Transparens og tillit

Det er rekvisittfritt på scenen på Dansens hus. De store fabrikkvinduene til venstre er åpne ut mot foajéen og de til høyre rett ut til gaten. Vi som kom tidlig kunne skimte danserne varme opp gjennom vinduene. Nå omkranser hver av de syv kvinnelige danserne scenerommet. De står helt opp mot veggen på hver sin plass. I tillegg til de åpne vinduene står både scenelys og publikumslys på når vi kommer inn. Det gjør at publikummet er like synlige som utøverne, og vi er alle like eksponert for de forbigående utenfor. Allerede her begynner man å ane konturene av det som setter flere konvensjoner i spill. Fra opptredener i private hjem til kjøpesentre, koreografene Heine Avdal og Yukiko Shinozaki har i mange år jobbet med å vende om, bryte og utvide normer. Siden 2000 har de samarbeidet i kompaniet fieldworks, og de bringer inn dette skråblikket når de nå tar koreografiene tilbake til en tradisjonell scene.

La vie quotidienne

Åpenheten i rommet skaper en transparens som passer godt sammen med det hverdagslige bevegelsesspråket danserne utfører. Ikledd hvert sitt eget antrekk med for eksempel en sølvbukse her og en lilla topp der, underbygger klærne inntrykket av at de har glidd rett inn fra gata. De går og krabber eller former vinkler med armene. En gjennomgående tendens er at de trekker seg tett sammen i en klynge, for så å bre seg utover rommet igjen. Regigrepet med de åpne vinduene og forbigåendes reaksjon på dansingen innendørs oppleves som et metakoreografisk virkemiddel. Det blir spesielt tydelig når alle syv trekker mot vinduene og stirrer på fotgjengerne ute med samme overraskende blikk som de utenfor har overfor dem.

In obscura

Det blir et brått vendepunkt idet de automatiske presenningene synker nedover vinduene og utøverne trekker for scenegardinene manuelt. Det virker som en feministisk kommentar til kvinners usynlige arbeid, som det forventes av dem å gjøre men som sjelden kompenseres for. Ifølge Oxfam er kvinners ulønnede arbeid innen pleie og stell verdt 10,9 billioner amerikanske dollar. Det tilsvarer mer enn hva de femti største selskapene i verden tjente i 2018 (10,7). I mørket virker alvoret å bre seg mer over verket, spesielt når en utøver slår av hovedlysbryteren som gjør salen helt sort. Fra det åpne og gedigne blir rommet med et klaustrofobisk. Men, fra samme venstre hjørnet som hovedlysbryteren var, blir ordet until først projisert på veggen og deretter på dansernes armer og overkropper som det eneste lyspunktet i hele rommet. Det skaper en oppslukthet og rommet oppleves som et fiktivt sort galaktisk hull. Eirik Lie Hegres lysdesign gis en mer fremtredende plass enn det som er vanlig i de fleste koreografier. Og med god grunn, for dybden til det sorte hullet får en gravitasjonskraft som driver forestillingen frem.

Det bryter ut en knirkende lyd. En spotlight utvider seg rundt en utøver, som sitter midt på scenen alene. Med sitt blonde hår foran ansiktet, blåser hun hårstråene sine i takt med knirkingen. En drastisk endring i lydbildet bringer frem barokkinspirert musikk laget av lyddesigner Johann Loiseau. Bakerst i scenerommet holder flere utøvere det som ser ut som et LED-lys. Vi skimter kun armene, den reflekterende neglelakken og toppene av hodene deres. Lysstyrken øker i takt med at samholdet mellom utøverne blir tydeligere. Det er mange medskapende elementer som underbygger en flat struktur, og danserne finner trøst og søsterskap i hverandre. Spesielt rørende er det i de tilfellene danserne hviler og bygger bevegelsesmønstrene sine på hverandre, som når en utøver hviler haka si først på en utøvers knyttneve, og så på en åpen hånd. Danseren Andrea Barrett omgjøres til verkets kraftleder og naturlige blikkfang med et tydelig fysisk språk. I denne seansen har et progrocklydbilde tatt over for knirkingen. Danserne beveger seg inn og ut av rommet og gardinene uten at man helt skjønner hvordan. De danner gruppesammensetninger og holder hverandre i hendene på en måte som minner meg om engler i renessansemalerier - noe som bygger godt opp under barokklydene. Dramaturgisk blir man ledet til å tro at forestillingen går inn for landing flere steder, men den lurer oss stadig vekk. Selv applausen er ukonvensjonell - istedenfor å trekke seg helt ut av salen for en annen applaus gjemmer de seg bak gardinene istedenfor å forsvinne helt ut. Gjennomgående opplever jeg forventningsbruddene som forfriskende. Formens åpenhet virker eksperimentell, og tematisk kan den trekkes i mange retninger. Personlig leser jeg den som et urkvinnelig samholdsprosjekt, i et alternativ rom uten patriarkalske strukturer som grunnmur. Og det er i denne leken med etablerte scene- og samfunnsnormer, at until briljerer i sin nysgjerrighet og kreativitet.