Trekantdrama uten nerve

Begynnelsen av Nokon kjem til å kome på Malersalen på Den Nationale Scene er uhyggelig: Det er et stummende mørke i det lille rommet før et svakt lys fra lyskasterne plutselig treffer de to skuespillerne som viser seg å stå rett foran publikum. Det er som om de to brått kommer til syne som fra et stort intet. Hun (Reidun Melvær Berge) og han (Pål Rønning) har på seg regnfrakker som det drypper vann fra. Konturene av de bleke ansiktene i det dempede lyset er urovekkende og får meg til å tenke at de likner gjenferd og like så godt kunne vært døde som levende.

Noe eller noen der ute

Nokon kjem til å kome er det første skuespillet Jon Fosse skrev. Fosse hadde ferdigstilt teksten allerede i løpet av vinteren 1993, men stykket ble ikke utgitt eller oppført før i 1996, da det hadde urpremiere på Det Norske Teatret. Siden den gang har det blitt satt opp på en rekke scener både i utlandet og i Norge. Når man leser det, ser dramaet ved første øyekast enkelt ut – det er lite ytre handling og språket er gjentakende og stilisert. Samtidig er Nokon kjem til å kome et klaustrofobisk, uhyggelig og absurd drama med uante dimensjoner, noe som gjør at jeg stadig blir fascinert av det. Jeg oppdager nye nyanser hver gang jeg leser skuespillet. Motivrikdommen i det thrilleraktige dramaet til Fosse gir meg ikke bare følelsen av at det er ansatser til mange sceneversjoner i én og samme tekst, men også til flere andre skuespill og fortellinger. I skuespillet møter vi personene Han, Ho og Mannen. Han (en mann i femtiårene) og Ho (en kvinne i trettiårene) har kjøpt seg et gammelt hus på et øde sted ved havet. De har flyttet dit for å leve uforstyrret i kjærlig tosomhet og unnslippe alle andre, eller som kvinnen sier helt i begynnelsen: «I dette huset skal vi vere saman/du og eg /åleine saman». De vil vekk fra sitt tidligere liv, men snart er de fullstendig fanget. En ubuden gjest, en nabo, dukker opp. Det viser seg snart at han er den som har solgt dem det gamle huset. Han gjør tilnærmelser overfor kvinnen, og hele hans tilstedeværelse forstyrrer forholdet mellom paret. Ikke bare vokser sjalusien mellom dem, men mannen blir en ytre, skremmende trussel de blir oppslukt av.

Nostalgisk retroestetikk

På Den Nationale Scene spilles Nokon kjem til å kome i den gamle Malersalen i tredje etasje i teaterbygget. Rommet er en hvitmalt black box der publikum er på samme nivå som skuespillerne, og det etablerer en nærhet som passer Fosses teatertekst. Scenerommet er sparsommelig møblert for å forestille interiøret i et gammelt hus med ulike soner. Langs rommets bakvegg står det et vitrineskap i mørkt tre, et kjøkkenbord med to stoler, og til venstre på scenen er det plassert to hagestoler. Helt til høyre er det en sofa, og ellers er det gamle fotografier, et lite telefonbord med en gammel telefon og en lampe. Skuespillernes bekledning er satt sammen av strikkede ulljakker, skinnsko, blomstrete skjørt og bukser med bukseseler, noe som fører tankene mine til 1950- og -60-tallet. Med andre ord er forestillingen preget av en nostalgisk retroestetikk som visuelt sett er behagelig å se på, men som fremstår umotivert utover at den er gjenkjennelig for publikum. I programbladet er det ingen som er kreditert for scenografien, og når jeg etter oppsetningen henvender meg til teatret svarer kommunikasjonsavdelingen at det er regissør Terje Skonseng Naudeer som har utformet scenerommet og valgt kostymene. Jeg kan ikke annet enn å undre meg over beslutningen. I det minste etablerer Kjetil Schjander Luhrs lyddesign fine kontraster til interiøret på scenen underveis: Selv om vi ikke får se noe til det tunet eller det hushjørnet Fosse nevner i sceneanvisningene, gir lyden av måker, kraftfulle bølger på havet og av vind, for å nevne noe, en opplevelse av at skillet mellom verden utenfor og husets interiør viskes ut. Gyril Høgbergs lysdesign bidrar dessuten til at grensene mellom forgrunn og bakgrunn i scenerommet endrer seg gradvis og bygger slik opp om den gåtefulle stemningen i det gamle huset ved havet. 

