Dystopi som rakner

Forestillingen Asylet ved verdens ende er en samproduksjon av Cornerstone, Den Nationale Scene og Festspillene i Bergen. Sceneteksten er skrevet hele fem forfattere gjennom prosjektet Kollektiv Norden – en forfattergruppe kuratert av Cornerstone, en plattform for ny scenetekst, ledet av Idun Vik. Den dramatiske teksten har blitt til gjennom en kollektiv skriveprosess der de fem forfatterne Tale Næss (Norge), Jonas Eika (Danmark), Fatemeh Ekhtesari (Iran/Norge), Timmie Gasko Marak (Sapmi) og Henning Bergsvåg (Norge) har hatt felles arbeidssamlinger der de sammen har jobbet fram stykkets sted, handling og karakterer. «Hva skjer når diametralt forskjellige kunstnere og viljer settes sammen for å lage et nytt teaterstykke?», spør Idun Vik i programbladet til forestillingen og fokuserer på nettopp flerstemmigheten som oppstår når forfattere med forskjellig språk, bakgrunn, skrivestil og syn på verden bryner seg på hverandre. Kollektiv Norden har lagt teksten i teatermaskineriets hender og har ikke vært involvert i iscenesettelsen, som er regissert av Annika Silkeberg. .

Innestengt på ubestemt tid

Fra første øyeblikk er det en dystopisk og innelukket verden som vokser fram på scenen. De seks personene Nina, Jojo, Aksel, Tiresias, Christina og Liw er stengt inne i det som likner et tilfluktsrom eller en form for anstalt eller fengsel. Vi får aldri helt vite hvor vi er eller til hvilken tid handlingen finner sted. Underveis skildrer karakterene en rekke situasjoner, minner og øyeblikksbilder som mer enn antyder at verden utenfor det lukkede rommet består av krig, kaos og katastrofer - en virkelighet som ubønnhørlig er på vei mot total utslettelse av menneskeheten i et mulig totalitært samfunn. Samtidig er teksten, replikkene og situasjonene så abstrakte, fragmenterte og collageaktige at jeg like mye opplever at de seks befinner seg midt mellom drøm og virkelighet, i et slags limbo. Jens Sethzmans scenografi og lysdesign skaper sammen med Fredrik Arsæus Nauckhofs musikk og videoprojeksjoner et uhyggelig og kaldt scenerom: Scenografien består av to flyttbare stativer med scenevegger satt sammen av lysstoffrør, noen enkle stoler, to strykebrett med strykejern og en rekke hvite laken og hvite tøystykker. Foran på scenen står flere hvite melkekartonger med ordet «missing» i blokkbokstaver sammen med profilen av et svart omriss av et menneske. Melkekartongene fremstår som et ubehagelig og underliggjørende ekko av amerikanske myndigheters kampanje på 1980-tallet der bilder av savnede barn ble printet på melkekartonger. Nauckhofs abstrakte landskaper med fugler og industrielle detaljer i farger som svart, hvitt, rødt og blått projiseres på scenens bakvegg og gir sammen med den gjentakende dunkende bassen og de mørke pianoakkordene, en gnagende følelse av uro og fremskridende, uforutsigbar ødeleggelse. 

