Inn i dansen

Når kan en festival definere seg som etablert? Dette spørsmålet tenkte jeg da årets utgave av Festival DanseRom fant sted på Cornerteateret i Bergen. Det er fjerde gang festivalen blir arrangert siden begynnelsen i 2022, og det er mitt tredje besøk. Med andre ord er festivalen blitt en stabil begivenhet. I likhet med flere initiativ i det frie scenekunstfeltet i Bergen, er Festival DanseRom resultatet av en enkeltpersons stå på-vilje. Dansekunstner og koreograf Roskva Yasmin Andersen startet festivalen i 2022 med mål om å skape en ny visningsarena for dansekunstnere i det frie feltet som var uavhengig av de store scenene samtidig som programmet skulle være tilgjengelig for et bredt publikum. Også i år er festivalen satt sammen av et tredelt program med postene BarneRom, UteRom og KveldsRom med bidrag som spenner fra korte koreografier og arbeidsvisninger til ferdige produksjoner. En tydelig tendens er at hovedvekten av årets program er fylt med samtidsdans som leker seg med konsepter, performance, tekst, billedkunst og live-musikk. Til forskjell fra tidligere DanseRom-festivaler, er det i år imidlertid et større fokus på ferdige verk fremfor arbeidsvisninger. Dette gir festivalen et mer strømlinjeformet preg med færre overraskelser til oss i publikum.

I forhandling med omgivelsene

I år startet jeg festivalen med å besøke UteRom – et gratisprogram som besto av fire bidrag og ble spilt utendørs på det store åpne området i strålende solskinn ved bystranda like ved Cornerteateret. Den åpne plassen gir utallige muligheter til å se koreografiene fra forskjellige perspektiver alt ettersom hvor man plasserer seg. Da Anders Engebretsens koreografi Horisont ble fremført helt nede ved vannkanten på bystranda, var jeg dessuten for sent ute til å rekke å gå over gang- og sykkelbroen Småpudden som hadde åpnet seg for å la en båt passere. Jeg sto på den andre siden av vannet og stirret gjennom linsen på mobilkameraet som forstørret de to skikkelsene i lysegrå, militærmønstrede klær. De gjorde små, bølgende bevegelser igjen og igjen. Ikke bare skapte det en følelse av at øyeblikket stoppet opp i meg, det var også som om de to liksom gled sammen med landskapet rundt. Da jeg dagen etter satt bare noen meter fra utøverne og så koreografien på nytt mens jeg lyttet til instrumentene som brøt gjennom det elektroniske lydbildet, var opplevelsen av at utøvernes tilstedeværelse var likestilt med omgivelsene like sterk. Et annet bidrag som i likhet med Horisont lyktes med å bruke det offentlige uterommet på en produktiv og interessant måte, var koreografien Land(ing) av Rya dansekunst og ImproLab Bergen. De fem utøverne kom plutselig til syne langs bryggekanten ved det store kontorbygget til Handelshøgskolen BI. Slik tittelen Land(ing) antyder, arbeider ensemblet med å la kroppene falle mot bakken igjen og igjen. Når utøverne også slipper steiner mot bakken, oppstår en merkelig og fin forbindelse mellom kroppene og steinene: Det er som om både menneske og objekt svever på samme måte i luften før de treffer underlaget. Til slutt kastet de fem seg over bryggekanten og ut i vannet. De to andre bidragene på UteRom var Veiled av Palette Dance Collective og Innimellom rommet, deg og meg av Synne Erichsen og Venla Niitema. I Veiled beveger tre dansere seg i blafrende blåfargede kostymer i ulike formasjoner rundt et svart, langt tekstilslør de går over og under, holder høyt og lavt og fanges i. Selv om trompetist Zacharias Ellingens musikk forsterker det uforutsigbare samspillet mellom danserne, opplevde jeg at Veiled hadde gjort seg bedre på en mindre offentlig plass. Det virker som koreografien legger opp til større interaksjon med publikum, men de store avstandene på bystranda forhindret dette. Det samme gjelder Innimellom rommet, deg og meg. Erichsen og Niitema beveger seg i en nær duett der de klatrer på hverandre og løfter hverandre til et lydlandskap som minner om samtaler på en fest med klirrende glass, musikk og latter, men også her tror jeg materialet hadde tjent på en mindre spilleplass tettere på publikum. Jeg klarte ikke helt slippe tanken om at duetten skulle vært spilt på uteserveringen til Cornerteateret eller i en av smågatene rundt. Til tross for slike svakheter, synes jeg sammenstillingen av koreografiene i årets UteRom var solid. Det var interessant å observere hvordan det oppsto en egen dramaturgi i bruken av selve området ved bystranden da det hele startet langs vannkanten med Horisont for så å forflytte seg til plassens midtre, før alt endte opp igjen i vannet da utøverne i Land(ing) hoppet utfor bryggekanten.

