Fuglerave

Danserne og koreografene Lisa Colette Bysheim og Katrine Patry har samarbeidet siden 2018 og skapt flere koreografiske arbeider og videoverk. De ønsker å stille spørsmål og utfordre etablerte maktforhold gjennom å benytte seg av humor som virkemiddel. I 2022 viste de en versjon av forestillingen Blue Carousel ved Koreografilaboratoriet på Dansens Hus, en duett inspirert av fuglers paringsdans, og nå viser de den som en helaftens forestilling. Blue Carousel føyer seg inn i en rekke danseforestillinger med konnotasjoner til klubbkultur. Inne på Studioscenen kan jeg så vidt skimte scenen, en vakt lyser opp slik at jeg ser hvor jeg går. Jeg finner meg en plass i amfiet, og når sallyset slukkes, blir det enda mørkere. Et elektronisk lydbilde kommer gradvis på mens scenelyset lyser nok til at jeg kan se utøverne Bysheim og Patry ikledd joggesko, korte shortser og singleter, og musikerne Thea og Miriam Michelsen – kjent under artistnavnet asiangirlsonly – trille et DJ-bord inn på scenen. Det består av et stort, kvadratisk blått teppe og noen svarte sceneelementer. Det dempede lyset har oransje og røde fargetoner, og i det søstrene Michelsen er på plass bak mikse-bordet og beveger seg vuggende som vaskekte DJ-er mens lyden tiltar i intensitet, er det som om jeg er på en klubb.

Hvem forfører hvem

Bysheim går fram på scenen mens hun ser lurt på publikum og beveger fingrene som om hun er spent på noe som skal skje. Patry går bort til henne, stiller seg i en bredbent posisjon og gjør en repetitiv jokkebevegelse mens Bysheim beveger albuene sine på rytmen fra musikken slik at det likner et underlig paringsritual. Etter en stund skifter de til en synkron parallell posisjon og jobber med å transformere armbevegelser ut i resten av kroppen. Bysheim går til siden av scenen mens Patry igjen inntar en bredbent posisjon og setter i gang enda en jokkebevegelse som likner twerking, før hun går til Bysheim som blunker overdrevent søtt med øynene mot publikum. I neste posisjon klaskes underarmer repetitivt mot hverandre, noe som gir assosiasjoner til klaskende lår under sex, og kontrasten mellom det tørre og keitete bevegelsesmaterialet og assosiasjonene det gir er absurd, underlig og komisk. Det blå teppet og den lett røyklagte scenen skaper en fin visuell ramme.

Klubbmusikk i en scenekunstnerisk sammenheng

Den elektroniske musikken til asiangirlsonly har en rask rytme, de drar inn elementer fra breakbeats, acid, tekno, hardstyle og ambient, med et feminint preg. De siste årene har flere dansere og koreografer benyttet seg av klubbmusikk på ulike måter, gjerne for å generere en form for affekt, og noen inviterer også med seg DJ’er inn på scenen for å få en ytterligere konsertopplevelse. I flere nylige tilfeller, som i forestillingene Mass (2022) av Rina Rosenqvist og The Dancing Public (2022) av Mette Ingvartsen, som begge ble spilt på Dansens Hus, er både klubbmusikken - og klubbdansen - satt inn i en større sammenheng av klubbkultur. For selv om klubbmusikk i stor grad er blitt kommersialisert, så har den en mer sosial dimensjon enn for eksempel popmusikk med sin persondyrkelse. Ikke minst har klubbmusikken en annen historie med utgangspunkt i skeivt, svart utenforskap og samhold i 1980- og -90-årenes USA. I motsetning til Rosenqvists og Ingvartsens forestillinger, der publikum får bevege seg fritt rundt i scenerommet, og det oppfordres til publikumsdeltagelse, blir publikum i Blue Carousel sittende i amfiet. Selv om musikken er fengende, skaper det tradisjonelle romoppsettet en distanse som gjør at jeg føler meg som en tilskuer på en klubb der det gjelder å se og bli sett, uten at dette gjenspeiles i for eksempel kostymene, som gjerne kunne ha hatt referanser til mer outrert klubbkultur.

Normer for skjønnhet

Forestillingen er en satire om forførelse og humor, og repetisjon brukes som et koreografisk grep for å kommentere hvordan (kvinne)kroppen blir sett på, objektivisert og kategorisert. Bevegelsesmaterialet består av fugleinspirerte paringsritualer, poseringer, tekno-hopping og bevegelser i sakte film der danserne løfter hverandre som om de er slitne. Miksebordet og DJ’ene flytter seg til den andre siden av scenen mot slutten av forestillingen, og på denne måten får de være med i den romlige koreografien. Forestillingen avslutter med en bevegelsessekvens i sakte film der de gliser bredt som om de er høye på noe og peker på det hedonistiske i rave-kulturen.

Det er flere fine øyeblikk i løpet av forestillingen der danserne får frem det kleine og rare ved å like noen, som når de blåser hverandre i håret mens de klasker lårene sine raskt inntil hverandre. Jeg kunne ønske at de hadde gått lengre i dette underlige, fugleinspirerte bevegelsesmaterialet og latt det inspirere måten de forfører publikum på, for eksempel gjennom å klappe med armene (vingene), bukke med hodet og kurre. De forføreriske blikkene i Blue Carousel legger opp til et sosialt spill som ikke følges opp, og jeg opplever både relasjonen mellom de to kvinnene og relasjonen til publikum som uklar. Det er et åpenbart skeivt potensial her, all den tid de to kvinnene jokker på hverandre, men siden det gjennomgående flørtes med publikum også mens de er intime med hverandre, fremstår de mer som heterofile kvinner som bruker hverandre for og tekkes det motsatte kjønn. Det som da står igjen er utøvernes forføreriske poseringer og deres kropper – som jo er vakre, slanke og sterke og passer godt inn i rammene av det heteroseksuelle, mannlige blikket. På denne måten bidrar forestillingen dessverre til å bekrefte normer om skjønnhet snarere enn å utfordre disse normene.