Som man roper i skogen

Det er visst rekordår for mygg på Østlandet i år. Når de ansatte fra Black Box teater sprayer myggspray i hendende mine, minner det meg om teltturer på barneskolen og skogstur i gruppe. Det er også noe skoleaktig med turen opp fra Grorud T-banestasjon og inn i Lillomarka. Vi vet ikke helt hvor vi skal eller hva som venter, men hele publikumsgruppen følger tålmodig med teatrets utsendte, som alle er kledd i refleksvester med teatrets logo på. Det begynner å regne underveis. Vi stopper for å passe på at alle er med, og regnbuksene tas på. De som har dratt inn i skogen bare med en paraply får beskjed om å slå den ned og heller låne en poncho. Det er noe nesten komisk med formaningene om at det er glatt i skogen og at vi må se hvor vi setter bena våre. Teaterhendelsen skaper en tilbøyelighet til å følge regler og lytte til beskjeder.

Natur og kultur

Solen er på vei ned. Det er kveld, det er sommer, og regnet kommer og går. Vi blir vist helt frem til et lite tjern der sitteunderlag er spredt rundt på mosen, men ingen gir noen signaler om hvor forestillingen skal finne sted, og jeg ser rundt meg i 360 grader. Jeg hører musikk, men det er også fuglekvitter, og det som er menneskeskapt og det som er natur smelter sammen og blir umulig å skille fra hverandre. Jeg skimter et menneske som beveger seg langsomt gjennom skogen, jeg ser henne mellom trærne. Hun (Amie Mbye) er kledd i svart lær og gnir seg mot trærne, hun sikler, lager litt forsiktige grynte- og stønnelyder, og nærmer seg noen av publikummerne. Det er noe nesten dyrisk i oppførselen hennes, noe som får meg til å tenke på Jostedalsrypa, og bevegelsene er fryktinngytende fordi naturen har noe uforutsigbart ved seg. Det er også noe livsbejaende i omfavnelsen av trærne og naturen. Stemningen i skogen gir meg en skrekkfilmassosiasjon uten at det blir skummelt.

En danser til (Jens Trinidad) dukker opp mellom trærne, også han er kledd i tilsvarende materialer og har et anslag av noe dyrisk i bevegelsene. Han fremstår hakket mer aggressiv enn den første aktøren. Sammen oppfører de to danserne seg som hunder. De glefser og bjeffer mot publikum, men søker også kontakt. Flere aktører blander seg etter hvert inn, og publikumssituasjonen blir utfordret av brå bevegelser. Publikums trygge plass på sitteunderlagene er ikke lenger den samme. Det kjennes aldri utrygt å sitte der, men i måten danserne ser publikum i øynene og nærmer seg oss på, skjer det en grenseoverskridelse i forholdet mellom scene og sal. At vi er ute gjør dette forholdet mer porøst; vi har overlatt oss selv til det som skal skje og innehar mindre makt i situasjonen enn et publikum vanligvis har i en teatersal.

Sammen begynner aktørene deretter å utstøte noen rytmiske hyl. Lydene er fysiske og kraftfulle og utvikler seg til et nesten symfonisk hylekor av primale skrik. Hylene er gutturale, men tidvis kommer de også fra øverst i halsen på anstrengt vis. Rytmen i skrikene er strengt komponert, nesten dansbar, som en form for musikk som kommer fra magen. Aktørene fortsetter den oppsøkende formen og flytter seg rundt blant publikum mens de roper, og det at lydene får en så uvanlig musikalsk kvalitet gir et ekstra lag til den kraftfulle opptredenen. Det er dypt intenst, og at det bare fortsetter og fortsetter er både imponerende på et rent fysisk plan og forstyrrende på et menneskelig et. Det har noe vakkert og skremmende ved seg, noe som ryster meg og minner meg om ulike rituelle praksiser som utforder kroppens fysiske evner for å oppnå transe. Forestillingen lager et møte mellom natur og kultur der aktørene går inn og ut av det naturlige som skogen representerer og utfordrer omgivelsene og sin egen plass i dem. Som publikummer føler jeg meg på et vis malplassert der jeg sitter i mosen på et sitteunderlag og prøver å få med meg alt som foregår rundt meg. Når aktørene i så stor grad går i ett med omgivelsene og forhandler med naturen rundt seg, blir jeg som publikummer en som tilhører noe annet. På denne måten oppstår det et effektivt og underliggjørende skille mellom scene og sal som ikke bare er romlig, men også eksistensielt.

