Miller for ungdom?

Hvordan skal scenekunsten nå tenåringen? er tittelen på min masteroppgave i teater på KHIO. Jeg benytter derfor enhver anledning til å ta med min egen tenåring for å se teater. Denne gangen er det Millers mest kjente teaterstykke vi skal se. Jeg har troen på at livets realiteter, selv de litt brutale, når de blir utspilt på en scene, kan gi ungdom en inngang til egne følelser og dialog. Det gjenstår og se om dette vil treffe blink.

Mobilene settes i hvilemodus. Det blir stille i salen. Tung musikk setter sansene våre i gang. Vi aner en uro. Tre barn i regntøy løper over falskt gress på scenegulvet og forsvinner. Atle Antonsen, som Willy Loman, kommer gående inn på scenen i brune klær med en skinnveske i hånda. Deretter møter vi hele familien Loman, som i tillegg til den handelsreisende Willy, består av kona Linda og de to voksne sønnene, Biff og Happy. «Seriøst, heter han Biff?» hvisker tenåringen. «Ja, seriøst, det er jo USA …» hvisker jeg tilbake. Hus og interiør er en blanding av ulike stiler. Litt 1980-tallet, blandet med en lysende mac, for miksing av musikk fra gutterommet. Lovende, tenker jeg. 14-åringen er konsentrert og veldig med. Musikksamplingen virker på han. Vi forstår at Willy er i trøbbel, han glemmer, han bytter tid. Han er på randen. Vi forstår at kona Linda (Laila Goody) forsøker å lappe hele familielivet sammen og vil så gjerne at guttene skal ha et godt forhold til hverandre og til far. Vi forstår at Biff og Willy har et komplisert forhold.

Stykket er helt nytt for 14-åringen, men historien blir lagt fram for oss, steg for steg, og Millers stykke slår meg som ren fortellerkunst. Det er et klassisk drama, og fordi det likner et amerikansk filmdrama, er fortellergrepene kjente for ungdom. Det funker 70 år etter Millers fingre på skrivemaskinen, for i pausen uttrykker tenåringen at det går fint å følge med, og at det er spennende. Oppriktig interessert, altså. Debutantregissør Trond Espen Seim har hatt stor tiltro til teksten. Det er teksten og skuespillerne som står i sentrum hele veien. Atle Antonsen og Laila Goody er nærværende. Lyttende. Vi tror på dem og det de kjemper for. Kanskje savner jeg sjarmen til Atle Antonsen, eller som 14-åringen sier senere at ”litt humor hadde ikke skada noen”.

Voksen ungdom med bart Jeg er overrasket over regissørens valg av karakteren Biff (Olav Waastad). Men så tar jeg meg selv i å være forutinntatt, og forsøker å se det med 14-åringens blikk. Biff blir ofte framstilt som kjekk og sjarmerende, men hvorfor skal han egentlig det? Ved å være litt keitete, virrete og ikke akkurat en sjarmør, blir distansen mellom bildet av sønnen som faren har skapt og virkeligheten, desto større. Her opplever vi hvordan en far kan bygge opp og «skape en sønn» slik han selv vil og langt fra den som vi ser og som sønnen ser seg selv.

Det er flere tilbakeblikk i Millers stykke. Og her blir både jeg og tenåringen litt i stuss, uklare tidshopp med samme skuespillere som spiller flere roller, uten særlige endringer i utseende, gjør det hele litt frustrerende. «Hvorfor spiller de to sønnene seg sjøl som ungdommer, når de egentlig er voksne med bart og samme klær? Og han ene kompisen, Bernhard er veldig liten i forhold til de to voksne som egentlig skal være ungdom.» Ja, tenker jeg, hvorfor har man valgt å bruke tre barn i stykket, og ikke tre ungdommer? I tilbakeblikkene hvor Biff, Happy og Bernhard er ungdommer, hadde det ikke her vært en gylden anledning til faktisk å bruke tre gutter fra videregående? Det finnes mange her i Oslo som ville mestre disse rollene utmerket? «Det er helt vanlig på teater at voksne skuespillere spiller ungdom og til og med barn?» «Det er faktisk ganske kleint.» Enig. Slipp inn ungdommen! har jeg lyst å rope. Men man roper ikke i teatret.

Åpner for samtale Alt begynner å rakne rundt Willy Loman. Linda hyler til sønnene sine. Biff vil reise og aldri mer komme tilbake. Willy er på vei inn i sine siste timer. Biffs utbrudd foran faren gjør vondt, og smerten hans blir vår. Min smerte som forelder. 14-åringen som sønn. Å skuffe, det er kanskje noe av det vanskeligste i relasjonen mellom foreldre og barn. Denne scenen sitter igjen hos oss lenge etterpå, men kunne kanskje ha blitt bedre ivaretatt om det ikke hadde endt i en påfølgende plast- og jordinnpakning av en slags kiste, og to jenter som ber Willy komme med utstrakte hender inn i døden. Men det er kona Lindas som har siste ord i stykket, og det er denne dirrende nerven som henger igjen når vi kommer oss ut i vinterkvelden. «Det var heavy”, mumler tenåringen, tydelig berørt av kveldens opplevelse. Ja, det er kanskje ikke så farlig, tenker jeg. Vi snakker om ambisjoner og prestasjoner, om å leve opp til foreldrenes forventinger, og hvorfor har foreldre så høye mål for barna sine? Kanskje særlig i visse miljøer hvor foreldrene er professorer og jurister og arkitekter og skuespillere. Og som 14-åringen selv sier, «ikke bare foreldrenes forventinger, men barnas forventinger til seg sjøl.»

Mot slutten av stykket opplever vi nemlig denne redselen for det middelmådige. Dette speiler jo vår tid, tenker jeg, at så mange av oss ønsker å bli stjerner, sett, bekreftet, suksessrike. Ønsket om å bli noe stort, har kanskje vokst fra Millers tid til i dag. Hva betyr det egentlig å leve et middelmådig liv? Hvorfor frykter vi det? Jeg går i en selverkjennelse og tenker at Miller fremdeles er skummelt virkningsfull. Samtalen med 14-åringen fortsetter om tema vi ikke alltid har tid eller mulighet til å prate om, og denne kvelden på teater har åpnet opp for mange spørsmål. Det er synd at det er de som allerede har gjort største delen av sin handelsreise, som fyller teatersalen. For dette stykket, denne historien, er om oss. For oss. Foreldre og ungdom eller unge voksne. Stykket berører noe viktig, om det å være menneske og få ta sine egne valg og høre på sin egen stemme. Og helst før reisen er over.

Så min oppfordring til tenåringsforeldre er; ta tenåringen med for å se Millers En handelsreisendes død, og ta dere tid til å snakke sammen etterpå, med mobilen fortsatt i hvilemodus!