Årets høydepunkter 2024: Judith Dybendal

Ice Wet

Minifestivalen Ice Wet fant sted i Bergen fra 10.-13.februar i år og var et samarbeid mellom BIT Teatergarasjen, Carte Blanche og Bergen Dansesenter. Minifestivalen var en interessant og stimulerende miks av forestillinger, arbeidsvisninger, samtaler og fagprogram og ble arrangert som en oppladning til Ice Hot Nordic Dance 2024 i Oslo. Festivalen skriver selv at den «har som formål å rette blikket på det som er i emning i dansekunsten på Vestlandet og i Bergensregionen» - et i utgangspunktet ganske generisk mål man har hørt mange ganger før – men etter å ha ramlet inn døren litt på slump til flere av programpostene, er jeg overrumplet og begeistret over alle øyeblikkene jeg har tatt med meg videre gjennom året. På Bergen Dansesenter rådet en varm og lun gjestfrihet da publikum ble invitert til å forsyne seg av brødmat og kaffe før arbeidsvisningene, og i det lille studioet med takvinduer på dansesenteret fikk jeg komme tett på både Cesilie Kvernelands arbeidsvisning og presentasjon i ADHD-dansen og Tormod Tora Skår Midtbøs arbeidsvisning In The Name. Begge arbeidsvisningene overrasket meg på hver sin måte: I førstnevnte spilte Kvernelands familiehund en viktig rolle, og i sistnevnte ble vi omsluttet av Midtbøs skjøre vokal i et helt mørklagt rom. Også Nicola Gunns Chechov Project – Studies in Waiting og Shelmith Øseths Wakati var arbeidsvisninger jeg utålmodig gleder meg til å se som ferdige produksjoner. Selv om jeg bare fikk med meg en liten del av festivalen synes jeg spennvidden var stor, og jeg er imponert over hvordan Ice Wet klarte å invitere publikum rett inn i kunstnernes prosesser.

I vårt sted, Den National Scene

Forestillingen I vårt sted, som hadde premiere ved Den Nationale Scene i Bergen 4.september var også en av hendelsene i 2024 jeg stadig vender tilbake til. På forhånd var jeg irritert over teaterets repertoarvalg, ettersom Arne Lygres nyskrevne drama tross alt hadde hatt urpremiere på Nationaltheatret i Oslo nesten ett år før DNS endelig kunne skilte med sin versjon av stykket – alt sammen ga meg en følelse av at Bergen henger litt etter. Men snart fortrengte jeg irritasjonen og de bergenske mindreverdighetskompleksene: Regissør Mari Vatne Kjeldstadli har sammen med de tre skuespillerne Marianne Nielsen, Kjersti Elvik og Susann Bugge Kambestad klart å skape en levende forestilling i ordets rette forstand. Både scenografi og lysdesign lar skuespillerne og teksten være i sentrum: Sven Haraldssons scenografi er enkelt utformet som en hvit boks der veggene skråner innover, og Anne E. Bergendahls lysdesign veksler virkningsfullt mellom ulike fargenyanser. Jeg så forestillingen først mot slutten av spilleperioden – og det var virkelig interessant å oppleve hvordan teksten hadde spilt seg inn hos ensemblet samtidig som de gjennom intens lytting likevel overrasket hverandre og var spontane underveis. Denne oppsetningen illustrerer hvordan det som på overflaten tilsynelatende er en ganske enkel dramatisk tekst om forholdet mellom tre venninner kan vokse seg større og større i møtet med teaterrommet, skuespilleren og publikum. De episodiske innslagene av minner og hendelser fra kvinnenes høyst forskjellige liv formidles av et finstemt ensemble og etterlater meg tvilende og undrende om hvem personene på scenen egentlig er, lenge etter at sceneteppet har gått ned.

until, Fieldworks

Jeg så forestillingen until av Heine Avdal og Yukiko Shinozaki/Fieldworks under årets Oktoberdans-festival i Bergen. until minner meg på mange måter om en helt egen form for julegaver fadderen min pleide å gi meg hvert år da jeg vokste opp: Jeg fikk ofte pakker som var pakket inn i pakker - jeg kunne for eksempel rive av papiret på en stor kvadratisk boks, for så å oppleve at det åpenbarte seg flere små esker inni denne. Sånn er det med until også: Koreografien tar stadig nye retninger og folder seg inn og ut kontinuerlig samtidig som det hele tiden dukker opp skjulte verdener i det sceniske universet. De syv utøverne er kledd i hverdagslige klær og lager ulike mønstre av bevegelser både som gruppe og alene - de finner sammen og beveger seg fra hverandre igjen og igjen på ulike måter. Jeg klarer ikke helt sette ord på det - men det er som om det er mange tider og rom og små verdener som oppstår på scenen i løpet av den lille timen forestillingen varer. Detaljer og elementer i rommet, som sceneteppet, lyskasterne og en dør inn til scenens bakrom blir like viktige som utøverne - og Johann Loiseaus lyddesign og Eirik Lie Hegres lysdesign styrer oppmerksomheten min og gjør rommet levende, enten det er knitring og klimpring jeg hører eller små musikksnutter. Både når rommet på et tidspunkt blir helt mørkt, og kun den lille projiserte, lysende teksten "until" vandrer over vegger og gulv, eller utøverne selv forsvinner inn og ut av sceneteppene i black boxen, blir jeg svimmel av å tenke på at jeg har fulgt Fieldworks siden 2014/2015 og at de fortsetter å lage koreografier som får tiden til å stoppe og gjør det usynlige synlig.