Flokken trer frem

En kvinnelig danser kommer stormende inn på scenen. Hun skriker hele tiden mens hun løper i sirkulære mønster. Hun stanser ved bakveggen et øyeblikk. Skrikingen går over i stille uling. Hun lener seg mot veggen og begynner å skrape seg bortover. Stemmen er borte, men vi hører lyden av kostymet som skraper mot treverket.

På et blunk kommer resten av ensemblet ut på gulvet. Alle kledt i like kostymer. De trekker seg sammen i en flokk. Det blir dørgende stille. Og mørkt. Vi trer inn i en annen verden, sammen.

Bortenfor det sosiale Åpningssekvensen i Mia Habibs Gjallarhorn er et godt grep. Den gir både nøkler for lesning og lytting, den sier oss en hel del om hva vi kan forvente videre. Fra øyeblikket hvor vi alle sitter i det samme mørke og den samme stillheten, blir vi med danserne videre inn gjennom lyden. Inn i et ukjent landskap som ligger bortenfor det sosiale menneskelige vi er så kjent med. Dette prosjektet prøver ikke å nå intellektet mitt, det sikter ikke på hjernebarken. Det vil lengre inn og dypere ned. Gjallarhorn snakker til de eldste delene av hjernestammen. Rister i sløvede urinstinkter og blåser liv i en førspråklig forståelse av hva livsfare er.

Danserne er kledt i heldekkende, løstsittende drakter av svart paljettstoff. Også hodene er dekket til. Noen av hettene er bare av paljettstoffet, mens andre også har elementer av langt hår, eget eller påsydd. Kostymene byr på overraskende lite fest og mye natur, til å være laget av paljetter. Ingen ansikter er å se, og i de løse klærne er det umulig å se hvem som er hvem. Individualiteten er visket vekk. Flokken trer frem.

Foruten å forene danserne, fungerer kostymene som et lerret for lyset. Samspillet mellom lyset og stoffet får frem en rekke skiftende bilder og assosiasjoner. Mine gikk mye i retning av ulike naturfenomener. Alt fra bevegelser mellom kontinentalplatene, via glødende lava og nattsvart olje til en glitrende sildestim.

Stive sko Det er bare en ting jeg opplever skaper et brudd med helheten, og det er noe så banalt som valg av sko. Skoene ser ut til å være solide, brune lærsko. Fine sko i seg selv, men for meg blir de for hverdagsmenneskelige. Jeg gjetter på at de er valgt på grunn av lyden de lager. Det går an å argumentere med at læret på beina står i sammenheng med håret på toppen. Men håret er tross alt merkelig plassert og organisk bevegelig, mens lærskoene virker veldig stive, kontrollerte og på sin rette plass.

Utøverne er på scenen hele veien gjennom stykket og gjennomgår ulike prosesser både lydmessig og fysisk. Formen på bevegelsene kommer i bakgrunnen, her er ingen «trinn» og få tydelige formasjoner danserne imellom. Jeg opplever at det er kreftene som virker på bevegelsene, som spiller hovedrollen. Mye av bevegelsesmaterialet må kunne kalles funksjonelt, men er likevel på et så krevende nivå at ikke-dansere ville skade seg alvorlig i et eventuelt forsøk på å gjenskape det. I en sekvens får jeg følelsen av at tyngdekraften selv er i oppløsning. Den har ikke opphørt, men det er som om den har delt seg opp og trekker danserne i et forrykende tempo i ulike retninger. Danserne hopper, tramper og kastes rundt i et slags masseslagsmål uten kontakt.

Et indre uten språk Flere steder er det bevegelser og lyder som forplanter seg mellom danserne. Noen ganger som fellesprosjekter, andre ganger mer som ekko og ringer i vann. Innimellom roer rommet seg ned og gir fokus til bare en eller noen få dansere. Jeg merker at jeg vegrer meg for å skrive ordene «solo» og «duett». Jeg tror det kan ha sammenheng med at personene liksom er borte, jeg vet ikke engang om det er mennesker jeg ser på lenger. Det er mer som om utøverne er representanter for en naturkraft. Når det går et steinras tenker man ikke på det som at fjellsiden har en «solo». Det er mer noe som skjer, som har en funksjon i en helhet, som presses frem av omstendigheter, tid og naturlover.

