Mer weirdness, Wrånes

Under Festspillene i Bergen i mai var det premiere på Retro katt, en forestilling av performance- og billedkunstner Tori Wrånes og dansekompaniet Carte Blanche. Forestillingen er for tiden på turné over det ganske land, og akkurat nå er stoppestedet Bodø og festivalen Bodø biennale. Både Wrånes og Carte Blanche er ledende aktører innenfor sine kunstfelt, hvor førstnevnte blant annet er kjent for å nedlegge Nasjonalmuseets grunnstein i 2016 mens hun kom syngende fra himmelen i en vaier. Carte Blanche, på sin side, kan skilte med tittelen ​​Norges nasjonale kompani for samtidsdans, noe som jo klinger med en viss tyngde. Så er også Retro katt allerede en suksess: Den er bejublet av flere kritikere og ble nominert til årets heddapris for beste danseforestilling. Jeg var klar for å slutte meg til panegyrikken, men etter å ha sett forestillingen er begeistringen lunken.

Tusser og troll

I Retro katt møter vi en gjeng småtroll som tilsynelatende bor inne i en kattekropp. Danserne i Carte Blanche har på seg tettsittende, gråflekkete drakter, alt for store sko og en slags sekk på ryggen som får dem til å se pukkelryggede ut. De har på seg masker med store neser og høyt hårfeste, hvor tjafser av rødt hår tyter ut. Vetter og tusser går igjen i Wrånes’ underfundige kunstnerskap, og i Retro katt står hun for scenografi, kostymer og masker i tillegg til koreografi. Trollene er på scenen sammen med en stor ball av tekstil som skal forestille bakparten på en katt. Forestillingen starter med at trollene gjemmer seg i pelsen på katta. Alle danserne har fått plass inni der, og snart jumper de ut én etter én. Lydbildet består av vare, lyse toner, og skaper sammen med et blekrosa lysdesign en drømmeaktig atmosfære. Trollene utforsker omgivelsene og hverandre som om denne verdenen er ny også for dem. De lusker over scenegulvet mens de hvisker noe som er umulig å tyde. Bevegelsene er enkle: en slags hinking, vugging, utstrakte hender og vifting med fingre som om de var følehorn. Etter hvert blir gestikuleringen hurtigere og mer utagerende før halen på katta løftes og alle danserne smetter inn i rumpehullet dens. Senere kommer de frem igjen, koser med hverandre og synger lavt sammen. Et par hundebjeff bryter idyllen, og trollene blir urolige. Nå danser de synkront og frontalt mot publikum, med hendene opp foran brystet og ansiktet. Plutselig faller en avlang tøybylt fra taket. Trollene dras mot dette objektet mens de messer lavmælt. Denne sekvensen fremstår rituell, og jeg rekker så vidt å tenke at nå skal det nok skje, det som Retro katt har bygget opp mot, men så forsvinner trollene på nytt inn i katterumpa, og forestillingen er over. 

Vag dramaturgi

Til tross for overraskelsesmoment som katterumpehull og fallende objekter, er dramaturgien nokså flat og lite utviklende. Dette er ikke et problem i seg selv, mange forestillinger lykkes for eksempel med en repetitiv, meditativ eller stemningsskildrende form. Problemet med Retro katt er, slik jeg ser det, at den ikke har bestemt seg for hva den vil være. Bevegelesmaterialet er ikke fokusert eller originalt nok til at det er fengende i seg selv. Det legges i stedet opp til et handlingsforløp hvor bjeffingen og tøybylten fra taket er klare vendepunkt. Disse hendelsene har imidlertid ingen konsekvenser, noe som gjør at de kunstneriske valgene ikke fremstår motiverte. For eksempel vil jeg vite noe om hva som er under lokket på trollenes sekker eller pukkelrygger eller hva det nå er. Trollenes utseende fremstår heller tilfeldig, sekkene har tilsynelatende ingen funksjon. Trollenes kostymer minner meg forøvrig om Wrånes’ bidrag til Lorck Schives kunstpris i 2021. I utstillingen ved Trondheim kunstmuseum viste hun en installasjon som blant annet besto av en slapp sekk på gulvet. Ved jevne mellomrom blåste sekken seg opp som om den pustet. Dette lille, uforutsigbare elementet levendegjorde hele installasjonen og gjorde den virkningsfull. De visuelle elementene i Retro katt virker passive eller åpenbare i forhold. De ulike tidshorisontene i en kunstutstilling og en sceneoppsetning påvirker nok også dette inntrykket. Kanskje hadde elementene i Retro katt fungert bedre som komprimerte performance-installasjoner. Spredt utover en timeslang forestilling blir utførelsen noe tynn.

Søtladen barne-tv

Det er i det hele tatt vanskelig å forstå hva Wrånes vil fortelle oss om trollene sine, bortsett fra at de er søte, sympatiske og har et symbiotisk forhold til katter. Det er nærliggende å tro at vi har med mikroorganismer å gjøre, og at vi temamessig befinner oss i et etter hvert godt opptråkket landskap hvor ikke-menneskelige liv og sammenhenger i naturen utforskes. Selv blir jeg påminnet sykdommen toksoplasmose og det fascinerende kretsløpet til parasitten toxoplasma gondii. Parasittene liker seg inne i katter. Så utskilles de med kattebæsjen, og blir senere spist av andre dyr som mus. Parasittene kan overstyre hjernen til gnagerne og gjøre dem fryktløse overfor rovdyr, som dermed får i seg både musa og toxoplasma gondii på nytt. En zombie-parasitt! Det er jo noe distinkt wrånesk over det. Det er likevel ikke noe som tyder på hjernedød stemning i Retro katt. Jeg skulle ønske noe bisart kunne balansere ut det søtladne i forestillingen. Den hadde hatt godt av mer motstand enn de spede hintene om fare som bjeffingen utgjør.  I mottagelsen av Retro katt har flere kritikere pekt på paralleller til japansk kultur, blant annet tegnefilmen Min nabo Totoro. Det er ikke en fjern sammenligning, men for min del minner forestillingen mer om dukkeserien Fragglene som ble sendt på NRK Barne-tv mellom 1980 og utover 2000-tallet. Det er noe nostalgisk ved de grovhugde trollmaskene og uskylden som formidles i Retro katt. Muligens er det derfor forestillingstittelen er som den er. Igjen blir det påfallende hvordan følelsen av noe fremmed, som Wrånes ellers er kjent for å fange, ikke finnes her. Når trollene stryker på hverandre og nynner samstemt, kan jeg formelig høre gjenklangen fra barndommen: «Kom og syng en sang / leke gjør vi dagen lang / vi er godt i gang / i vårt Fraggelberg». Det blir for traust og tamt.