manusforfatternes side vet jeg ikke, men konsekvensen er at de korte scenene mest av alt fremstår som påskudd for å fremføre Bowies sanger. Det kjennes overflødig ut all den tid han tross alt har gjort den jobben langt bedre selv.