Gåtefullt og stillestående

Den unge danseren og koreografen Lisa Teige har bakgrunn fra bachelor i samtidsdans ved Kunsthøgskolen i Oslo, men er kanskje mest kjent her til lands for hovedrollen som karakteren Eva Kviig Mohn i første sesong av NRK-dramaserien Skam (2015), og for rollene i de norske dansefilmene Battle (2018) og Battle Freestyle (2022). Forestillingen Enigmatic:Core echo er et soloarbeid der Teige står alene på scenen og utforsker samspillet mellom den dansende kroppen og rommet, lyden, lyset og scenografien. I programteksten leser jeg at «Enigmatic: Core Echo er en forestilling hvor det uhåndterlige og ubegripelige får tid og plass. Hvor det ubevisste og underlige i oss kommer til overflaten. Med utgangspunkt i sorg, død og universets mysterier utforskes hvordan vi forholder oss til eller ønsker å forstå; det vi kanskje aldri kommer til å få svar på.» Med andre ord er den tematiske rammen rundt det koreografiske materialet forholdsvis åpen og abstrakt.

Univers og menneske, kropp og rom

På premieren på Cornerteateret i Bergen føres jeg inn via en åpning i et stort, svart sceneteppe som henger fra taket til gulvet. Forestillingen spilles i et rom innenfor sceneteppet, og publikum sitter i saccosekker og stoler i en liten halvsirkel rett foran gulvet. Lisa Marie Hovden har laget scenografien som består av tre draperier som henger fra taket på ulike steder i rommet, og hun har også skapt de tilhørende videoprojeksjonene. Mens jeg oppdager at draperiene er satt sammen av mange tynne tråder, synker en lang, synthaktig basstone langsomt inn i ørene mine. Gradvis blir jeg oppmerksom på rommet og omgivelsene. Det er mørkt, Hovdens videoprojeksjoner strekker seg utover både veggene og draperiene og akkompagneres av den lavmælte musikkentil Helge Sten/Deathprod. Projeksjonene likner greinene på store trær. Bak greinene skimter jeg konturene av en blå himmel. Maja Bergebakken Sundts lysdesign skifter i intensitet underveis og skaper mye liv og dybde i scenerommet. Videoprojeksjonene gir meg følelsen av å være dypt inne i en skog. Teige ligger på gulvet foran oss med ryggen til. I mørket begynner jeg plutselig å tenke at kroppen som befinner seg på gulvet likner vel så mye på en levende, uformelig organisme som på en menneskekropp. Teige har på seg hvite bukser og en topp som er sydd i folder i ulike størrelser med masse tykke, røde tråder som stikker ut flere steder i stoffet. Teksturene i kostymet får det til å se ut som en blomst eller en plante vokser ut av ryggen hennes. Hun beveger seg bare så vidt. Hele sekvensen skaper en opplevelse av en kropp som går i ett med alt rundt henne – som om alt befinner seg på samme nivå. Når én og én hånd plutselig kommer til syne og peker oppover mot taket like ved ryggsøylen, skvetter jeg. Det er nesten som hendene kommer frem fra ingenting i mørket. På denne måten utforsker Teige de ørsmå grensene mellom kroppen og rommet på en virkningsfull måte.

Det synlige og usynlige

Bevegelsesmaterialet utvikler seg, og langsomheten i begynnelsen varieres med et høyere tempo etter hvert. Teige reiser seg opp og tar større plass mens videoprojeksjonene forsvinner og lyset endrer seg til en mørk blåtone. Hun beveger seg med stor presisjon hele tiden. Armene hennes starter ofte bevegelsene, og kroppen følger etter – litt som om en kraft utenfor henne selv stadig drar henne videre. Hun stirrer rett fremfor seg og møter aldri blikket til publikum. Ofte består koreografien av sekvenser der armene, overkroppen og beina roterer og utfolder seg i lange og store dynamiske linjer, for så å avløses av partier med raskt og detaljert arbeid med armer og føtter. I det raske arm- og fotarbeidet brytes bevegelsene stadig opp i mindre, isolerte deler, og det gir en opplevelse av at koreografien stadig starter og stopper. I samspillet mellom musikken, koreografien og det visuelle har Teige langt på vei lyktes med å skape en likestilt dramaturgi der de ulike elementene glir over i hverandre. Hennes egen plassering bak og mellom draperiene, og bruken av hele rommet fra midten av scenegulvet til utkantene sammen med et skiftende lys-og skyggespill, skaper en spenning som går som en rød tråd gjennom hele forestillingen knyttet til hva som er synlig og usynlig for publikum. I en sekvens brytes mørket bare opp av lyskastere som treffer Teige i raske øyeblikk med korte, søkende lysstrimer. Det minner om en lommelykt på leting etter noe eller noen i mørket. Denne spenningen knyttet til hva vi ser og ikke ser er på sitt sterkeste når forestillingen etablerer bilder og øyeblikk som er både gåtefulle og assosiative. På et tidspunkt er for eksempel hele scenerommet mørkt og en lysstrime treffer med jevne mellomrom Teiges ansikt og overkropp for så å forsvinne igjen mens hun strekker armene ut foran seg og beveger dem oppover igjen og igjen. Lysdesignet og koreografien virker sammen i en bølgende bevegelse, og for meg ser det ut som om hun er omgitt av vann og svømmer oppover mot en vannoverflate. Også når hun beveger seg langsomt bak den ene draperingen med ryggen til publikum med bevegelser som bare så vidt er synlig, er det et interessant brudd med helheten som inviterer til å betrakte henne med en plutselig distanse.

Stillestående

Det er mange styrker i forestillingen. Flere sekvenser i bevegelsesmaterialet spiller sammen med musikk og lys på interessante måter, og Teige har dessuten en tilstedeværelse som gir et eget liv til materialet. Likevel savner jeg flere øyeblikk som skaper følelsen av at materialet åpner seg og tar nye retninger. Helheten er i overkant stillestående, og jeg sitter igjen med en opplevelse av at det er mer å hente både i bevegelsesmaterialet og i arbeidet med dramaturgien i rommet. Det er som om den insisterende langsomheten Teige starter forestillingen med ikke følges opp av sterke nok kontraster senere, og jeg opplever derfor at koreografien mangler motstand og blir forutsigbar. Det er dessuten lite hjelp å få fra musikken, som hele veien blir liggende som et tungt lydteppe i lange, mørke klanger med lite fremdrift. Selv om jeg på mange måter liker den presise, tekniske og kontrollerte beherskelsen Teige har som utøver, savner jeg å se henne nærme seg sitt eget materiale med større frihet og hensynsløshet. Forestillingen inneholder dessuten flere temposkifter jeg lurer på om kunne vært utforsket og håndtert på andre måter for å skape større dynamikk. Når det er sagt, har Teige en uttrykksevne som utøver jeg blir nysgjerrig på å følge videre.