Mia Habib har skapt et svært helhetlig univers. Et sted hvor det er rom for både å spille på de fineste strengene og å virkelig dra på. Det største høydepunktet for meg denne kvelden er når gjallarhornet lyder. Et faresignal som virkelig går fysisk til verks. Svingningene i lyden borer seg inn i et indre jeg ikke har språk for, som om jordens indre og mitt eget indre for et øyeblikk blir ett og det samme.

Habib graver godt ned i røtter, historie og natur. Hun belyser og kommuniserer de mest primale sidene av oss, de sidene vi deler med alle andre dyr. Og det slår meg at måten hun kommuniserer på, formatet det sies i, krever en avansert sivilisasjon. Arbeidet til teamet bak forestillingen hviler på samfunnets infrastruktur, ulike former for spesialisert kompetanse, og organisering av krefter og goder. Det er en stor jobb å bygge en sivilisasjon som gjennom kunsten er i stand til å finne språket bortenfor ordene. Habib springer ut av vår sivilisasjon, hun insisterer på dette språket, til vi kjenner på en basal fornemmelse av hvem vi er og hvor vi kommer fra.

Større bokstaver Marcelo Evelin har skapt et tilsynelatende mer gjenkjennelig univers enn Habib, hvor han tillater seg å snakke i nokså store bokstaver. Tilsynelatende gjenkjennelig, fordi danserne her fremstår tydelig som mennesker. De går kledt i badetøy i nittitallsfarger. Men det skal også sies at det ikke er beint frem alminnelig strandmote vi ser heller, til det er skjæringene litt for pussige og utidsmessige. Jeg opplever kostymene som litt tøysete og lekne, og jeg tenker at dette kan bli ett av to. Enten så er det greit her å holde en armlengdes avstand til det som presenteres og ikke ta det så høytidelig, eller jeg er overhodet ikke på nett med koreografens forståelse av humor og alvor.

Også i Evelins prosjekt er flokken, eller gruppen, fremtredende. Ut fra programteksten forstår jeg det slik at Evelin er ute etter å hente frem, forstå og ta i bruk de brasilianske indianernes verdenssyn. Han søker en samhørighet mellom mennesket og andre levende vesener, hvor mennesket ikke kolonialiserer sine omgivelser. Et prisverdig prosjekt, selv om min lesning og opplevelse av stykket egentlig ikke samsvarer med programteksten. Jeg ser flokken som insisterer på felles, rituelle prosjekter. Så langt er vi enige. Men deretter blir jeg først og fremst tatt med på en reise i tid og historie.

Danserne kommer inn i «badetøyet» sitt og har med seg en bøtte med honning. I et drøyt langt rituale smører de inn seg selv og hverandre i honningen med rolige praktiske bevegelser. Gjennom hele forestillingen er det en gjennomgående enighet om tempo og intensitet i flokken. Etter alle er fullstendig innsauset i honning, starter neste steg i det felles ritualet. En lang trampesekvens på en lang rekke.

Individuelle rytmer Det trampes med klissete føtter. Mens danserne tramper ukuelig i vei, begynner jeg å lure på om jeg har tålmodighet nok til å sitte å se på noe som går så intenst langsomt frem. Jeg lurer på om jeg kan mobilisere tilstrekkelig interesse og nysgjerrighet til å få dette til å fungere fra publikumsplass. Rytmen går og går, og de holder på. Det kommer en endring i lyset og flere rytmer kommer til. Og inni her et sted begynner jeg å fatte interesse for de individuelle tolkningene av trampingen. Det ville selvsagt være helt uproblematisk for dette ensemblet å gå i takt, marsjere eller danse denne rytmen på identisk vis. Men de gjør ikke det. Innenfor denne lille rammen av bevegelse er det store variasjoner i overkroppens rotasjon og i hvilken grad bevegelsen fra beina får forplante seg oppover. Det er ulikheter i hvor mye bevegelsen går opp og ned, og hvordan føttene møter underlaget. Jeg kommer over irritasjonen og lysten til å melde seg ut som jeg kjente komme, og den insisterende trampingen fører meg inn igjen i prosjektet.

Jeg blir opptatt av lyset. Det er mulig det er badetøyet som stadig fører tankene mine i retning av sol. Men det har nok også sammenheng med at noe av lyset kommer fra en svær, kuleformet installasjon som henger ned i rommet fra taket.

