Skjulte verdener

DeWangen-produksjoners forestilling Dikkedokken spilles i samarbeid med Den Nationale i det gamle industribygget Kjødehallen. Noe av det første jeg tenker på når jeg ankommer bygget i sjøkanten, er hvordan de mange verkstedene på innsiden, med gamle maskiner og gjenstander, representerer små glimt av en annen tid. Det er noe helt eget med selve stedet og lokalene der det i over 60 år ble laget ting som kompressorer, kaffekverner, gassgeneratorer og heiser til skip. Det gamle industribygget har i senere tid fått navnet Hallen USF, og deler av lokalene er allerede forvandlet til en konsert- og kulturarena i påvente av en større renovering. På mange måter er det sannsynlig at området i framtiden vil utgjøre et nytt tyngdepunkt for kultur i Bergen, da kulturarenaen USF Verftet (som i sin tid var en sardinfabrikk) er plassert rett ved siden av. 

Fra industri til kroppsbyggerimperium

Jeg oppholder meg ikke mer enn et par minutter i forestillingen Dikkedokken før de fredelige omgivelsene på utsiden av Hallen USF, med små båter som ligger fortøyd tett i tett langs bryggekanten, for lengst er glemt og virker fjerne for meg. DeWangen-produksjoner med regissør Claire de Wangen i spissen har siden 2001 produsert såkalt «omsluttende teater» på konkrete steder. Forestillingene tar som regel utgangpunkt i omgivelsene til en spesifikk, valgt lokasjon samtidig som fiksjonsfortellingene og handlingen som utspiller seg kan vokse i mange uante, fragmentariske og fantasifulle retninger. I de to deWangen-forestillingene jeg har sett tidligere har karakterene og handlingen hatt innslag av absurde, urovekkende og uforklarlige elementer. I forestillingen Viste Beach Club (2018), som ble spilt på et gammelt strandhotell utenfor Stavanger og var et samarbeid med Rogaland Teater, ble rollene spilt av ungdomsskuespillere, og stemningen var svært uhyggelig da det ble antydet at ungdommene var fanget der for alltid. I forestillingen Shiemens (2022), som ble spilt i den gamle Siemensblokka på Linderud i Oslo, huset de forlatte kontorlokalene en rekke høyst merkverdige karakterer. I Dikkedokken deles publikum inn i grupper som føres fra rom til rom. Med andre ord opplever ingen av gruppene den samme forestillingen. En publikumsvert gir meg en rosa halssnor med et kort når jeg ankommer. På kortet er det et bilde av muskuløs bjørn som står oppreist ikledd en grønn bukse og likner en kroppsbygger. På kortet står det «BUILDING BODIES» i rosa skrift. Ganske snart finner jeg ut hva «BUILDING BODIES» er for noe idet alle i publikum går inn i en stor verkstedhall. På et lite scenegulv foran oss står det en fyr ikledd gul joggedress med en mikrofon i hånda og roper «Er dere klare til å pushe grensene deres? Er dere klare til å trene? Vinne? Bygge muskler? Building bodies! Vi har det i mindsettet, vi har det i blodet!». Høy musikk ljomer ut av høyttalerne, og to kroppsbyggere på scenen – en kvinne og en mann - gjør muskuløse poseringer. Det viser seg at jeg er på en presentasjon av den nye visjonen for de gamle industrilokalene. Mannen i den gule joggedressen er Diedrik Fosswinckel (Jonatan Filip), sønnen til «kongen av næringslivet» Wilheim Fosswinckel, og han vil til farens store raseri gjøre stedet om til et gedigent treningssenterkonsept! Eller en «en helhetlig kroppsverdensbygning og selvutviklingsarena». Den oppjagede stemningen avbrytes brått i det søsteren Amanda Fosswinckel (Susann Bugge Kambestad) stopper arrangementet. Hun forteller Diedrik at Wilheim Fosswinckel har vært i en ulykke og er død.

