Sammenhenger og overganger

Dansebiennalen Oktoberdans er blitt arrangert av BIT Teatergarasjen annet hvert år siden 1997 og alternerer med teaterbiennalen Meteor. Når årets Oktoberdans finner sted, er det bare noen knappe måneder siden det ble kunngjort at en lederduo bestående av østerrikske Bettina Kogler og Tine Rude, i stillingene som henholdsvis teatersjef og administrativ leder, skal føre BIT Teatergarasjen videre inn i fremtiden. Fordi det er kort tid siden den nye lederen påtrådte har hun hatt begrensede muligheter til å sette sitt preg på årets utgave av Oktoberdans. Ifølge programbladet til festivalen er programmet derfor utarbeidet av en kuratorgruppe som består av Ingrid Ellestad, Karoline Skuseth og Kristina Melbø Valvik «med utgangspunkt i avtaler og ønsker fra tidligere teatersjef Sven Åge Birkeland, forslag fra forrige teatersjef Tang Fu Kuen og med bidrag fra Bettina Kogler». På mange måter følger årets utgave av Oktoberdans den samme oppskriften som tidligere år. Også i år inneholdt programmet en miks av samproduksjoner, gjestespill, arbeidsvisninger, kunstnersamtaler, workshops og foredrag.

Sparsommelig utvalg

Siden oppstarten for over 20 år siden har festivalen hatt som formål å presentere nyskapende forestillinger fra inn- og utland, og den har vært en sentral premissleverandør som har sørget for å vise strømninger i det norske samtidsdansfeltet til et internasjonalt publikum. Ikke minst har Oktoberdans sørget for å bringe originale og spektakulære internasjonale forestillinger til Bergen igjen og igjen. I år var de internasjonale bidragene derimot få, og de inneholdt heller ikke de helt store overraskelsene. Det var ingen store, monumentale gjestespill på programmet. Av totalt 17 forestillinger, var omkring syv rendyrkede internasjonale gjestespill, og et av dem ble dessverre avlyst. Festivalen viste blant annet All together av den Wienbaserte japanske kunstneren Michikazu Matsune og Slamming av den greske koreografen Xenia Koghilaki. All together ble spilt i black boxen Studio USF på Verftet. På scenen har Matsune med seg utøverne Frans Poelstra og Elizabeth Ward. I en minimalistisk scenografi med tre hvite stoler og et lerret det projiseres navn på, minnes de tre aktørene nemlig søsken, favorittlærere, tidligere kjærester og barndomsvenner – hele nettverket av mennesker man møter i løpet av et liv, i korte eller lengre øyeblikk. Selve handlingen det er å minnes noen som ikke er der og fortelle om dem, gjorde inntrykk på meg. Trioen utfører koreografier som kroppsliggjør erfaringene og minnene på svært ulikt vis. Når Matsune danser slik datteren hans danser, blir de ofte usynlige forbindelsene som finnes mellom mennesker - nesten uten at vi vet det selv- illustrert. Samtidig er det som om materialet ikke har falt helt på plass. Både pausene i monologene og dialogene og tempoet mellom utøverne er tidvis stakkato og unaturlig, og popmusikken som bryter opp sekvensene virker umotivert og malplassert. Sidemannen min, som besøkte forestillingen for andre gang, kommenterte at tonen var mer melankolsk kvelden før og at vi fikk oppleve en gladere versjon. Forestillingen Slamming er på sin side en 40 minutter lang, energifylt prestasjon. Koreografien tar utgangspunkt i begrepet «moshpit», den voldsomme formen for dansing man gjerne ser på heavy metal-konserter der publikum herjer og kaster seg mot hverandre. Tre kvinnelige utøvere med langt hår står på scenen og headbanger i den samme rytmen til høy, trommende musikk av komponisten Giorgios Poulios. De holder seg fast i hverandre og fortsetter de intense hodebevegelsene i mange ulike positurer som etter hvert kjennes uvirkelige. Mest spektakulært er det kanskje når det virker som selve tyngdekraftens lover blir motarbeidet i det utøverne danner en formasjon der en står på alle fire, en annen legger seg oppå henne og en tredje holder fast i beina til den siste. Koghilakis strategi med å plassere en typisk bruksdans som slamming i en kunstnerisk kontekst fungerer fordi hun begrenser seg til å la repetisjonene i koreografien vokse i intensitet og holder formatet enkelt.  All together og Slamming synliggjorde utvilsomt noe av variasjonen og spennvidden i arbeidsmåter på samtidsdansfeltet, men jeg savnet likevel et større tilfang av internasjonale gjestespill. Hva som er årsaken til det sparsommelige utvalget av internasjonale gjestespill kan jeg bare spekulere i. Kanskje er det både pandemien og den generelt svekkede økonomien hos institusjoner i Norge og utlandet som bidrar til reduksjonen. Like fullt har slike gjestespill stor betydning for et teater som BIT Teatergarasjen som tross alt ble grunnlagt for å være internasjonalt. At forestillinger man må reise langt utenfor Norges grenser for å se med ett vises i Bergen, har vært en avgjørende del av festivalens magi tidligere, og med få internasjonale gjestespill på plakaten ble helheten i år litt blodfattig.

