Poesi i solnedgang

Hovedscenen på Dansens hus er fylt med røyk. Lyset i salen er på, og to menn i bar overkropp sitter på scenen. Rundt dem står et kor kledd i svart i en halvsirkel. Bortsett fra det er scenen tom. Koret synger langsomt og nynnende. Mennene snakker i walkietalkier, og ordene som sies handler om insekter, støv og granbar. Det er beskrivelser av økosystem med fokus på de små ting. I tillegg til henvisningene til natur og økosystemet tar teksten opp temaer som fremmedgjøring, kommunikasjon og teknologi. De visuelle og lydlige elementene gjør at jeg innledningsvis tenker på det som et postapokalyptisk landskap, men etter hvert lurer jeg på om det gir mer mening å tenke på det som preapokalyptisk. I dette lyset er forestillingen en kommentar til samfunnet i dag der det kommuniseres at verden er på randen av kollaps og at menneskene er fremmedgjort fra hverandre, samfunnet og naturen. I mesteparten av forestillingen er de to mennene alene på scenen. Koret forsvinner ut, men kommer tilbake mot slutten med masker som gjør at de ser ut som trær og fremstår som en form for treånder. Det senkes et teppe med et maleri av havet på, og det trekkes et stort, knitrende, metallisk gullfarget lerret over gulvet som ser ut som et opplyst hav. Scenebildene er forsiktige, og overgangene er glidende. Det er vakkert, og forestillingens mange lag jobber sammen for skape en poetisk ettertenksomhet, men det er forskjell på lagene og hvor vellykkede de er i det store bildet. I tillegg gjør lagenes samstemthet at det estetiske uttrykket blir for glatt.

Mange ulike lag

Dansen og koreografien er de sterkeste delene av forestillingen. Her finnes det både brudd og flyt. Når mennene begynner å danse, er det med kraftfulle bevegelser som kan se ut som en blanding av breakdanceog samtidsdans. Uttrykket balanserer mellom noe litt aggressivt og noe mer flytende som minner meg om capoeira. Kombinasjonen av dansestiler og personlig uttrykk hos danserne gjør at dansen får noe unikt ved seg. De flytende bevegelsene kontrasteres med plutselige frysposisjoner på en måte som kan minne om hiphop-formen locking, men i et mildere og mer dvelende uttrykk. Danserne utnytter gulvet, og det er interessant å se hvordan koreografien har en letthet ved seg samtidig som den fremstår jordet fordi så mye av den foregår nært gulvet. I selve dansen og møtet mellom stiler og aktørenes ulike signaturer oppstår det noen smått dissonerende elementer som overrasker og løfter det helhetlige uttrykket. Som den viktigste scenografiske bestanddelen er lysdesignet en aktiv medspiller med et varmt, nesten oransje lys. Det flytter på seg, og det er et aktivt spill i lyset gjennom hele forestillingen. Som selvstendig arbeid fungerer det veldig godt. Særlig mot slutten lyses det sterkt ut mot publikum, og på et tidspunkt utgjør en lyskaster en sol. Selv om jeg synes solnedgangbildet blir i overkant tydelig og illustrerende, fungerer det godt i rommet, og sammen med det metalliske materialet som dekker scenen, oppstår det noen vakre scenebilder.