Familiedrama med vandrende dødning

Etter den innledende scenen kretser store deler av handlingen i Dikkedokken rundt karakterene i Fosswinckel-familien og deres kompliserte forhold til hverandre og til den nylig avdøde faren Wilheim. Vi følger karakterene i det som virker å være de første timene etter Wilheims død. Men også andre enn de nærmeste familiemedlemmene befolker dette universet: Sykkelbudet Charlie (Reny M. Gaassand Folgerø), styreleder Vendela Kessler (Marianne Nielsen) og Axel Samuelsen (Lars Henrik Aarnes) er karakterer vi stifter bekjentskap med underveis og som henvender seg direkte til oss. I tillegg til at den kriserammede familien er et sentralt omdreiningspunkt, stilles det spørsmål om hva de gamle verkstedhallene skal bli, og vi utforsker mysteriene knyttet til Wilheim Fosswinckels fortid og ugjerninger.  Handlingen er bygget opp av ulike løsrevne scener og øyeblikk i forskjellige rom som gir en god del informasjon om karakterene, men det er hele tiden opp til en selv som tilskuer å pusle det sammen til en helhet. Det innebærer også at flere handlingstråder og tematikker ofte blir hengende i luften. Et interessant og urovekkende premiss som introduseres ganske tidlig i den versjonen jeg ser, er ideen om at Wilheim Fosswinckel kommer tilbake som en slags vandrende dødning. Dette skulle jeg ønske hadde blitt fulgt skikkelig opp i løpet av de to timene forestillingen varer.

For det er en fornøyelse i seg selv å delta på styremøtet med Vendela Kessler og betrakte ansiktet hennes idet Wilheim (Stig Amdam) kommer tråkkende inn døren bare et par minutter etter hun har fått en telefon om at han er død i en motorsykkelulykke. Enda merkeligere blir det når vi ledes over i et undersøkelsesrom der sønnen Diedrik lytter til Wilheims hjerte med et stetoskop og de diskuterer Diedriks vanskelige barndom. Er det drøm eller virkelighet det vi ser? Er det i grunn en kunstig dobbeltgjenger av Wilheim vi stifter bekjentskap med? Har han tuklet med kroppen sin slik at han egentlig aldri kan dø eller slik at han har vært død veldig lenge?

Tekst på tomgang

Dette får jeg aldri svar på, og dialogen mellom far og sønn blir stillestående før den brått ender. Isteden føres vi inn til et lagerrom med pappesker og vinkende japanske lykkekatter og treffer Axel Samuelsen. Han driver en slags nettbutikk og har et kjærlighetsforhold til Diedriks søster Mathilde (Madalena Sousa Helly-Hansen). Deretter blir vi nokså ufrivillig sittende på en fest som aldri tar slutt i Wilheims gamle leilighet, der Diedrik og Mathilde krangler, før vi igjen overværer Mathilde og Axel som diskuterer forholdet sitt på lageret. Alle disse scenene opplever jeg som langdryge. Dialogene går på tomgang og har lite innhold, og jeg klarer ikke å engasjere meg noe særlig i karakterene. Det virker som om regissøren har ønsket å grave dypere i relasjonene mellom karakterene og har forsøkt å zoome inn på dem, men gjennomgående er teksten og dialogene veldig generelle og litt intetsigende. Store deler av motoren i Dikkedokken forsvinner ut av syne – den døde faren og de mange mysteriene knyttet til ham og bedriften blir usynlige. At publikum inviteres til å danse med Mathilde på festen, bidrar dessverre heller ikke til å løfte en lang transportetappe. Et sterkere tekstarbeid og en strammere dramaturgi kunne ha skrudd til helheten. Jeg blir sittende å kjenne på en følelse av at det som virkelig er spennende i disse fortellingene – selve de avgjørende øyeblikkene – utspiller seg et helt annet sted enn her.

Lag av tider og steder

Men så skjer det noe. En spinkel jente med sortsminkede øyne og langt lyst hår presenterer seg som Linn Irén Sydnes (Mie Korsbakken Christensen), den ukjente datteren til Wilheim. Hun tar oss med inn i en garasje under bakken. Med ett oppstår et øyeblikk der verdener og muligheter åpner seg. Rommet, med sine mange scenografiske detaljer, får ta plass fordi publikum får tid til å utforske det. Linn Irens monolog glir perfekt sammen med tablåene av gamle verkstedsmøbler, maskiner og redskaper, og de ekte gjenstandene glir sømløst sammen med de fiktive i tablåliknende installasjonene med lyd og lys i hele garasjen. Det er som om lag på lag av tider og steder krysser hverandre i ett og samme øyeblikk. Linn Iren rakk aldri å møte faren sin før han døde, men vi lytter til kassetter fulle av bekjennelser om mørke hemmeligheter om hans egen bedrift og en gammel flamme. Plutselig strømmer lydklipp fra fortiden ut i den mørke garasjen mens Linn Iren mimer til musikk og stemmer. Dette øyeblikket er uovertruffent og illustrerer hva Claire de Wangen er så god til på sitt beste – nemlig å lage slike overraskende rom og steder på grensen mellom fiksjon og virkelighet.