Store motsetninger

Lørdag kveld ble fire kortere verk vist under programposten KveldsRom. På tidligere festivaler har verkene under KveldsRom først og fremst vært uferdige, pågående og i prosess, men i år var to av de fire bidragene, henholdsvis ADHD-dansen og Óme, ferdige produksjoner. Stavangerbaserte Cesilie Kvernelands forestilling ADHD-dansen ble spilt under Multiplié dansefestival på Rosendal Teater tidligere i mars, og Silje Onstad Hålien og Sivert Andreas Holmens forestilling Óme som hadde premiere i 2023 har gjestet en rekke folkemusikkfestivaler. De to forestillingene vitner om en festival som til tross for sin beskjedne størrelse ønsker å utfordre seg selv ved å gi plass til diametralt ulike kunstneriske uttrykk. ADHD-dansen er en kaotisk og innfallsrik energibombe der utøver Cesilie Kverneland tematiserer ADHD-diagnosen sin. Familiehunden Cissi, en irsk setter som har et navn som er til forveksling likt hennes eget, er med på scenen. Slik blir den vimsete hunden et bilde på henne selv. Kverneland danser blant annet til en medley av Britney Spears-hits i kattekostyme før hun ønsker oss velkommen til ADHD-dansen. Hun løper fram og tilbake og legger ark med tekst på, som «jeg slår ut på hyperaktiv» og «CV over kunstnerskapet mitt frem til nå: har spilt katt i 319 hager og innkjørsler for barn som har bursdag» på en overhead. Det er herlig monomant når Kverneland på et tidspunkt åpner kasse etter kasse med gule tennisballer som triller utover scenen til Cissi og sier «Cissi, finn ballen» - blant sikkert over 200 gule tennisballer! Imidlertid slår forestillingens konsept sprekker: Sekvensene med hunden som går rundt er stillestående, og dramaturgisk er det ujevnt. Dessuten går Kverneland aldri dypere inn i diagnosen eller eget liv. Forestillingen blir dermed værende på overflaten til tross for flere gode idéer. Forestillingen Óme utforsket på sin side grensegangene mellom folkedans og folkemusikk i en modernisert, samtidsdansinspirert drakt. Ordet «ome» viser til etterklangen av musikk – ekkoet fra en tone eller resonansen etter en bevegelse. Utøverne lar gjerne bevegelsene fortsette der hardingfelespillet stopper og omvendt. De gjør ting som å stryke kroppene sine med hardingfelebuene og danse med dem, og de danser en duett der Hålien smyger seg mellom armene til Holmen og felen. Både det at de introduserer seg først og at de mot slutten beveger seg ut blant publikum er klassiske og forutsigbare formidlingsgrep. De gjør gjentakende par- og solodanser med mange av de samme bevegelsene uten egentlig å utfordre rammene rundt konseptet. Det gjør at jeg opplever forestillingen som et sted midt mellom underholdende og klisjéfylt selv om utøverne er tvers gjennom profesjonelle og teknisk dyktige.