Harmoni og dissonans

I Øyens koreografier er det et mål med likestilling av elementer. Dans og teater skal smelte sammen, utfylle hverandre og bidra med like mye til det narrative. Men det er allikevel store kvalitetsforskjeller mellom de ulike estetiske virkemidlene. Der dansen er et høydepunkt og lysdesignet er godt romlig løst, er det tekstlige materialet mest av alt forstyrrende. Siden aktørene snakker i walkie-talkier, er stemmene tillagt et forvrengningselement, og det høres ut som de snakker gjennom en vocoder. Det gjør at det blir vanskelig å få med seg alt som blir sagt, og selv om jeg skjønner at det gjøres for å understreke kommunikasjonsproblemer, er det forstyrrende at det skurrer. Samtidig er ikke teksten god nok litterært sett, men oppleves som klisjépoesi tredd over de andre elementene. Så når jeg er usikker på om de for eksempel sier «explosion of life» eller «explosion of light», tenker jeg at det ikke spiller så stor rolle, for det føles som det betyr omtrent det samme. Aktørene på scenen er svært dyktige dansere, men de formidler ikke tekst på en spesielt god måte. Hver eneste replikk gis en etterklang som understreker at det er meningen at det de sier skal forstås som veldig meningsfylt. Musikken som spilles fra høyttaleranlegget går fra å være litt dronete og elektronisk til å bli mer elegisk med strykere og lange, dype cellotoner. Det er også lyder av sjø og natur. Disse lange strykepartiene er i overkant sødmefylte når de blir satt sammen med de andre kunstsjangrene. Siden det deltar et helt kor i forestillingen, ligger det et stort potensial for å bruke musikken scenisk og kommunikativt, men koret brukes litt lite og får en ornamenterende funksjon. Jeg tenker på Hooman Sharifis forestillinger Sacrificing og Sacrifice While Lost in Salted Earth. Begge forestillingene handler om offer. I den første forestillingen stod rockebandet Motorpsycho for musikken og var med på scenen, og i den andre spilte musikeren Arash Moradi på det tradisjonelle persiske instrumentet tambur. Musikken er svært forskjellig i disse to forestillingene, men begge steder er det noe i musikkens egenverdi som skaper et utfordrende samspill i møte med dansen. Når dette skjer, blir ikke helheten så insisterende.

Danseteater

Det har mye for seg å likestille ulike performative elementer og la det semiotiske nivået ligge like mye i dansen som i tekst, musikk og lysdesign. I performative uttrykk som inneholder mange ulike sceniske elementer har tekst en tendens til å ta mest fokus fordi vi er så vant til at ord står høyere i hierarkiet enn andre kommunikasjonsformer. Derfor er det befriende med scenekunst som slår fast at tekst har en plass som del av en helhet uten å være det bærende eller viktigste innholdet. At ulike kunstsjangre likestilles gjør det mulig å utfordre scenekunstens hierarkier og fortelle historier som kan si noe mer enn det et tekstlig utgangspunkt har. Å likestille elementer krever allikevel en særlig balanse, og denne balansen mistes fort når alle lagene enten forteller akkurat det samme eller er veldig ujevne. Når teksten i Still Life understreker de temaene koreografien, lysdesignet og musikken også formidler, kjennes det ikke bare som smør på flesk, men teksten står i veien for å gi klangbunn til temaene. Dette gjelder særlig når teksten sammenlignet med de andre elementene ikke er sterk nok. Jeg sitter igjen med følelsen av et insisterende og ferdig tolket verk der lite overlates til meg som tilskuer. Samme dag som jeg så Still Life, så jeg Jo Strømgren Kompanis forestilling Kjelleren. Den ligner ikke på Still Life, for eksempel inneholder ikke Kjelleren tekstfremføring, men begge forestillingene kan defineres som danseteater, en sjanger som er like mye dansekunst som teater og bruker elementer fra begge tradisjonene. Når jeg ser disse forestillingene i sammenheng, som jeg tilfeldigvis gjorde denne dagen, står det frem for meg at danseteatret har noen helt særegne utfordringer når det gjelder å formidle til publikum hva det vil si fordi det brukes så mange elementer til å underbygge ett og samme budskap. Det gjør at rommet for å utfordre publikums persepsjon fort kan bli for lite. I Still Life er resultatet langt på vei en overtydelighet fordi elementene på hvert sitt vis forteller publikum akkurat det samme. Så istedenfor at elementene påvirker og forhandler med hverandre, slipes det ned i en harmonisk form der ingenting står i veien for noe annet på noe tidspunkt, og det hele blir litt som en elg i solnedgang. Alt fokuset på at det skal være vakkert gjør at det virkelig vakre ikke kommer frem.