Det beste fra Oslo?

Til tross for mange fine øyeblikk, bærer programmeringen av de norske bidragene preg av slapt kuratorisk håndverk. Det var få urpremierer til å være en toneangivende dansefestival, og for flere av produksjonene var Oktoberdans bare et turnéstopp mellom andre scener i landet. En av de største norske produksjonene, RETRO KATT av Carte Blanche med Tori Wrånes, har allerede hatt premiere under Festspillene i Bergen tidligere i år. Videre har både The Basement av Daniel Mariblanca/71BODIES, Blue Carousel av Bysheim og Patry og Undersang av Harald Beharie, allerede vært spilt i Oslo det siste halvåret, i likhet med Avdal & Shinozaki/Fieldworks sin forestilling until, som avsluttet festivalen. Sånn kan jeg fortsette: Berit Einemo Frøyslands forestilling Blaff hadde for eksempel urpremiere på Teaterfestivalen i Fjaler i september i år. Forestillingen Realness: Mae Baan hadde vært spilt på RIMI/IMIR SceneKunst rett før festivalen. Med andre ord undret jeg meg over hvorfor det var så få urpremierer og ble oppgitt over opplevelsen jeg tidvis fikk av å ha sett «det beste fra Oslo». Dessuten gjestet koreografer som Lisa Bysheim, Harald Beharie og Phitthaya Phaefuang forrige Oktoberdans i 2022. På et nivå er det norske samtidsdansfeltet såpass lite at man selvsagt ikke kan arrangere festival uten å programmere noen gjengangere, men Oktoberdans må tørre å ta større sjanser og tenke mer offensivt for å klare å fortsette å sette Bergen på kartet i Norge og utlandet. En fellesnevner for flere av de norske produksjonene er at de kretset rundt spørsmål knyttet til identitet og kjønn og utforsket ulike mulighetsrom for iscenesettelse av disse størrelsene. Den nevnte Blue Carousel av norske Lisa Bysheim og canadiske Katrine Patrys undersøker forførelse og begjær, og latterliggjør klisjéene koblet til dette gjennom å ta utgangspunkt i fuglers paringsritualer. DJ-duoen asiangirlsonly (Miriam og Thea Michelson) er til stede på scenen sammen med Bysheim og Patry og mikser live klubbmusikk. Det er fengende når dans og musikk glir over i hverandre, men koreografien stagnerer midtveis og relasjonen mellom Bysheim og Patry blir statisk. Norsk-thailandske Phitthaya Phaefuang aka Aurora Labeijas forestilling Realness: Mae Baan tar på sin side utgangspunkt i elementer fra voguing og ballroomkultur, og blander dette med blant annet thaidans. Hen skifter kostymer og iscenesetter ulike identiteter og kjønn foran publikum. Samtidig er forholdet mellom Phaefuang og tvillingbroren forsøkt plassert i sentrum av forestillingen, da utstrakt videomateriale fra samtaler om de to tvillingene med moren under et besøk i Thailand tar mye plass. Jeg forstår ikke hva Phaefuang egentlig vil med prosjektet, og jeg synes helheten er stillestående, men samspillet med live-musikken til Rasmee Isaan Soul – Arom underveis er engasjerende. I en festival som stort sett foregikk innenfor black boxens vegger, var Harald Beharies Undersang et festivaløyeblikk som viste hvorfor det likevel er et poeng å bringe forestillingen til et bergensk publikum etter premiere i Oslo. Etter en lang busstur med forsinkelser gikk publikum i stillhet i cirka en halvtime guidet av BITs frivillige til et sted i Kanadaskogen der vi satte oss ned på sitteunderlag over en mosedekket skogbunn. De seks utøverne, som alle er kledd i svart skinn, dukker plutselig opp som fra ingensteds og beveger seg blant oss og kaster seg jukkende og ristende mot trærne og skogbunnen. De vikler seg inn i hverandre mens de peser og puster i kor før pesingen blir til skrik og rop som går i ett med omgivelsene, som i et ritual som glir i ett med naturen. Noen ganger puster utøverne inn og ut i hverandre – som om pustingen er én eneste bevegelse som binder to kropper synkront sammen. I dette koret av roping og uling, kommer også utøverne svært tett på publikum. Jeg møter blikket til en av utøverne, og jeg kjenner en plutselig, uventet tristhet og smerte.

