På bristepunktet

«Dette er ikke meg. Jeg står ikke her nå. Dette er ikke mitt hus. Ikke mitt kjøkken. Ikke min stol. Det her er ikke min kropp ved denne vasken. Det er ikke solen der ute, nei det er ikke min sol. Det her er ikke min dag. Det er ikke jeg som går her. Ikke jeg som tenker, ikke jeg som snakker, ikke jeg som åpner munnen og lar dritt bare renne ut. Det er ikke meg. Dette skjer ikke. Det er ingen andre her som puster og lever. Det finnes ikke mennesker i etasjene over meg. Ingen kropper på rommene, ingen i sengene. De våkner ikke. De slår ikke øynene opp og husker».

De første ordene som kommer fra skuespiller Reny M. Gaassand Folgerø i rollen som moren i bestillingsverket Dette er ikke oss av Monica Isakstuen på Den Nationale Scene er bemerkelsesverdig hverdagslige og vonde på samme tid. Når hun kommer inn fra en trapp bakerst på scenen og holder seg i bakgrunnen mens hun snakker lavt til seg selv, får jeg øyeblikkelig følelsen av å være vitne til et veldig privat og sårt øyeblikk. Anslaget i oppsetningen er usedvanlig smertefullt fordi Folgerø formidler stemningen av ikke å kjenne seg hjemme i sitt eget liv og ønske seg bort med en presisjon som etablerer et trykkende, intenst ubehag som bare fortsetter å vokse.

Nærstudier av familien Med bestillingsverket Dette er ikke oss fortsetter Isakstuen å bore videre i de mange, og ofte vanskelige, følelsene og tankene som kan oppstå mellom foreldre og barn, kjærester og venner. Siden debuten med diktsamlingen Sånn, borte i 2008 har hun gitt ut flere kritikerroste romaner, og hennes første skuespill Se på meg når jeg snakker til deg hadde urpremiere på Rogaland Teater i 2019. Materialet i Dette er ikke oss har vært i utvikling en god stund, og allerede i juni 2020 overvar jeg en fremføring av de første smakebitene fra arbeidet under programserien Vestland Lockdown på Den Nationale Scene. Da kunne man lese i programteksten at Isakstuen hadde skrevet «en ny tekst om vår nye hverdag under pandemien». Flere av scenene derfra er med i det endelige resultatet og synes definitivt inspirert av den tidvis klaustrofobiske, innestengte tunge følelsen mange av oss opplevde under den første nedstengingen.

Formatet Isakstuen har valgt er et lite kammerspill: Foruten Folgerø som spiller rollen som Min mor, spiller Eirik del Barco Soleglad Min far, Emilia Roosmann Min søster og Thomas Bipin Olsen Min bror. Jeg-personen er forsvunnet, og Isakstuen skriver fram et univers der drøm og virkelighet glir over i hverandre. Jeg dikter og fyller inn hullene i handlingen og blir ofte usikker på når karakterene faktisk snakker med hverandre og når de fremfører en slags indre monolog. Det virker som familien vi blir presentert for har gjennomgått et voldsomt traume: Etter hvert som situasjonene og episodene skrider framover synes jeg det virker som om både bror og søster har omkommet i en tragisk drukningsulykke og at foreldrene står igjen alene.

De eneste menneskene i verden Både Annika Silkebergs regi og Jenny Andrés scenografi og lysdesign kler teksten i all sin enkelhet. Den visuelle estetikken bygger opp om opplevelsen av at det tilsynelatende ikke finnes noen verden utenfor familiekonstellasjonen. Scenografien i Teaterkjelleren er kald og anonym. Den gir assosiasjoner til tidligere industrilokaler som er pusset opp for å leies ut: Sortmalte vegger og gulv glir over i to gallerier med trapper på hver sin side av scenen. Bakerst til høyre på scenen er det en svart garasjeport, og til venstre står det flere stabler med stoler liksom tilfeldig plassert som på et lager. Underveis i forestillingen projiseres det blant annet video av en havbunn på sceneveggen – et øde sted avsondret fra andre omgivelser, akkurat som familiehjemmet. Fredrik Arsæus Nauckhoff har, i tillegg til å stå for videodesignet, komponert musikk som smelter sammen med skuespillernes replikker.

Fysisk og nært Styrken ved Silkebergs regi er hvordan den gjennom svært enkle og effektive virkemidler lar skuespillerne ta i bruk alle nivåer av rommet for å skape dynamikk og utvikling samtidig som teksten får stort fokus. Særlig gir regigrepene og dramaturgien rom for at også det komiske i dialogene får skinne gjennom i all elendigheten. Det er for eksempel fint når den opprørske og uregjerlige tenåringsdatteren plukker opp mikrofonen i en dialog med moren som går seg helt vill i bekymringer om seg selv og morsrollen og gjentar i mikrofonen «Mamma kan du være så snill og følge med når jeg snakker, mamma». Også valget med å la alle sitte frontalt mot oss på rekke og rad i en frokostscene mens de uinspirert tygger mat, fungerer godt. Kort sagt er det mange vellykkede regigrep som til sammen skaper en fysisk opplevelse av teksten i oppsetningen.

De ulike rolletolkningene står i fin kontrast til hverandre. Roosmann er ofte voldsom og tar stor plass, mens Olsen usikkert forsøker å bekrefte og blidgjøre foreldrene. Soleglad spiller med en lavmælt og presis bitterhet, forakt og sorg som blir sittende igjen i meg lenge etterpå. Folgerø veksler mellom et sårt og tilbakeholdt uttrykk og skrikende utagering i ville drapsfantasier om familien.

Tidvis virker dessverre overgangene mellom situasjoner og scener umotiverte. Jeg klarer ikke tro på det når datteren plutselig spør om moren skal ut på løpetur rett etter en voldsom krangel. En putekrig mellom faren og barna starter plutselig som ut av intet slik at den fremstår mest som et påfunn snarere enn en hendelse med betydning og tyngde i handlingen. Når Folgerø velter alle stolene på scenen i et raseriutbrudd er det så ekspansivt at det sammen med Roosmanns store følelsesutbrudd og sinne slår mye av luften ut av oppsetningen. Her skulle jeg ønske Silkeberg hadde stolt mer på teksten og holdt igjen. Flere ganger er det også som nye situasjoner starter for raskt når det jeg egentlig ønsker meg er å få mer tid til å dvele ved stillheten på scenen og bearbeide det jeg har sett. En langdryg slutt der jeg blir sittende å ønske at Isakstuen hadde redigert mer i sin egen tekst, bidrar også til at helhetsinntrykket svekkes. Likevel er det noe særegent ved ensemblets og regissørens tolkninger av materialet som gjør dette til en lovende begynnelse på vårens teatersesong ved Den Nationale Scene.