Villand på avveie

Den Nationale Scene sparker i gang året med et samarbeid med The Coronet Theatre i London og Det norske Ibsenkompaniet. Når Henrik Ibsens skuespill Vildanden har premiere i Teaterkjelleren, har oppsetningen allerede vært spilt på The Coronet Theatre høsten 2024, og jeg har rukket å lese et par kultursaker i både Bergens Tidende og Bergensavisen om hvordan det unge bergenske skuespillertalentet Hermine Svortevik Oen har tatt fri fra skolen for å gjøre rollen som Hedvig under ledelse av regissør Alan Lucien Øyen. Med andre ord har den norske premieren et snev av eksklusivitet og utenlandsk storhet ved seg som skaper forventninger. Forventningene blir ikke mindre når jeg etter å ha googlet Det norske Ibsenkompaniet leser at skuespiller Kåre Conradi har reagert på at Norge inntil nylig aldri har hatt et profesjonelt Ibsen-kompani, og at han derfor har etablert kompaniet med mål om å produsere forestillinger både på norsk og engelsk for å skape en bro mellom resten av verden og Ibsens hjemland. Kompaniet ble startet allerede i 2012, og har spilt flere forestillinger i London tidligere.

Familie i sannhet og løgn

Som kjent for mange begynner Henrik Ibsens Vildanden (1884) på typisk ibsensk vis med et menneskemøte som igangsetter en ubehagelig kjedereaksjon av hendelser og avsløringer fra fortiden. Den middelmådige fotografen Hjalmar Ekdal lever et stillferdig liv med sin kone Gina og den 14 år gamle datteren, Hedvig. Når Gregers Werle vender tilbake til hjemtraktene og møter barndomsvennen Hjalmar i et selskap hjemme hos sin far grosserer Werle, forstår Gregers raskt at faren har ført både ham selv og familien Ekdal bak lyset. Gina var nemlig hushjelp hos familien Werle og hadde et forhold til grossereren, og mye tyder på at grossereren er Hedvigs far, ettersom han og Hedvig begge har en øyesykdom som fører til blindhet. Gregers Werle ser det dermed som sin oppgave å få Hjalmar til å oppdage livsløgnen og møte sannheten. Prosjektet blir alt annet enn vellykket, og handlingen får en tragisk utgang når Hedvig til slutt skyter seg. I denne oppsetningen har Alan Lucien Øyen stått for regi, scenografi og lyddesign. Scenografien er minimalistisk og ren: To brune vegger skrår innover i scenerommet, og på scenens bakvegg er det to skyvedører med samme trefarge som parketten på gulvet. Bak skyvedørene ligger mørkeloftet, som publikum får se svært lite av. Langs de to brune veggene står det oppstilt seks svarte stoler på hver side, og foruten disse, er scenen stort sett helt tom med unntak av et bord som flyttes fram og tilbake underveis. Martin Flacks lysdesign gir kledelig liv til scenen og skaper fine kontraster mellom lys og mørke.  Når publikum kommer inn i Teaterkjelleren, sitter Kåre Conradi i rollen som Hjalmar Ekdal på den siste, trettende stolen langs scenens bakvegg og ser rett framfor seg. Han er kledd i tidløse klær – en grå bukse, brun skjorte, svart jakke og et hvitt skjerf. Ansiktet hans er stivnet i en forknytt og bekymret mine. Like etter kommer mollstemt pianomusikk ut av høyttalerne, og skuespillerensemblet entrer scenen mens Hjalmar får bind for øynene før de leker blindebukk. Med helt enkle grep som dette skaper Øyen tydelige scenebilder som fester seg i hukommelsen allerede fra starten av.

Teksten og skuespilleren i fokus

Det er få forsøk på å modernisere teksten, og størsteparten av dialogene er beholdt med noen strykninger her og der. Roller som Molvik og grossererens venner er fjernet. Alle skuespillerne er kledd i tidløse, gammeldagse klær som grå dress, lange, vide skjørt og enkle bluser, og de tar plass i det nesten nakne scenerommet ved å spille frontalt og ofte med stor fysisk avstand til hverandre. I tillegg bruker Øyen mye piano- og strykemusikk i lyddesignet underveis for å forsterke dramatikken i scenene og bygge opp om handlingen. Lyden og det visuelle gir oppsetningen en interessant innpakning som gjør at jeg blir nysgjerrig på prosjektets potensial. Skuespillerne og teksten er satt i fokus, og det er utvilsomt mye å glede seg over. Spesielt i de første aktene lykkes skuespillerensemblet med å formidle selvbedraget mange av karakterene er offer for. Kåre Conradis tolkning av Hjalmar Ekdal er et kapittel for seg, og han spiller ut det patetiske i Hjalmar-karakteren med en letthet som gjør at replikker han sier til Gina og Hedvig, som for eksempel «skulle jeg være litt urimelig en gang i blant så må dere huske at jeg er en mann som bestormes av sorgenes hær», får salen til å bryte ut i latter. Han er sikker og usikker på samme tid, mens Gina (Yvonne Øyen) på sin side spiller med en gnagende uro og et alvor som får Hjalmar til å virke desto mer latterlig i sitt selvbedrag. Hermine Svortevik Oen i rollen som Hedvig fremstår som et troskyldig og naivt barn, mens Christian Rubeck i rollen som Gregers Werle har mindre av den hevngjerrigheten jeg ofte forbinder med karakteren. I denne versjonen fremstår han snarere mer idealistisk og godtroende. 