Forsiktig 40-åring

Store deler av det øvrige programmet etterlot et inntrykk av en festival som ønsker å romme mye, men som går på autopilot fremfor å benytte sjansen til å sette en spisset agenda og en tydelig dagsorden. Kanskje skyldes mangelen på tyngdepunkt den overgangsfasen BIT Teatergarasjen er inne i akkurat nå, der det har oppstått et tomrom etter teatersjef Sven Åge Birkelands bortgang i 2022. Da jeg besøkte tre programposter som alle sammen foregikk i utstillingen BIT Teatergarasjen i 40 år i resepsjonsområdet til universitetsbiblioteket var det i alle fall dette jeg ble gående å tenke på. I forbindelse med at BIT Teatergarasjen har 40-årsjubileum høsten 2024, åpnet nemlig utstillingen som er kuratert av BIT selv, allerede 22.august. Utstillingen består av en opphøyd publikumstribune med en svart dansematte foran og er fylt med originalt arkivmateriale i form av bilder, plakater, programmer, dokumenter, bøker og flere filmer. Materialet gir et innblikk i de mange menneskene og begivenhetene som utgjør 40 års teaterhistorie og forteller historien om det særegne ved BIT som teater. Samtidig forsøker utstillingen også å skrive en fremtidshistorie gjennom noen ark med tekst om hvordan BIT ser ut om 5 år. Der står det ting som «Vi har et vesentlig større budsjett (mellom 13 og 16 mill.)», «vi har flere tunge/internasjonale satsinger (både dans/teater)» og «vi har et stort, ungt og entusiastisk publikum».  Både kanadiske Jacob Wrens performanceforedrag A User’s Guide to Authenticity Is a Feeling og koreograf Oda Brekkes performance dead dead document foregikk i utstillingen på biblioteket og var som skapt for rommet. Selv om jeg ikke kjente gruppen PME-ART fra før, ga Wren, som har vært med i gruppen siden oppstarten for over 20 år siden, en høyst personlig og ærlig innføring i et utvalg av gruppens arbeider og eget kunstnerskap. Enten han satte på musikk eller danset de få bevegelsene han husket fra en forestilling hvis bilder ble projisert i bakgrunnen, så ble alt sammen levende for meg. I performancen dead dead document beveget de to utøverne Lisa Schåman og Tuuli Vahtola seg rundt oss mens vi i publikum kunne lese Brekkes essay og gå rundt i utstillingen. De to timene jeg var der vekslet jeg mellom å lese og å observere utøverne. De begynte etter hvert å skrive ned minner de hadde av ulike rom, for så å lese disse høyt for utvalgte publikummere. Den tre timer lange performancen begynte sakte med to utøvere som satt helt stille veldig lenge, og dead dead document hadde en insisterende langsomhet som krevde at man var til stede i rommet over en viss tid for å få glede av den. Panelsamtalen «Living Archive» var også lagt til utstillingen, og ble ledet av kommunikasjonsmedarbeider ved BIT, Rune Salomonsen. I panelet satt en rekke teater-og kulturfolk som har vært aktive i miljøene rundt teatret på 1980- og 1990-tallet, blant annet Marianne Solberg, Tone Tjemsland og Rolf Eriksen. Samtalen var intet mindre enn et energisk oppkomme av gamle historier og anekdoter om BIT Teatergarasjen, og berørte alt fra den første festivalen Teatertreff'84 som de tre studentene Sven Åge Birkeland, Tone Tjemsland og Preben Faye-Schjøll startet, til deltakernes beste minner fra teatret. Utstillingen viser spenningsfeltet mellom fortid og fremtid som teateret og festivalen befinner seg i, uten at festivalen helt lykkes med å gripe tak i denne spenningen og kritisk utnytte den fullt ut i arrangementene som foregikk på biblioteket – til det var programpostene her for få. Jeg ble sittende å ønske meg flere samtaler i utstillingen og et mer omfattende program som både kunne løftet frem BIT Teatergarasjens historie og tenkt høyt om BIT Teatergarasjens fremtid. Dessuten var det merkelig at lanseringen av teaterets egen jubileumsbok Den flyktigste av alle kunstarter, var lagt til Hordaland Kunstsenter og ikke til biblioteket. Det var et potensial for å tenke større og mer spenstig rundt utstillingen som dessverre forble uutnyttet. 

