På sykehjemmet

I bestillingsverket som har fått tittelen Takk for gaven plukker dramatiker Monica Isakstuen opp trådene der hun sist slapp dem. I likhet med sitt forrige bestillingsverk Dette er ikke oss, som ble vist ved Den Nationale Scene i 2022, og som Isaksen mottok Den nasjonale Ibsenprisen for i 2023, kretser også den dramatiske teksten i Takk for gaven rundt forholdet mellom foreldre og barn og de kompliserte og skiftende dynamikkene som gjerne kjennetegner nære relasjoner.

Urscene på sykehjemmet

I Takk for gaven møter vi en eldre mor og hennes fire voksne barn. I anvisningene i teksten står det «VOKSENT BARN» fire ganger og deretter «(eller det antall voksne barn som trengs, men minimum 4, for det finnes mange voksne barn)». Anvisningene illustrerer etter min mening den store friheten formen og språket i Takk for gaven gir skuespilleren og regissøren i møte med scenerommet. I løpet av de 165 sidene er det stort sett de fire voksne barna som snakker og henvender seg til moren, til et «du», samtidig som alt de sier er som en lang, ustoppelig indre monolog som egentlig er vel så mye rettet mot dem selv. Den eldre moren kommer bare til orde rundt fem ganger til sammen. Det er ingen sceneanvisninger utover at teksten er delt inn i «NÅ» og «ETTERPÅ», og siden alle barna heter «VOKSENT BARN», kan man i praksis gjøre mye forskjellig med dialogen i en iscenesettelse. Om man kan snakke om noen handling i Takk for gaven, så er det en gjenkjennelig ursituasjon som utspiller seg i presensform: De fire voksne barna har skaffet sykehjemsplass til den aldrende moren, og i stykkets begynnelse virker det som hun nettopp har flyttet inn på rommet sitt mens barna er på besøk. Moren er mer eller mindre språkløs, for hun svarer aldri, og sitter for det meste stille. Barna henvender seg til henne i en stadig veksling mellom oppmuntrende fraser og rasende utbrudd i frustrasjon. I replikkene dukker det opp minner fra barndommen deres sammen med refleksjoner rundt eget omsorgsansvar, følelsen av avmakt, usikkerhet og skam i tillegg til sorg over de umulige valgene man stilles overfor i pårørenderollen.

Skiftende tablåer

Scenograf og kostymedesigner Olav R. Myrtvedt har gjort små og effektive grep i black boxen i Teaterkjelleren, og selv om det er et svart rom med enkle rekvisitter som møter publikum, bidrar Rune Kjelbys lysdesign og komponist Sebastian Tofts musikk til å skape liv og variasjon underveis. Langs sidene av rommet står det noen stoler, og på midten av scenen er det en gammeldags lenestol og et nesten usynlig sceneteppe av frynser. Fra taket ved sceneteppet henger det en stor bilderamme. Underveis fylles scenerommet opp med objekter som understreker og konkretiserer teksten: Flere pappesker flyttes fram, og store pyntegjenstander i form av dyrefigurer med porselensliknende overflater plasseres rundt på scenen. En rekke store, grå garnnøster ligger plassert rundt lenestolen og omgir den eldre moren (Sissel Ingri Tank-Nielsen). Regissør Line Paulsen har et godt øye for det fysiske potensialet i scenerommet og evner å skape variasjon og dynamikk i et materiale som er noe repetitivt og statisk. De fire voksne barna er spilt av Kristian Berg Jåtten, Kristi-Helene J. Engeberg, Reny M. Gaassand Folgerø og Kristoffer Sagmo Aalberg, og alle er kledd i den samme hjemmestrikkede genseren og mørke bukser. Paulsen lar dem ofte snakke i et talekor – et grep som fungerer godt for å forsterke den kollektive fortvilelsen de opplever og som understreker det teatrale og lekne i materialet. De fire voksne henvender seg til den eldre moren store deler av tiden, men i Sissel Ingri Tank-Nielsens tolkning er moren fraværende. Hun sitter i stolen med et eget ansiktsuttrykk som tyder på at hun ikke befinner seg i barnas verden. Til gjengjeld er de fire voksnes nærvær intenst: De forflytter seg kontinuerlig i rommet når de snakker, og det er aldri kjedelig å se på. Paulsen skaper på denne måten små, illustrerende visuelle tablåer som forsterker både humoren og alvoret i replikkene. Det oppstår slik veldig konkrete situasjoner og bilder som tilfører et ekstra lag til teksten flere ganger. Det er virkningsfullt når de fire setter seg i billedrammen som henger fra taket og beskriver den fine utsikten på sykehjemmet og når de beveger seg sakte vekk fra moren og hele veien opp til galleriet i teatersalen mens de sier de ikke skal forlate henne. Også når de kryper inntil henne og holder rundt henne mens hun sitter i stolen, blir det et øyeblikk som fester seg. Aller morsomst er det når regien spiller på overdrivelser i det visuelle: Barna begynner å pakke ut store porselensdyr og plasserer dem overalt på scenen mens de forteller hvordan moren alltid har vært glad i pynteting og sier «Ti tusen kubikk/med pynteting/ mitt skip/og ditt skip/og alle andres skip/er lastet med/pynteting». Da blir det med ett helt absurd hvordan pyntetingene er komisk store og tar altfor mye plass. Det er noe med dette sceniske grepet som er veldig i tråd med de banale og hverdagslige språklige vendingene Isakstuen ofte benytter seg av. 

