Jakten på bygdedyret

Oppsetningen av Heksejakt på Den Nationale Scene i Bergen åpner med et uhyggelig og suggererende tablå: 12 unge jenter kledd i hvite, fotside kjoler kommer inn på scenen i mørket mens de bærer på gammeldagse oljelamper. Snart begynner jentene å danse vilt og energisk mens mørket rundt dem avløses av en rødoransje, glødende bakgrunn. De svinger kroppene fra side til side og hever armene i været mens de puster i takt til et lydlandskap med tung bass, trommer og vokal. Åpningsøyeblikket skaper både spenning og tvil i meg. Hva er det vi egentlig ser? Er det en heksesabbat som finner sted? Eller er det bare unge, uskyldige jenter som slår seg løs i skogen nattestid?

Forfølgelser på tvers av tid

Det er et spennende og krevende materiale Den Nationale Scene og husregissør Miriam Prestøy Lie har valgt i høstens storsatsning på teateret. Den amerikanske dramatikeren Arthur Miller skrev Heksejakt (The Crucible) i 1953, og stykket har blitt en av teaterhistoriens klassikere. Handlingen er basert på historiske hendelser som fant sted i et puritansk kristensamfunn i Salem i Massachusetts på slutten av 1600-tallet, der en rekke mennesker ble beskyldt for trolldomskriminalitet og dermed fengslet eller dømt til døden. Miller så en slående likhet mellom hekseprosessene på 1600-tallet og den McCarthyismen han og andre var offer for i 1950-tallets USA, og stykket Heksejakt var en måte å kommentere dette på. Den amerikanske senatoren Joseph McCarthy skydde ingen midler i sin intensive jakt på kommunister, og det krevde ikke stort mer enn at man var mistenkt før myndighetene iverksatte urimelige pressmidler og tiltak. Slik kunne de effektivt undergrave politiske meningsmotstandere.

Massesuggesjon og hevnlyst

Handlingen i Heksejakt er lagt til 1692. Alt starter med at pastor Parris oppdager en gruppe unge jenter mens de danser i skogen om natten. Datteren hans Betty, er en av dem som danser. Kort tid etter blir hun syk, og ingen lege finner ut av hva som feiler henne. Rykter begynner å spre seg – kan det være at jentene holdt på med heksekunster? Pastor Hale tilkalles fra nabobyen for å oppklare saken og bekjempe ondskapen. Når både jentene og andre innbyggerne utnytter ryktene som oppstår, blusser gamle konflikter og maktkamper opp i det lille samfunnet. Langsomt tilspisser situasjonen seg. Hovedpersonen, bonden John Proctor, går imot både domstol og kirke når han avfeier ryktene om hekseri, men snart blir han selv fanget i nettet av løgner.

Monumental og dramatisk atmosfære

På Store Scene er et stort cast involvert i forestillingen. Musikk, lyd, lys og scenografi skaper en faretruende og monumental atmosfære med billedsterke tablåer. Olav R. Myrtvedts scenografi består av et stort, sort amfi bygget opp av enkle stenger som gir et minimalistisk og hardt preg. Mot dette skaper Arne Kambestads fargesterke lysdesign effektive kontraster og skiftende dynamikk underveis. Sceneløsningen er elegant når amfiet med noen små justeringer og forflytninger roterer og forvandles både til fengsel og til ekteparet Proctors hjem. Komponist Selma Frida Stangs nykomponerte musikk bygger dessuten opp om stemningene i de storslåtte scenebildene. Allerede fra begynnelsen er det tydelig at regissør Miriam Prestøy Lie har ønsket å utnytte de ulike lagene mellom forgrunn og bakgrunn i scenebildet: Det skaper en fin variasjon når skuespillerne spiller på ulike trappetrinn og nivåer i amfiet på scenen. Det er også et interessant grep at karakterer som beveger seg i bakgrunnen ofte kan skimtes gjennom amfiet. Dette underbygger den ubehagelige følelsen av at det alltid er øyne og ører i landsbyen som hører og ser, og at alle når som helst kan angi hverandre. Som om ikke det er nok, har teateret for anledningen fått med seg et jentekor som representerer ungdommene som er anklaget for heksekunster, og koret plasseres ofte på de ulike nivåene i amfiet.

For store følelser?