Prosessorientert og prøvende

Mellom de ovennevnte ytterpunktene så jeg også Once more with feeling av June Lysjø og Zoe Gray og Slik ser jeg ut inni meg av Emma Jansen under KveldsRom. Akkurat som ADHD-dansen sto konsept og performative strategier sentralt hos disse kunstnerne. Relasjonen til publikum og bruken av andre virkemidler enn kun bevegelse var en rød tråd i begge arbeidene som bar preg av å være i prosess. At jeg så umiddelbart følte meg fortrolig med formatene til disse bidragene, fikk meg til å lure på om motvilligheten jeg opplevde under Omé også handlet mye om konvensjonene rundt samtidsdansfeltet og hva jeg forventer å se på en festival som DanseRom. Lysjø var residenskunstner hos Bergen Dansesenter høsten 2023 og i Once more with feeling settes samarbeidet mellom henne og den australske utøveren Zoe Gray under lupen. Scenografien består av små tilfeldige gjenstander som mummikopper og støpsler som danner et stort kvadrat og en talerstol dekorert med et strikket skjerf. Gray og Lysjø forteller pinlige og morsomme fakta om seg selv fra talerstolen, slik som «At any given point I probably have a banana in my bag» og «Once I almost met One Direction, but I didn’t», og danser med og mot hverandre i repetitive bevegelser med små forskyvninger som om de er hverandres speilbilder. Det oppstår en underfundig humor gjennom forsøket deres på å tilpasse seg hverandre. Balansen mellom tekst og koreografi fungerer godt, og jeg håper prosjektet utvikler seg videre. I likhet med Lysjø og Grays arbeid, er Slik ser jeg ut inni meg et arbeid i skjæringspunktet mellom dans og performance. Vi ble invitert inn en mindre black box på Cornerteateret der Emma Jansens fargerike tegninger på lange papirruller var festet til veggene. Publikumsstolene var plassert overalt i rommet, og da jeg kom inn lå Jansen på gulvet og tegnet med føttene på veggen. I programteksten sto det at «i denne soloen møter jeg tegningene i studio, og lar dem inspirere og transportere seg til bevegelse». Jansen beveger seg marionetteaktig sidelengs med den ene hånden mot ansiktet og forsvinner inn og ut av fokus. Hver gang hun sier order «nå» skal publikum reise seg og bytte plass. Til sammen gjør dette at Slik ser jeg ut inni meg for meg står igjen som en undersøkelse av skiftende blikk der Jansen ser på oss, vi ser på henne, hun ser ut av seg selv, vi ser på tegningene, og vi ser på hverandre. Tidvis var det forvirrende og sprikende, men Jansens arbeid med enkle virkemidler i scenerommet utmerket seg.

Å leke seg med formater

Tverrkunstneriske uttrykk i skjæringspunktet mellom dans og musikk var et viktig stikkord også for programposten BarneRom med forestillingene Romløs og Lutter Øre. I Romløs står musiker- og fiolinist Kaja Pernille Østervold på scenen sammen med danser Julie Schartum Dokken, og de spiller to romvesener som forsøker å kommunisere gjennom ulike språk, nemlig musikk og bevegelse. Størst inntrykk for min del gjorde nok likevel Lutter Øre, en forestilling for de minste barna av den bergensbaserte koreografen og utøveren Ine Terese Hogstad. I en scenografi med hengende stoffremser danser tre dansere synkront sammen og utforsker de sanselige kvalitetene både i egne kostymer og i forskjellige objekter på scenen. Sanger og komponist Ingvill Espedal er til stede på scenen med utøverne og lager live lyd og synger – ofte i form av små musikalske impulser som med ett gir nye retninger til koreografien. Det er dramaturgisk stramt og godt tenkt. I år var det tydelig at festivalen er blitt en attraktiv arena for dansekunstnere med base langt flere steder enn Vestland fylke. At en rekke dansekunstnere søker seg mot festivalen når den begynner å bli etablert, er ikke overraskende, da utvelgelsen av bidrag baserer seg på åpen innsending fra interesserte over hele landet. Fram til nå har festivalen riktignok hatt en intensjon om å prioritere dansekunstnere fra Vestland. Denne gangen var jeg imponert over den store spennvidden i programmet og utvalget av egenartede verk i sjangerkryssende formater. Ikke minst opplevde jeg at verkene i årets KveldsRom like mye henvendte seg til ungdom som voksne og dermed hadde et bredt nedslagsfelt. Samtidig spør jeg meg om hva som går tapt når ferdige produksjoner ser ut til å få større plass til fordel for mer prosessorienterte, uferdige arbeidsvisninger. Jeg savner flere uformelle visninger og formater, og å se enda flere prosjekter som er helt i startgropen. Jeg forestiller meg at denne festivalen har muskler til å romme mer av det selv om den har svært begrensede ressurser og ikke på noen måte har et stort administrativt apparat. I tillegg skulle jeg ønske festivalen ga meg noe å tenke med og rundt utover verkene i seg selv – for eksempel i form av kunstnersamtaler. Konseptet kuratering basert på åpen innsending av søknader er ganske generisk, og jeg er nysgjerrig på å se DanseRom utnytte flere av formidlingsmulighetene festivalformatet åpner for.