Det performative og det subversive

I informasjonsmaterialet til forestillingen står det at Undersang vil «veve sammen afro- og asiatisk-nordiske diasporiske narrativer». Det er sjelden noe poeng å diskutere aktørers kropper og utseende i anmeldelser, men i Undersang ligger mye av kraften og agensen i koreografien også i hvem det er som spiller, og her opplever jeg at det har noe å si at ingen av danserne ser ut til å ha et utelukkende nordisk opphav. Den tyske teaterviteren Erika Fischer-Lichte skriver i sin bok The Transformative Power of Performance om det forvandlende potensialet i det performative. Jeg har alltid tenkt at Fischer-Lichte, som baserer boken sin på amerikansk ritual- og performanceteori, tar munnen litt for full når hun tillegger nærmest alle performative hendelser en forvandlende kraft. Det stemmer selvfølgelig at ritualer og annen performance kan markere eller bidra til endring, men som oftest når man går på teater, er det lite forvandling å spore. Tvert imot er det borgerlige teatret i større grad samfunns- og meningsopprettholdende enn transformerende. Teatrene er i mange tilfeller institusjoner som bidrar til å styrke status quo, også når det gjelder samfunnets hierarkier. Poenget til Fischer-Lichte er nok ikke å si at alle former for performative hendelser per definisjon er forvandlende, men at det finnes et potensial i det performative til å skape endring. I Undersang er det endringsviljen som kommer tydeligst til uttrykk, og i tråd med Fischer-Lichte opplever jeg da at viljen i seg selv har en forvandlende kraft. Jeg ser meg selv og resten av det primært nordisk-utseende publikummet rundt meg i Nordmarka, den norske middelklassens yndlingsarena for restitusjon, og jeg opplever at makten og kraften i koreografien og bevegelsene setter oss på plass og utfordrer ideen om hva makt er – både i en scenisk situasjon og i en større samfunnsmessig kontekst.

I siste omgang er det kroppene det handler om. Aktørenes kropper og publikums kropper og hva disse kroppene gjør og representerer. Men det handler også om hvilket potensial som finnes i kropp og bevegelse for å overmanne diskriminerende strukturer. På denne måten blir Undersang også en emosjonell opplevelse, og når forestillingens innhold oppleves som et spark i magen, tenker jeg at det er her potensialet for forvandling ligger, det er her det ligger håp og styrke.

Dramaturgi

Til tross for forestillingens iboende kraft, tenker jeg at det ritualistiske kunne vært utforsket mer. Jeg savner at dramaturgien inkorporerer den 50 minutter lange gåturen fra Grorud og bruker den til å bygge en sterkere dramaturgisk inngang til skogholtet. Vi vandrer gjennom bebygde områder, ut av bebyggelsen og inn i skogen. Vi følger alle reglene og prøver å unngå insekter. Vi er kulturen som lar oss overmanne av naturen som igjen forteller oss noe om kulturens strukturelle begrensninger. Jeg blir påminnet Verk produksjoners Beat the Drum fra 2015 der publikum ble tatt med på en gåtur i rask gange rundt på Rodeløkka i fullstendig stillhet før vi ble geleidet inn i scenerommet på Black Box teater. Her bidro gåturen til å øke den ritualistiske opplevelsen av hendelsen. Ettertenksomhet og ro hadde senket seg i publikumsgruppen og i mitt eget hode da den mer tradisjonelle delen av forestillingen begynte.

I Undersang blir jeg usikker på om forestillingen begynner idet vi går av T-banen, idet myggsprayen tas frem eller idet vi har satt oss ned i skogen. Alt dette er nok sant samtidig, men det ligger et større potensial til å inkorporere gåturen i det ritualistiske scenespråket og bygge opp under at hendelsen har et mål og en betydning utover publikumsmøtet i skogen. Allikevel lykkes forestillingen i å formidle hvordan kroppen er sentral i samfunnets endringsprosesser og hvordan koreografi derfor kan være et slagkraftig språk. Jeg vet ikke om det performative faktisk forvandler samfunnet, men denne forestillingen gir meg i hvert fall tro på kunstens potensial i verden.