Lite råskap og avmakt

Forestillingens virkelig lysende partier er imidlertid de scenene der den eldre moren med ett kommer til orde med sine egne monologer. Tank-Nielsen gjør sin siste jobb for teateret med Takk for gaven før hun pensjoneres, og hun leverer en overskuddspreget rolletolkning. I forestillingens begynnelse står hun alene, liksom famlende bare ikledd en nattkjole, ulljakke og tøfler og snakker om slutten og begynnelsen på samme tid med tyngde og nysgjerrig letthet. Det er et driv og en energi i monologen hennes som minner meg om et barns undring. Samtidig spiller hun en dame som halvveis glemmer og halvveis husker på en overbevisende måte. Flere ganger er det som om ansiktet hennes forsvinner inn i en annen verden mens hun snakker. En av forestillingens aller beste scener kommer når hun står alene blant garnnøstene og forteller oss om en fugl ved vinduet, hennes eneste venn, som med ett er vekk. Hun sliter med å åpne vinduet, slår seg og faller om på scenegulvet. Stemningen slår om i raseri og fortvilelse og hun skriker «den jævla fine trosten/jævla jævla trosten/ jævla fittetrost». Tank-Nielsen formidler her mye av den fortvilelsen og råskapen – ja, rett og slett avmakten - som jeg savner å se mer av hos de fire voksne barna i denne iscenesettelsen. Selv om de underveis skriker til moren og sier ting som «Kan du se til helvete å åpne munnen» og «som et rompehull er munnen din/som om du sitter der med et jævla anus midt i trynet», er øyeblikkene raskt ferdige før fokuset skifter. Det er som om både den dramatiske teksten og forestillingen kommer litt til kort her. Jeg savner større raseri og fortvilelse i utbruddene mot moren slik at vi som publikum virkelig kan få kjenne på kroppen de tabuene Isakstuen forsøker å skrive om – nemlig avskyen og sinnet man kan kjenne når en forelder langsomt svinner hen. De fire voksne barna fører regnskap over alt moren har gitt dem, men innser også at deres egen kjærlighet til moren muligens ikke er like betingelsesløs. Isakstuens tekst viser frem fire voksne barn som fremstår forholdsvis striglede, ressurssterke og kontrollerte i denne krisen, og jeg skulle ønske at avmakten, sorgen og raseriet fikk større plass både i teksten og på scenen. Når det er sagt, har Paulsen virkelig blåst liv i Isakstuens tekst i sin iscenesettelse. Forestillingen avsluttes med et gnistrende bilde som blir værende med meg: De fire barna pakker et teppe rundt moren til hun er helt tildekket mens et abstrakt landskap i regnbuefarger projiseres på det frynsete sceneteppet like bak dem så det liksom strekker seg ut i rommet.