Ingen kjære mor

I sitt nyskrevne drama har Monica Isakstuen tatt avspark fra spørsmålet som spøker bak Albert Åbergs folkekjære barnebokunivers: Hvor er moren?

Kjære Albert er produsert av Hålogaland Teater i samarbeid med Vega scene. Etter premieren i nord har forestillingen tatt turen til Oslo. I teatersalen på Vega er publikum plassert i en ujevn sirkel på scenegulvet, på stoler og sofaer i ulike farger og fasonger. De to fremste benkeradene i salen er også i bruk, og publikum kommer tett på skuespillerne. Faktisk sitter disse ved forestillingens start på stoler blant publikum, og i løpet av skuespillets gang går de inn og ut av disse plassene. Eneste scenografi er fem hvite hvite tepper plassert utover scenegulvet, og over disse henger det fem lamper med bleke papirskjermer. To enkle svarte stoler blir etter hvert også plassert på gulvet – en til far, og en til mor.

«Mor er ikke mitt ord» erklærer skuespiller Julia Bache-Wiig. Hun spiller rollen som den første og mest fremtredende utgaven av moren, som titulerer seg selv som «den ene jeg kan være». Skuespillet starter med at hun en regntung natt dukker opp på døren til sitt tidligere hjem. Kledd i en beige trenchcoat og med hjemmeklippet sveis, henvender hun seg både til barnefaren og publikum idet hun forklarer at hun «vet det er mange som tror jeg gir faen i barnet». Så enkelt er det ikke, hennes tanker og følelser om rollen som mor og hennes forhold til barnet er derimot uavklarte og motsetningsfylte. Det er dette Kjære Albert forsøker å utforske ved å la ulike svar på spørsmålet om hvorfor mor ikke er til stede brake sammen.

Ulike versjoner av moren

Førsteinntrykket av faren (Alexander Rindestu) er at han er litt sliten og avvisende på en måte som er gjenkjennelig fra karakteren fra Albert Åberg-universet, uten at koblingen blir overtydelig. Det er en mer overordnet problemstilling Isakstuen synes å ville utforske, ved å la ulike forklaringer på en mors manglende tilstedeværelse i barnets liv spille seg ut.

I starten foregår konfrontasjonen kun mellom faren og Bache-Wiigs utgave av moren. I diskusjonene trekker faren ofte frem det helt praktiske han gjør. Det er han som sørger for at barnet har matpakke, rene klær og legger seg til riktig tid. Han later til å ha avfunnet seg med pragmatisk forklaring på morens fravær: «Kanskje du bare ikke er her». Det er ikke en forklaring moren kan leve med.

Etter hvert bryter flere utgaver av henne inn. En etter en tar de plass på scenen, som ulike versjoner av moren: De er uttrykk for «den andre», «den tredje», «den fjerde» og «den femte» som hun kan være (spilt av henholdsvis Hege Aga Edelsteen, Ellen Andreassen, Anna Karoline Bjelvin og Kine Eliassen). De er kledd i nesten like kostymer: mørkeblå bukser og lyseblå silkeskjorter. Antrekkene skiller seg imidlertid litt fra hverandre, skjortene har for eksempel ulike detaljer, som matcher godt med hvordan skuespillerne gestalter ulike versjoner av den samme moren. Skuespillerne skiller seg også fra hverandre i at de vektlegger litt ulike følelser, for eksempel uttrykker en mest sinne og en annen mer tristhet.

I løpet av forestillingen utspiller det seg en forhandling, ofte nærmere en kamp, om hvilken versjon som er den «riktige». Noen ganger erstatter en versjon de andre som den mest dominerende, men ofte spiller de både med og på hverandre. Gjennom forestillingen veksler de på å fremstå som motstandere og lagspillere. I tillegg varierer morsrolle-skuespillerne mellom å henvende seg mest til hverandre, faren og publikum.

Konfrontasjoner som rommer kompleksitet

Det er først når flere skuespillere entrer scenen som ulike utgaver av moren, at jeg føler forestillingen får ordentlig fart. Etableringen av skuespillets situasjon og problemstilling i diskusjonen som utspiller seg mellom faren og moren i starten, gir ikke full uttelling for den intensiteten som det tabubelagte stoffet bærer med seg. Bruken av flere skuespillere for å spille ut ulike versjoner av moren, skaper derimot en vellykket dynamikk i forestillingen som trengs. Slik levendegjøres ulike forklaringer og virkelighetsoppfatninger i morens eget indre, noe som løfter tematikken fra å være en konfrontasjon mellom kun moren og faren, til en utforskning av morens fravær med rom for mer kompleksitet.