Til tross for et lovende utgangspunkt, er det mye som skurrer i oppsetningen. Helheten virker rett og slett ikke spesielt gjennomtenkt. Regien strever med å skape balanse mellom skuespillernes frontale spill og bruken av de ulike nivåene i amfiet. Resultatet er at scenebildet flere ganger ser rotete ut. Første del av Heksejakt er dessuten en heseblesende opplevelse, både i spenningsnivå og tempo i dialogene. I Millers skuespill er det mange personer til stede i samtlige scener, og replikkvekslingene inneholder mye informasjon om hvem personene er og om relasjonene dem imellom. Allerede fra begynnelsen av er det vanskelig å henge med når pastor Parris (Jonatan Filip) våker over sin syke datter Betty (Tomine Mikkeline Eide) og halve nabolaget ramler inn døren én etter én. Replikkvekslingene kommer i et hektisk tempo, og ofte ender de med at karakterene snakker høyt i munnen på hverandre og skriker i affekt. Enten det er Bettys venninne Abigail (Kristi-Helene Engeberg) som innbitt motsier Parris’ påstander om hva jentene har gjort i skogen, eller det er en konfrontasjon mellom Bettys venninner vi får se - alt spilles ut med så store følelser at det tar brodden av handlingen. I forestillingens andre del er tempoet imidlertid roligere, og vi blir bedre kjent med karakterene. Dessverre er det ikke nok til å redde inn en oppsetning som har kommet skjevt ut fra start.

TV-serieestetikk

Forestillingen har en nedre aldersgrense på 13 år. Det er flere elementer ved produksjonen som får meg til å tenke at teateret i utgangspunktet nettopp har hatt et ønske om å appellere ikke bare til voksne, men også til ungdommer som har blitt for store for barneteater og tradisjonelle familiesatsninger. For det første har teateret hyret inn de tre søstrene Cecilia, Selma Indine og Mathilde Strønen Damm fra den lokale gruppen Musikaljentene til jentekoret på scenen. Søstrene, som nå er i begynnelsen av tjueårene, har satt opp egne musikaler i Bergen siden de var 10 år. I 2023 vant de den TV-sendte talentkonkurransen Norske Talenter. Satsningen virker å være i tråd med tankegangen Den Nationale Scene har hatt det siste året, blant annet gjennom samarbeidet med Fyllingsdalen Teater om oppsetningen av musikalen Billy Elliot. Der spilte unge talenter fra Bergen flere hovedroller. Det er naturlig å se dette valget som et forsøk på å trekke et yngre publikum til teateret. For det andre har oppsetningen en visuelt polert innpakning som gir meg assosiasjoner til en TV-serieestetikk som kan minne om strømmetjenesten Netflix. Oppsetningen har historiske kostymer og et gammeldags preg. Imidlertid er kostymene noe annerledes enn bekledningen puritanerne hadde på 1600-tallet: snittene varierer, stoffene er finere og fargene sterkere. Dessuten er det gammeldagse preget i kostymene forsøkt modernisert hos dem som spiller tenåringsjentene som anklages for å bedrive heksekunster. Her går rødt igjen som signaturfarge – de har røde skaut, røde strømper, rødt undertøy, røde, trange blondetopper og røde sko. Det er en kraftfull farge som skiller seg ut, og det kan virke som teamet bak har ønsket å betone opprørstrangen og lidenskapen til de unge jentene.

Tom symbolikk?

Jentekoret beveger seg i bakgrunnen på scenen og på ulike nivåer i amfiet, og sangen deres overtar og fyller inn flere steder i handlingen – både gjennom religiøse folketoner som «Jeg ser deg, o Guds lam» og gjennom den nykomponerte musikken til Stang. Det er engasjerende når musikken fyller rommet mellom scenene. Det er også suggererende når jentekoret og de andre tenåringsjentene opptrer som en stor gruppe på 12-13 stykker i rettssalen, eller når de i en kort scene beveger seg som om de er besatt av djevelen. Samtidig får korsangen lite plass i helheten og blir liggende mest som uferdig musikalsk innpakning utenpå handlingen da det ikke er noen lengre sekvenser der musikken virkelig får utvikle seg. Det er åpenbart at det er et stort potensial her til å gjøre mer ut av disse gåtefulle og sterke jentene som oppsetningen lar glippe. Til tross for lovende ansatser, gjøres det lite for å løfte stykket inn i vår tid. Snarere er denne versjonen av Heksejakt teksttung, og spenningen uteblir. Det er synd, ettersom Millers stykke forteller mye om et fryktbasert samfunn som er relevant og engasjerende for unge i dag. Miller viser hvor langt mennesker er villige til å gå for ikke å bli utstøtt fra fellesskapet. Spesielt er det fascinerende hvordan de unge jentene, som i praksis har svært liten makt i det lille samfunnet, med ungjenta Abigail i spissen får flertallets maktmisbruk og kontrollbehov til å slå tilbake på dem selv. Dessverre spriker Den Nationale Scenes versjon i litt for mange retninger til at fortellingens intensitet får virke med full kraft.