Absurd og forvirrende

På mange måter er teksten i Asylet ved verdens ende som skapt for Silkeberg fordi den åpner for så mange innfallsvinkler og muligheter rent scenisk. Silkeberg har tidligere samarbeidet med Nauckhof i oppsetninger som De urolige (2020), Et dukkehjem (2021) og Kjærlighetens Antarktis (2022) på Den Nationale Scene. Gjennom disse forestillingene ga hun meg opplevelsen av at scenografien og de visuelle og lydlige virkemidlene var minst like viktige som skuespilleren selv. Det er noe umiskjennelig «silkebergsk» også med iscenesettelsen av Asylet ved verdens ende da det virker som Silkeberg har ønsket å skape en tilnærmet likestilt helhet av scenografi, lyd, lys, videoprojeksjoner og tekst som beveger seg fra tablå til tablå og gir stort rom for publikums egen tolkning. Når forestillingen starter, strømmer en rekke av skuespillernes stemmer ut av høyttalerne og sier ting som «Noen er savnet, noen er forsvunnet, noen er hentet med makt» og «Er det noen som vet hvordan barna mine så ut? Er det noen som vet? Er det noen som husker? Er det noen som kan hjelpe?». Med andre ord er det tidlig en vag kaostilstand som skisseres og danner utgangspunkt for materialet. Deretter glir forestillingen langsomt over i en scene som foregår her og nå. Vi blir tidlig kjent med Nina (Nosizwe Baqwa) og Aksel (Bjørn Wilberg Andersen), og vi skjønner raskt at de er ansatte på dette stedet med ansvar for menneskene som oppholder seg der. Vi kommer dessverre aldri skikkelig i dybden på karakterene, men vi får et riss av forhistorien deres: Jojo (Malik Grosos) er fortvilet over tapet av en bror, mens Liw (Bahareh Razekh) har kommet bort fra barna sine og aner ikke om de lever eller er døde. Christina (Stine Robin Eskildsen) har nettopp ankommet og konstaterer at hun har vært på dette stedet før og at hun nå er sendt tilbake igjen. Nina forteller at hun er sjefen og sier til Christina at «Om vi skal komme oss videre, må du stole på meg». Det er tidvis noe dypt beckettsk over stillstanden og de absurde situasjonene som utspiller seg mellom karakterene: Liw og Jojo krangler for eksempel gjentatte ganger om hvilke pappbiter de pusler sammen som skal utgjøre himmelen og hvilke som utgjør elven. Jojo mener at fargen er lik og at det ikke spiller noen rolle, mens Liw er uenig. På et tidspunkt beordrer Nina og Aksel alle til å sette seg i en halvsirkel på stoler, og én etter én får de sin tilmålte tid i en gruppeterapisekvens mens en klokke tikker og de oppfordres til «å snakke seg inn i smerten».

Uklar idécollage

Imidlertid har jeg allerede fra begynnelsen av problemer med forestillingens premisser og kjenner meg forvirret over hva som egentlig foregår. Først og fremst skyldes det at teksten stadig veksler mellom poetiske, billedrike deler med løsrevne minner og et her og nå. Dette siste nivået spilles ut av ensemblet med absurde, innfallsaktige situasjoner som gjennomgående fremstår umotiverte. De poetiske beskrivelsene fremføres både av skuespillerne live og spilles over høyttalerne. Scenisk går ting heller ikke på skinner: Overgangene fra poetiske partier til dialogene er brå og de små sceneskiftene underveis med scenerøyk som pumpes ut på scenen mens stativene med scenevegger flyttes i stadig nye posisjoner, virker tilfeldige. Det er også noe med regien og spillestilen som virker uavklart: Ensemblet ser ut til å forsøke å nærme seg karakterene ut fra en tanke om psykologi og realisme, men det virker merkelig i et univers som består av så hyppig veksling mellom absurde situasjoner og poetiske beskrivelser og utsagn. Silkebergs iscenesettelse fungerer best når hun gjør helt enkle grep som å la skuespillerne bare stå lent mot mikrofoner som henger fra taket og si enkle setninger og ord mens lyset senker seg i rommet. Et annet fint øyeblikk er når ensemblet oppdager at det er en sprekk i bygningen de befinner seg i som gjør at sollyset lekker inn og de kaster seg ut i tilfeldig dans og bevegelse som om det med ett finnes håp og en ny begynnelse. Likevel er dette ikke på langt nær nok til å redde i havn en iscenesettelse og en scenetekst som spriker i så mange retninger at det er vanskelig å holde tråden. Det største problemet med iscenesettelsen av Asylet ved verdens ende er at man som publikum hele tiden blir værende på overflaten i dette underlige universet. Iscenesettelsen blir dermed en uklar collage av idéer og innfall.