De ulike versjonene av moren er motstridende, for eksempel er «den andre jeg kan være» et offer som blir slått, mens den tredje utgaven er en mor som slår. «Den fjerde jeg kan være» går på sin side i oppløsning, hun er usynlig og «vil at barnet skal elske meg og savne meg». Hun innrømmer å ha følt en lettelse over at barnet ikke vil være hos henne lenger. Dette tror jeg er en følelse som eksisterer hos en del, og som det er veldig vanskelig for en forelder å tale høyt om. Det blir også tydelig innenfor skuespillet: Idet «den fjerde jeg kan være» ytrer seg om lettelsen, vender de andre seg sammen mot henne.

«Ting hadde kanskje vært enklere om du var død», sier faren på et tidspunkt. Den femte utgaven av moren er nettopp det. Hun sier: «Døden gir mor gyldig grunn til fravær» med en dose morbid humor, før hun legger til: «Den døde moren er den helligste av alle døde». Den døde moren er en velkjent trope i kulturen, som ofte blir brukt for å legge til rette for mer sensitive farskarakterer enn de man ofte får servert i mer stereotypiske fremstillinger av kjernefamilier.

Vondt og virkningsfullt mørke

På et tidspunkt forlater faren scenerommet. De ulike versjonene av moren fortsetter å idémyldre alternative forklaringer på hvorfor moren ikke er hos barnet. Den sekstende årsaken utløser et skifte. Skuespilleren som inntar denne versjonen, sier rett frem: «Hva om jeg bare ikke vil». Deretter blir det helt svart i rommet, mens moren forteller om dystre konsekvenser for det forlatte barnet. Effektene av de alvorstunge replikkene – som sentrerer barnet og ikke moren – som faller i det helt mørke rommet, er vonde og virkningsfulle.

Etter en liten stund lyser en enkelt lampe opp, og gradvis forlates dette bruddet i regien. Jeg synes de godt kunne blitt enda litt lenger i det aller mørkeste, i både bokstavelig og overført betydning. Det slår meg at Kjære Albert trengte at faren forlot rommet en liten stund, for at morens kamp med seg selv virkelig skulle få nå sitt kokepunkt.

Når han omsider bryter inn på scenen igjen med replikken: «Blir du ikke sliten av dette her?», stikkes det hull i den mer alvorstunge stemningen. Irritasjonen og sinnet som de ulike versjonene av moren føler i møte med ham intensiveres, og etter hvert leker de med tanken på å drepe barnefaren. Det fremstår som morbid komikk, men først og fremst blir det ganske søkt, og jeg opplever at forestillingen dessverre beveger seg bort fra intensitetstoppen den nettopp hadde bygget seg opp til.

Ingen enkel forklaring

Kjære Albert avsluttes med at kun faren og den første utgaven av moren står igjen på scenen. Sirkelen sluttes også ved hjelp av replikkene: Faren gjentar forklaringen på hennes fravær med «Du er bare ikke her», og moren gjentar at «mor er ikke mitt ord». De har ikke kommet nærmere et svar, og særlig moren opplever det som dypt utilfredsstillende. Avslutningen har likevel noe bittersøtt ved seg, både fordi de to foreldrene finner sammen i et kort øyeblikk hvor de trøster hverandre og gjennom morens avsluttende henvendelse til barnet. 

Skuespillet kretser mye rundt spørsmål om hvordan andre ser på moren. «Alle andre» er den fjerde instansen, som befinner seg utenfor familien på tre, men som likevel har en stor plass i hvordan moren ser på seg selv og sitt forhold til barnet. Å plassere publikum på stoler rundt scenegulvet er et godt grep som forsterker tilstedeværelsen av omverdens blikk på moren. Det er heller ikke så rart at hun bekymrer seg for hvordan «alle andre» observerer og tenker om henne – selv om samfunnet i dag er mer likestilt, er det fortsatt slik at det stilles strengere sosiale krav til mødre. Begrepet «mammapoliti» er bare et uttrykk for hvordan mødre dømmes strengere enn fedre.

En av de fremste kvalitetene ved Kjære Albert er at «enkle» forklaringer blir lagt frem, men veid og funnet for lette. Svaret på hvorfor moren ikke er der, forblir åpent. Det er en styrke ved forestillingen at den ikke forsøker å finne «løsningen» på problemet med den fraværende moren, men heller graver i sammensuriet av sammensatte og motstridende tanker og følelser. En ting jeg får inntrykk av at er felles for alle versjonene: De savner barnet. Det savnet forsvinner ikke uansett hva som er grunnen til at mor ikke er til stede.