Menneskene går og går. De danser, de tramper, der nede under solen. Holder på. Dag ut, dag inn, seint og tidlig, uker følger år, går og går. Jeg blir opptatt av tid. Etter noen generasjoner river noen av danserne seg løs fra rekken og beveger seg ut i rommet. De går over i et annet bevegelsesprosjekt, mens rytmen og tiden hos de andre durer videre. Jeg blir oppmerksom på skyggene danserne kaster i rommet. Hvordan rekken av trampende mennesker blir mennesker i ulike størrelser, aldre, eller fra ulike tider. Vi reiser bakover og bakover. Skyggene fra de andre danserne danner hulemalerier på veggene i scenerommet. Scenene skifter fortere nå, og lydbildet er også i stadig endring.

Humor, alvor og ulike virkeligheter Det som sitter igjen i ettertid, er scenene som har vært insistert mest på. Utover i forestillingen blir The Who of Things et realt blodbad. Både dramatiske effekter og tempo drar seg til. For min del topper det seg i et øyeblikk av zombie-apokalypse av filmatisk format. Blodinnsmurte dansere kommer gående mot publikum på en lang rekke, med åpne gap og sultne blikk. Jeg blirfullstendig delt i to inni meg. Særlig her, men også flere ganger i løpet av stykket, lurer jeg på – er det alvorlig eller er det humoristisk ment? Er det på ramme alvor at noen prøver å kommunsiere i så store bokstaver ? Eller er det en enorm ironisk distanse her, som jeg burde lese klart som dagen? Jeg har falt ned på at svaret trolig er ja. Ja, det er faktisk alvorlig ment. Og ja, det er samtidig selvbevisst ironisk og humoristisk.

Virkemidlene er nokså drøye i Evelins prosjekt. Blod og honning. Det er så ladet at de færreste koreografer ville ønsket å ta i det. Innimellom blir det for drøyt for mine norske øyne. For det er opplagt at jeg sitter i et temmelig fredelig hjørne av verden, på god analytisk avstand til virkelige verdensproblemer. Mens koreografen av verket lever i en annen virkelighet. Under applausen hadde Marcelo Evelin med seg en plakat i hendene med påskriften “Against the coup in Brazil”. Forskjellene mellom våre to virkeligheter kan illustreres ved hjelp av det følgende: Kupp i Brasil?, tenkte jeg. Det vet jeg visst alt for lite om. Så jeg googlet det. Første treff: «Booke sommerferie? Gjør et kupp i Brasil!» Men dette dreier seg ikke om billig ferie for nordmenn. To uker før Carte Blanches premiere på dette stykket, ble Brasils president Dilma Rouseff suspendert fra embetet og stilt for riksrett i en prosess som Torkjell Leira på Manifest.no 26.5.16 kaller et kupp fra Brasils gamle politiske elite.

Hvilke virkemidler har scenekunsten å gripe til i masseinformasjonens tidsalder? Det er en enormt støyende tid med myriader av kanaler som går for full spiker samtidig, gjerne med motstridende informasjon. Selv ved et statskupp skal man altså rope høyt for å høres. Og kanskje finnes det gode grunner til å bruke de store bokstavene også på scenen. The who of things er en drøy affære, men også innenfor denne drøyheten opplever jeg at det finnes nyanser og tvil, og ikke minst at det latterlige og det alvorlige tråkker hverandre på tærne, slik det også ofte gjør i virkeligheten

De to forestillingene har fått tittelen we are here together. Teatersjef Hooman Sharifi skriver i programteksten om hvordan «vi» er samlet for å oppleve forestillingen. Han snakker om publikum. Etter å ha sett de to stykkene er det nettopp opplevelsen av en form for «vi» som ligger mest latent i nervesystemet. Ofte i dans og i scenekunst forøvrig er det dramaet på scenen, mellom mennesker, det dreier seg om. Det er ikke tilfellet her. Ingen av disse stykkene fremviser et mellommenneskelig drama. Snarere viser de oss det dramatiske ved det fellesmenneskelige. Det dramatiske i det eksistensielle. Scenekunst trenger ikke lage eller lete etter dramaene oss imellom. Slik verden nå ser ut, står vi konstant i en rekke drama. Utøverne på scenen, vi i publikum, alle utenfor salen.

Det er mulig jeg går langt i min lesning her, Sharifis tilbakeholdne «vi» tyder gjerne på det. Men disse to forestillingene gav meg en emosjonell opplevelse av at vi står på kanten av noe, og at grunnen under oss skjelver. At det er avgjørende hva vi foretar oss nå og hvordan vi forholder oss til hverandre. Ikke bare for det «vi» som utgjør et skarve publikum, men også for et mye større «vi». Tiden vi lever i er avgjørende for det største av alle “vi” – for alt det levende livet. For flokken.