Mor morder

Ifølge gresk mytologi er Medea en kvinne med guddommelige aner som hjelper mannen hun elsker, Jason, gjennom flere prøvelser for å få tak i det gylne skinn. Til gjengjeld vil Medea at Jason skal gifte seg med henne, og de får barn sammen. Slik dikteren Evripides skildret det for omtrent 2 500 år siden, forlater likevel Jason henne til fordel for datteren til kongen av Korint. Som hevn dreper Medea barna hun har med Jason.

Medeas kvaler Moral ifølge Medea er skrevet av den anerkjente svensk-iranske forfatteren Athena Farrokhzad, som blant annet har gitt ut diktsamlinger om politiske tema som krig, rasisme, identitet og kjønn. Farrokhzad har uttalt at hun vil undersøke hvordan man kan forstå Medea som mor, menneske og flyktning. Når forestillingen settes opp på Trøndelag Teater, er gulvet i Teaterkjelleren dekket med et tykt, hvitt teppe. Scenograf Vilde Jønland har plassert trestubber i hjørnene av rommet mens en stor, lysende sirkel henger foran bakveggen. Lyset for øvrig er dunkelt, som om vi befinner oss i et goldt landskap i en skumringstime. På scenen er det to svartkledde kvinner: En ung med gullglitter rundt øynene, Medea (Synnøve Fossum Eriksen), og en eldre med mørkere, sølvskimrende blikk – hun er Moralen (Janne Kokkin). Når forestillingen starter er ugjerningen allerede begått, barna er døde, og Medea har gjort seg selv til kulturhistoriens store symbol på kvinnelig sjalusi og vrede.

Moral ifølge Medea speiler også en innfallsvinkel hvor Medea blir lest som en feministisk figur siden hun synliggjør hvordan en patriarkalsk samfunnsstruktur setter kvinner som henne i desperate situasjoner. Medea forsvarer seg med dette, men Moralen lar seg ikke overbevise og parerer med at for de døde barna så er det Medea som er patriarken. Det er en interessant påpekning som belyser makt og relasjoner fra flere sider. Det er dialogen mellom Medea og Moralen som utgjør grunnlaget for forestillingen og driver den fremover, hvor sistnevnte forsøker å få Medea til å innrømme sin skyld. Teksten har flere tankevekkende formuleringer. For eksempel blir det stilt spørsmål ved hvilket punkt en mor slutter og barnet begynner. Et annet fruktbart grep er når manusforfatter lar Medea være sin litterære rolle bevisst. Medea vet at hun inngår i et drama hvor hun er skurken. Hun forfekter at menneskeheten trenger en person som viser oss hvilke handlinger vi er i stand til å gjennomføre om bare forholdene ligger til rette for det. Hun ofrer seg gjennom å påta seg rollen. Slik kan fortellingen potensielt løftes fra å handle om ett enkelt skrekkeksempel til å si noe om hva det er å være menneske.

Går i ring Idet jeg skriver denne teksten oppdager jeg tilfeldigvis en video som skal være fra 1950-tallet hvor knivkasteren Louella Gallagher kaster store kniver mot sine døtre på 5 og 2 år. Det er bare noen centimeter mellom barna og der hvor bladene treffer hardt mot veggen bak dem. Hendelsen finner sted i en velholdt hage i det som virker som en amerikansk forstad, og flere mennesker står og ser på showet. De smilende barna, de idylliske omgivelsene og publikums tilsynelatende aksept av det som foregår står i sterk kontrast til hvordan jeg ser for meg at et lignende scenario ville blitt møtt i dag. Hva er Gallaghers unnskyldning? Er knivkastingen hennes måte å skaffe mat til seg og barna på?

Jeg tolker det slik at Farrokhzad forsøker å utvide Medeas historie til å angå oss alle, men jeg skulle gjerne fått eksempler på andre former for medeaer – som Gallagher – som finnes ute i verden og i historien. I stedet går forestillingen i ring hvor Medea og Moralen forsøker å vinne den andre over på sin side, med flere sekvenser som høres ut som kjekling rundt spesifikke aspekter ved Medeas skjebne. Større innsikter eller sammenhenger drukner litt i denne runddansen. Det interessante er tross alt ikke Medea som person, men hva hun representerer. Det terpende forsterkes ved at enkelte replikker gjentas flere ganger underveis. Formen er for så vidt sterk i seg selv, blant annet på grunn av skuespillernes finstemte samspill og det rytmiske i repetisjonen i teksten. Det er også nærliggende å tenke at forestillingen skal være uten en tydelig utvikling eller vendepunkter, for å speile hvordan myten om Medea er evig og uforanderlig: «Jeg har drept barna mine i flere tusen år», som hun sier. Til tross for at den har mange gode kvaliteter skulle jeg ønske forestillingen i større grad grep en slik gyllen mulighet til å utvide forståelsen av den komplekse relasjonen mellom mor og barn.