Tradisjonell Fosse

På mange måter opplever jeg at regissør Terje Skonseng Naudeer har forsøkt å gjøre en tradisjonell oppsetning av Fosses tekst. Foruten lydesignet som underbygger uhyggestemningen, er det ingen store krumspring her, men snarere en satsning på trygt regihåndverk som dessverre ikke holder hele veien. Oppsetningen er imidlertid ikke helt uten lyspunkter. Både Reidun Melvær Berge og Pål Rønning gir publikum flere fine øyeblikk i rollene som Han og Ho. Jeg morer meg over hvordan Pål Rønning står med armene i kors og liksom snøfter kort og innadvendt i latter som svar når Mannen (naboen), spilt av Kristian Berg Jåtten, etter et uanmeldt besøk foreslår at de snart kan ta en dram sammen. Scenen der Han finner en gammel pissepotte fylt med urin etter damen som har bodd i huset, er også et komisk høydepunkt som fungerer godt. Berge klarer på sin side å gi mye undertekst til flere scener i oppsetningen bare gjennom tilstedeværelsen sin. Dette gjør hun ved hjelp av pausene mellom ordene og gjennom ansiktet som ofte har noe dobbelt ved seg som gjør at man som tilskuer opplever å være vitne til den kvinnelige karakterens indre, skjulte liv. Det foregår noe i henne – noe vi ikke helt vet hva er, men som legger seg som et lag utenpå ordene. Interessant er det også at Berg Jåttens naboskikkelse ikke er så breial, selvsikker og brautende som jeg kan huske fra andre versjoner av stykket. Snarere fremstår han til tross for sine fremstøt overfor kvinnen som en veldig ensom, sosialt søkende og mistilpasset fyr i Naudeers regi. Denne sårbarheten blir jeg veldig nysgjerrig på.

Mangler indre trykk og spenning

Den indre motoren i Fosses dramatiske tekst er etter min mening den underliggende, stadig mer irrasjonelle frykten paret har for at noe eller noen der ute skal komme. Det skaper et veldig trykk og en dirrende, uhyggelig spenning hele veien når man leser. Bare tanken på at naboen kanskje står utenfor på tunet eller er på vei er like skummel som at han faktisk er der fysisk. Det ligger et voldsomt mørke under som truer med å komme til overflaten og fortære alt som finnes, og det utgjør nerven i stykket. I Naudeers regi er det som om Berge og Rønning ikke får nok å spille på i rommet, og grunntonen av underliggende spenning, frykt og ubehag kommer derfor ikke skikkelig frem hele veien. Forestillingen taper dermed intensitet underveis. For det første er det som den skiftende dynamikken i maktforholdet blir for statisk og flat. I Fosses tekst svinger paret stadig mellom rollene. Mens den ene er mistenksom, sjalu eller opprørt forsøker den andre å roe ned motparten. Den utstrakte bruken av frontalt spill der Berge står foran Rønning eller omvendt, gir lite til dialogen, og den fysiske avstanden mellom dem tapper dialogen for energi i mange scener. Ofte er også tempoet i dialogen gjennomgående tregt og pausene for lange. For det andre er det noe som skurrer i de scenene som faktisk bryter opp tosomheten: Berge fremstår mest av alt redd for naboen der hun står på gulvet med ryggen til ham og ser engstelig ut mot publikum. Hvor er ambivalensen og den forunderlige tiltrekningskraften denne naboskikkelsen har? Gjennom trygge regivalg og en visuell innpakning jeg har sett mange ganger før, er Nokon kjem til å kome blitt en forholdsvis anonym oppsetning. Det er synd, da nettopp Malersalen som spillested tilbyr en egen nærhet til publikum og dermed noe mer eksklusivt enn de andre scenene teatret har til rådighet. Det er få plasser, og alle forestillingene er allerede utsolgt, så det tyder på at det er interesse for dramatikk på små scener. Derfor skulle jeg ønske at teatret utfordret seg selv mer på både konsept og regi denne gangen ettersom Fosses dramaer er overmodne for scenisk fornyelse.