Statiske rom med musikk

Til tross for flere gode skuespillerprestasjoner og et pent rom er det noe som skurrer i helheten. Veldig enkelt forklart handler det om at jeg får en opplevelse av at Øyen ikke helt klarer å skape det resultatet jeg tror han har ønsket å oppnå. Først og fremst mangler det balanse i samspillet mellom musikken i lyddesignet og skuespillernes replikker. Det virker som Øyen har forsøkt å bruke lyden aktivt for å skape flere lag i forestillingens dramaturgi, men teksten får ikke nok plass underveis. Dermed drukner dialogen litt i musikken, og oppsetningen blir melodramatisk.  Spesielt mot slutten når handlingen skrur seg til og den endelige tragedien nærmer seg, gjør regien i kombinasjon med musikkbruken at forestillingen bikker langt over i det melodramatiske: Gina og Hjalmar skriker til hverandre, og Gina gråter høylytt. Det er vanskelig å tro på. Innslaget av mørke cello- og fiolintoner som lusker i bakgrunnen i forestillingens siste time når alvoret begynner å synke inn for Hjalmar, eller det gjentakende pianomotivet som spilles bak dialogene før Hedvig skyter seg, er ikke nok i seg selv til å bygge handlingen opp mot det endelige klimakset. Bevegelsen fra det muntre og humoristiske i scenene i forestillingens første og midtre del til det alvorlige og tragiske mot slutten er for brå, og regien skrur seg opp mange hakk i volum altfor raskt. Jeg opplever også at forestillingen kommer litt skjevt ut fra begynnelsen av, fordi det komiske og humoristiske er vektlagt så sterkt i de første scenene. De grelle og stikkende aspektene ved konfliktene som utgjør mye av nerven i Ibsens drama, forsvinner ut av syne.  Et annet problem er at den gjennomgående frontale spillestilen og den fysiske avstanden mellom skuespillerne i det tomme scenerommet fører til at det blir lite å spille på i replikkvekslingene. For eksempel er det innledningsvis i dialogen mellom Gregers og Hjalmar noe kunstig med det fysiske uttrykket som ikke riktig klaffer med teksten og replikkene. Avstanden gjør at interaksjonen mellom skuespillerne blir unaturlig og stiv, og det vanskeliggjør mulighetene deres til å reagere på hverandres replikker. Alt i alt savner jeg større dynamikk i bruken av rommet. Riktignok finnes det lyspunkter: Når gamle grosserer Werle (Svein Harry Schöttker-Hauge) hever stemmen mot Gregers som sitter sammenkrøket og liten på en stol langs veggen, er det en effektiv og faretruende scene. Den fremstår også sterkere fordi den blir en kontrast til den tidligere fysiske avstanden mellom karakterene. Noe av det samme skjer i dialogene mellom Gregers og Hedvig (Hermine Svortevik Oen) når Gregers setter seg helt inntil Hedvig ved bordet. Flere slike uforutsigbare øyeblikk og en større frihet i det visuelle og i bruken av rommet kunne ha løsnet opp helheten og gitt større variasjon. Øyen har i kunstnerskapet sitt jobbet mye i skjæringspunktet mellom dans, tekst, teater og musikk, men i denne versjonen av Vildanden finner han ikke helt balansen mellom virkemidlene. Jeg synes dessuten det er overraskende at en produksjon som tar for seg et så teksttungt materiale som Ibsens Vildanden, ikke har ansatt noen dramaturg. Det kan godt være at Det norske Ibsenkompaniet fungerer som et tidvis fruktbart kontaktpunkt mot verden, men i norsk sammenheng fremstår dette initiativet som overflødig og lite nyskapende når det vises på et stort institusjonsteater som Den Nationale Scene.