Mellom skjebne og maktkamp

12. april stengte Den Nationale Scene dørene i forbindelse med nødvendig oppussing av teaterhuset på Engen, og hele det neste året skal teatret spille forestillinger andre steder i Bergen. Når jeg skal se teaterets oppsetning av Antigone tar jeg derfor turen ut til Skuteviken og lokalene til Bergen Kjøtt. Når jeg ankommer, stopper jeg opp og lurer på om jeg har gått feil. Vanligvis pleier trappen å føre inn til en stor, åpen fabrikkhall i betong. Denne gangen er det isteden synet av et lunt kapell med vegger omsluttet av lysegrønne fløyelsgardiner som møter meg. Det er plassert stoler langs begge sidene av en midtgang med en mørkeblå løper som står i sterk kontrast til det ellers lysebrune teppegulvet. Langs løperen ligger det blomsterkranser, og helt i enden av rommet er det et platå med en talerstol og en åpen kiste der det ligger en mann. Han har lukkede øyne og et voksaktig skinn i huden. Jeg får utdelt et program fra en vert i døren. På programmets forside står det «Minnestund for Eteokles». Lav orgelmusikk blander seg med summingen fra stemmer, og jeg setter meg på andre rad. En gravferdskonsulent (Øyvind Kothgasser Hafell) ønsker velkommen og forsamlingen synger salmen «Gje meg handa di, ven». 

Makten midt i mot

I januar i år gjestet Alan Lucien Øyen Den Nationale Scene som regissør i Henrik Ibsens Vildanden. Når han nå er tilbake med en oppsetning av den greske dikteren Sofokles’ klassiske tragedie Antigone, gir han materialet særpreg allerede fra start gjennom det overraskende valget det er å begynne med en minnestund. Deretter blir publikum bedt om å gå gjennom en åpning i fløyelsgardinene og inn i et annet, stort scenerom der resten av tragedien spilles. Slik skapes en utradisjonell inngang til fortellingen. Begravelsesritualer er i seg selv grunnleggende teatrale, og gjennom minnestunden portretteres sorgen og den dype spliden i Antigones familie. Handlingen i Den Nationale Scenes oppsetning av Antigone er foruten minnestunden nært originalen: Antigones brødre Eteokles og Polyneikes har drept hverandre i sin gjensidige kamp om makten over bystaten Theben. Når onkelen kong Kreon overtar makten i Theben, bestemmer han at kun Eteokles får en verdig begravelse, mens Polyneikes som har angrepet byen med en fremmed hær, skal ligge død der han falt. Antigone trosser kongens påbud og makt, og gjør det hun selv mener er rett gjennom å gravlegge Polyneikes. Kreon dømmer henne dermed til å stenges inne i en hule på tross av bønner fra både søsteren Ismene og Haimon, som er Antigones forlovede og Kreons sønn. Først når den blinde spåmannen Teiresias advarer, tar Kreon til fornuften, men da er det for sent. Antigone har hengt seg, Haimon begår selvmord, og Kreons kone, Evrydike, tar også livet sitt. 

