Massesuggesjon i grønt og lilla

Året er 1692. Vi befinner oss i den puritanske byen Salem i Massachusetts hvor 29 personer snart skal bli dømt til døden for å stå i ledtog med djevelen. En liten gruppe jenter har danset nakne i skogen, uvitende om at presten fikk øye på dem. Slik frivol oppførsel kan ikke det konservative lokalsamfunnet tolerere, og for å redde seg ut av situasjonen forklarer jentene at de var besatt av djevelen i gjerningsøyeblikket. Det går ikke lang tid før ryktene begynner å løpe. Men hvem er det egentlig som setter dem ut? Snart begynner flere av byens innbyggere å bruke ryktene til egen fordel, og gradvis blir det lille bysamfunnet så infiltrert av løgner at ingen lenger klarer å orientere seg i mylderet av påstander. Vi befinner oss med ett i et selsomt univers av anklager, angiveri, hevnlyst og massesuggesjon. For hva skjer når flertallet i et samfunn har sluttet seg til alternative sannheter? Når løgn har blitt et politisk våpen og få klarer å skille sannhet fra spinnet av oppkonstruerte historier og konspirasjoner? Er det i det hele tatt mulig å forbli et redelig menneske? Svaret på det spørsmålet følger vi gjennom skjebnen til hovedrollen John Proctor (Anders Baasmo) og hans kone Elizabeth (Ingvild Holthe Bygdnes), hvis ekteskap blir satt på en alvorlig prøve når den tidligere elskerinnen Abigail bestemmer seg for å ta hevn.

Massesuggesjonens renessanse Heksejakt (The Crucible), ble skrevet i 1953 av den amerikanske dramatikeren Arthur Miller og regnes i dag som del av landets dramatiske kanon. Stykket baserer seg på reelle rettssaker som fant sted i Massachusetts Bay Colony i 1692-1693 og ble skrevet som en allegori for fenomenet ‘mccarthyisme’. Begrepet henviser til senatoren Joseph McCarthys kontroversielle praksis i USA da anklager om undergraving og forræderi ble brukt instrumentelt i den politiske kampen mot kommunisme og sosialisme. McCarthy stod i spissen for den såkalte ‘Second Red Scare’, hvor det ble iverksatt økende forfølgelse av venstreorienterte mennesker, inkludert Miller selv, som måtte møte for den McCarthy-initierte granskingskommisjonen i 1956, men nektet å angi noen. Senere skrev han om Heksejakt:

«Det var ikke bare fremveksten av mccarthyismen som motiverte meg, men noe som for meg fremstod langt mer merkelig og mystisk. Nemlig det at en politisk kampanje fra ytre høyre var i stand til å skape, ikke kun frykt, men også en ny subjektiv virkelighet som antok nærmest religiøse størrelser. At en sak fremført av latterlige, patetiske menn, var i stand til å lamme tanken selv. Og mest av alt, verre enn alt annet, var det at ens samvittighet ikke lenger var en privatsak, men et statsanliggende.»

Parallellene til dagens USA er klare, noe nyere oppsetninger av forestillingen i landet også kommenterer. Mange vil si at også vestlige samfunn langt utover det amerikanske driver heksejakter og skaper syndebukker. Men hvorfor skjer dette, om hvem er vår tids utsatte? Den franske filosofen René Girard snakket om det mimetiske begjæret som menneskets behov for ensretting og gruppetenkning. Når denne avdøde filosofens verk for tiden opplever en renessanse, er det kanskje fordi vårt mimetiske begjær og ‘folkedomstolen’ har antatt nye former i vår hypermediale tid?

Solid ensemble Allerede fra første sekund lar regissør Maren Bjørseth oss forstå at vi befinner oss i et forgiftet univers hvor noe er i ferd med å ødelegges og falle fra hverandre. Scenen ligger åpen framfor oss, bare et digert, hengende neonkors signaliserer kristendommens makt og autoritet i Salem. Olav Myrtvedts renskårne scenografi, sammen med avdempet grønt scenelys i kombinasjon med et dunkelt tåkelandskap av spredt scenerøyk og pulserende elektronisk musikk, skaper en visuelt foruroligende atmosfære. Vi ser ensemblet i helsvarte klær anno 1690, men teksturene og materialene i stoffene er originalt kombinert. Kvinnekarakterenes hvite kyser blir en skarp kontrast, og sammen med de andre estetiske virkemidlene på scenen er det lett å la assosiasjonene løpe til tv-serien Handmaids Tale. Forestillingen starter med en ensemblekoreografi (Ida Wigdel), hvor aktørene går fra å være isolerte satelitter på scenen til å bli en felles, suggererende og demonbesatt organisme. Her har Wigdel arbeidet med bevegelseskvaliteter som samler et ensemble hvor det sannsynligvis er ulike nivåer på danseteknikken. Det blir imidlertid irrelevant her fordi Wigdel koreograferer ikke-dansere på en måte som forløser bevegelsene og uttrykket. Wigdels mørke, stilistiske koreografier – sammen med lyset og lydbildet – skal fortsette å komplementere og understreke den underliggende atmosfæren gjennom hele forestillingen.

Ensemblet er solid, og Anders Baasmo står fjellstøtt som John Proctor. De såre scenene mellom ham og kona Elizabeth er gjort svært gjenkjennelige og vonde. Eldar Skar har et sterkt og troverdig nærvær i rollen som Pastor John Hale, mens Thea Lambrechts Vaulen nesten ikke er til å holde ut i rollen som Abigail – og det er skrevet som en kompliment. For det er på mange måter en obskur fortelling som skildres. Salems stadig mer absurde klappjakt på enhver som avviker fra den smale sti, selvsagt definert av byens egne makthavere, kan synes fjern og overdrevet. Det er skuespillerne som må bringe handlingen nær oss, og det lykkes de i.

For flatt mot slutten Også denne gang viser altså Bjørseth at hun kan kunsten å fortelle en historie, men det er ikke så lett å få tak i hvilken av stykkets tematikker regissøren først og fremst legger vekt på. Teksten lever, og situasjonene mellom karakterene spilles ut mot et stilistisk bakteppe av nærmest filmatisk komponerte scenebilder med tydelig Bjørseth-signatur. Alt er vakkert og velkomponert. Men hvor går linjene til i dag? Det går en hårfin linje mellom et renskårent estetisk uttrykk og for mange virkemidler som peker i samme retning. Heksejakt preges litt av det siste. Det hele glipper litt mot slutten. Spesielt siste akt kunne vært komprimert mer. Uten å avsløre for mye, tar Johns sjelekvaler og dialogen mellom ham og dommer Hawthorne uproporsjonalt lang tid i forhold til resten av handlingen. Noe av stringensen og spenningsoppbygningen, som ellers bygges fint opp gjennom hele forestillingen, oppløses dermed mot slutten.

Estetisk sett kunne forestillingen hatt noe mer kontraster, og dramaturgisk framstår den ikke som helt landet. Likevel er Heksejakt overordnet sett nok et stykke velregissert teater fra Bjørseths håndverksmessig sikre hånd.