Overgangsfase

Forestillingen until av Heine Avdal og Yukiko Shinozaki/Fieldworks ble også stående som et høydepunkt for meg under årets Oktoberdans . En rød tråd er hvordan de syv utøverne hele tiden samler seg sammen og sprer seg utover i ulike formasjoner, og hvordan de stadig passerer hverandre. Detaljer i rommet blir på et tidspunkt blir like synlige og viktige som utøverne, godt hjulpet av lyddesignet, og virkemidler som mørklegging og lyssetting. Det slo meg at det snart er ti år siden jeg så arbeidet til Fieldworks for første gang. Under until dukket små øyeblikk og minner fra de andre produksjonene deres opp i hukommelsen min. Jeg tenkte på forestillingen Carry on med 10 utøvere som foregikk overalt inne i rommene på Sentralbadet under Oktoberdans i 2016 og ga meg følelsen av at det finnes mange skjulte verdener i Bergen. I until var det som om alt det beste fra Fieldworks er samlet i en forestilling som dramaturgisk bare fortsetter å overraske. I år var det tydeligere for meg enn tidligere hvordan jeg som festivalgjenger er blitt formet gjennom flere år med besøk på Oktoberdans og Meteor. Øyeblikk fra utallige forestillinger lever sitt eget liv i hukommelsen min. Tidligere har jeg skrevet om hvordan nettopp teatersjef Sven Åge Birkelands fokus på risikovilje, det å ta sjanser og å søke det usikre har gjort festivalen til en viktig arena for kunstneriske krefter i Norge og utlandet. Kanskje er det naturlig å satse trygt og sikkert når teatret og festivalen er inne i en overgangsfase og har gjennomgått sitt andre lederskifte på kort tid. Teatret er fortsatt husløse, og først om rundt to år åpner Sentralbadet – det nye scenekunsthuset som BIT Teatergarasjen og Carte Blanche skal flytte inn i. Årets Oktoberdans viser først og fremst et teaterhus som leter etter en ny fremtid som ikke er synlig ennå. Håpet må være at ressursene inne i og utenfor teateret snart utforsker nye retninger for festivalen.