Dynamiske rom

Størsteparten av Den Nationale Scenes Antigone utspiller seg i et gråhvitt, stort, industrielt og rent scenerom i Bergen Kjøtt, som er som skapt for materialet. Ensemblet fyller hele rommet på en ekspansiv og dynamisk måte og veksler uanstrengt mellom forgrunn og bakgrunn, godt hjulpet av to betongsøyler som er en del av bygningen fra før av og som blir integrerte scenografiske elementer i scenene. Geir Hovlands lysdesign skaper vakre og faretruende lys- og skyggeeffekter i rommet, og scenograf og kostymedesigner Tora Troes kostymer forsterker det rene og stramme visuelle uttrykket. Alle i ensemblet er kledd i svarte, tidløse klær foruten den unge, hvitkledde sangsolisten som opptrer i rollen som gjenferdet av Evrydikes avdøde sønn Menoikeus (Henrik Øiestad Garmannslund). Menoikeus synger utvalgte og komprimerte deler av korpartiene i Sofokles’ tekst mellom dialogene underveis i et lyst toneleie i nydelige melodiøse partier med harpe og piano komponert av Henrik Skram. Slik bindes scenene elegant sammen, og det oppstår korte pusterom i handlingen. Først og fremst har Øyen evnet å lage et gjennomkoreografert scenisk landskap der fysiske, musikalske, lydlige og romlige virkemidler spiller uanstrengt på lag med hverandre. Det er spesielt suggererende når jeg går fra kapellet og inn i det andre scenerommet: Før vi setter oss ned blant publikumsplassene har vi fått beskjed om at vi kan ta små lys fra en eske, tenne dem og plassere dem i en lang stripe med sand som er strødd langs scenens bakvegg. Når jeg skal tenne lys, tråkker jeg bokstavelig talt rett inn i et nydelig tablå der hele ensemblet beveger seg langsomt rundt på scenegulvet og snakker i et kollektivt talekor mens Menoikeus synger. Det jeg synes er så godt med denne oppsetningen er hvordan de stadig glidende og kontrastfylte konstellasjonene mellom skuespillerne på scenen gir en virkningsfull tablåeffekt som er både dramatisk og operatisk. Øyen klarer å bruke vekslingen mellom fysisk nærhet og avstand i scenerommet i regien på en uhyre bevisst og nyansert måte som hele tiden bygger opp om stemningene og temperamentet i teksten. Dramaet består ofte av dialoger der to og to karakterer snakker med hverandre, og mange av replikkene er nærmest monologiske i formen. Regien utnytter dette ved flere ganger å la rollefigurene tre fram ved søylene i scenens forgrunn og henvende seg direkte til publikum, og ved å la de som er tause stå langt bak i rommet, liksom halvveis lyttende til det som blir sagt. Dessuten får lyddesignet og det fysiske spillet dramatikken i scenene til å vokse nesten ustanselig: Når vaktmannen (Huy Le Vo) for eksempel forteller om øyeblikket da Antigone strødde jord over broren, står Evrydike (Ragnhild Gudbrandsen) i nærheten og lager klagende, svake sanglyder som smelter sammen med ekkoet av vaktmannens stemme mens Antigone (Reidun Melvær Berge) vekselvis slår og støtter seg på sceneveggen med ryggen til publikum.

Kvinnenes kraft

Skuespillerensemblet gjør en solid innsats når de puster liv i materialet. Dramatiseringen er basert på Halldis Moren Vesaas’ gjendiktning, og de sterke lydmalende kvalitetene og de kraftfulle bildene i språket blir ekstra tydelige når jeg hører dem uttalt i et scenerom. Antigones beskrivelser av hvordan den døde broren Polyneikes skal bli «frukost for åtselfuglar» er dirrende, ubehagelige og fulle av fortvilelse og raseri i det konsonantene smeller. Kreons (Stig Amdam) monologiske partier der han diskuterer og resonnerer rundt sin rolle som konge og egen maktutøvelse, veksler mellom tydelige maskingeværhurtige setninger og dempede, hviskende, langsomme ord fanget i dyp tvil. Helhetlig viser ensemblet et stort spenn i rolletolkningene. Jeg får imidlertid aldri helt grep om kvinneskikkelsene i denne iscenesettelsen. Jeg har aldri sett Antigone fremført på en scene før, likevel stusser jeg over hvordan Kreon tar en så fremtredende plass at Antigone nærmest blir å regne som en statist i handlingen. Jeg vet ikke helt hva det skyldes, men kanskje er det en miks av regivalg og rolletolkninger som bidrar til dette inntrykket. Det er også gjort enkelte valg knyttet til kvinnerollen Evrydike som skaper noen interessante muligheter i materialet, men som dessverre forblir litt uforløste. Evrydike får en mer aktiv rolle i Øyens regi enn i originalteksten. Hun er mer til stede på scenen og fremsier replikker som normalt er lagt til korføreren. Hun holder dessuten en lang tale om den bunnløse sorgen over tapet av sin avdøde sønn Menoikeus under minnestunden. Resultatet er at hun fremstår som en langt sterkere og selvstendig kvinneskikkelse enn i originalen ettersom hun yter motstand mot Kreon gjentatte ganger. Jeg skulle ønske iscenesettelsen hadde rendyrket dette mer og i tillegg latt Antigone få stå tydeligere fram. Likevel er Antigone samlet sett et stort lyspunkt i en hittil forutsigbar teatervår ved institusjonene i Bergen. Denne forestillingen viser at det kan være grunn til å glede seg til fortsettelsen mens skuespillerne og teateret finner alternative visningssteder.