Leken dødsdans

Alt idet vi kommer inn i salen, er de i gang. De står og konverserer i dresser og kjoler fra 1950-tallet eller eldre, det føles nesten som vi er snublet inn bak kulissene under Hollywoods gullalder. En mann går ut av mengden, han tar ned klokka på veggen og stopper den. Så slipper han seg ned, henger som et kadaver fra dørkarmen. Scenen setter en tone som skal gi gjenklang gjennom hele stykket: tap, død, fortvilelse og savn, de etterlattes forsøk på å finne mening, gjengitt i løst sammenhengende tablåer som er både poetiske, groteske og full av underfundig humor.

Menneskelig råmateriale Selv om tittelen på forestillingen er påfallende anonym, er ensemblet det stikk motsatte Tanztheater Wuppertal er kompaniet til koreografilegenden Pina Bausch. Siden hun døde i 2009, har de fortsatt å spille det gamle repertoaret (de har blant annet besøkt Operaen med Vollmond), men våren 2018 har de for første gang invitert to gjesteregissører til å skape nye forestillinger. Den ene, Alan Lucien Øyen, er en av de mest spennende koreografene i Norge i dag. Han har hatt sitt eget kompani, winter guests, som har turnert over hele verden. Siden januar 2013 har han vært huskoreograf ved Den Norske Opera. Kombinasjonen av regissør og dansere er både spennende og vellykket. Metoden til kompaniet har alltid vært å la hver danser komme fram til et personlig uttrykk, en individuell sannhet. Noen av danserne har vært med Tanztheater Wuppertal i mange år, lenge etter at en vanlig ballettkarriere ville vært over. Samspillet er påtagelig. Da Wim Wenders laget filmen Pina i 2011 sa han at han ville dokumentere forestillingene mens danserne fortsatt hadde bevegelsene friskt i minnet, at koreografien fortsatt «satt i musklene». Det er dette menneskelige råmaterialet Øyen har spunnet videre på, formet til en scenisk fortelling i grenselandet mellom dans og teater. Resultatet er umiskjennelig øyensk, men har også i seg tydelige ekko av mange år med Pina-koreografi.

Jeg er fortsatt her – eller ikke Dansen og dialogen komplementerer hverandre på mange forskjellige måter, ofte speiler en solodanser stemningen og dynamikken i en ellers realistisk scene. Dette er et grep som lenge har vært brukt hos Bausch, men Øyen utvikler det mer, gjør det til små fortellinger. Både visuelt og tematisk er det er en svært rik forestilling. En kvinne forteller om en drøm hun har hatt, om broren som gikk ut i sjøen uten at hun kunne hindre ham. I seg selv kunne historien lett blitt platt og overtydelig, men den snus helt på hodet ved at den blir gjengitt som et forhør, komplett med en streng og dresskledd forhørsleder. En annen mann forteller i walkie-talkie, om et homoseksuelt forhold han hadde på college, om en medstudent han reddet etter et selvmordsforsøk, en mann som ikke ville leve. Det er øyeblikk av stor fortvilelse og følelsesmessig intensitet – spesielt i dansesoloene kommer dette til uttrykk – men det blir alltid kontrastert med humor, noen ganger varm og forsonlig, andre ganger helt nattsvart. En sørgekledd og gråtende kvinne sitter i stolen hos en pussig begravelsesagent. Han er svært nysgjerrig på den døde faren hennes, om han døde raskt, som i en bilulykke, eller langsomt og pinefullt, som i kreft. Videre må han bare beklage, det er dessverre ingen fine plasser igjen på kirkegården, hun skulle ha planlagt dødsfallet i god tid.

Neues Stück II er på mange måter en nostalgisk forestilling, den er en hyllest til en svunnen tid med filmstjerner og elegante kjoler. «Filmstjerner er vakre selv når de gråter,» sukker en av danserne. Scenograf Alex Eales har laget et smidig scenerom som dreier og veksler mellom glanset 1950-tallsfilmestetikk og hjemmeinteriør fra samme tid, ofte med noen små riper i overflaten, litt flassete og slitte tapeter. Musikken veksler mellom melankolsk piano og gammel swing, og er med på å forsterke inntrykket av nostalgi. Samtidig blir det klart at dette er en tid som er ugjenkallelig tapt. Det er fullt av hentydninger til forgjengelighet: en stoppet klokke på veggen, sigaretter og fyrstikker som brenner ut, kofferter og reiseklær, pappesker, gamle fotografier, postkort og lysbilder. Et mantra i forestillingen er variasjoner over ordene «I’m still here.» «I’m no longer here.» Slik skaper de et motsetningspar: danserne representerer en tid som ikke fins mer, snakker om døde familiemedlemmer, men samtidig skjer alt her og nå, de er til stede, levende på scenen foran oss.

I en scene sitter en skuespillerinne i en lenestol og blir sminket, de andre ordner møblene rundt henne, arrangerer blomster i en vase og tenner lys. Når hun blir alene, setter hun en revolver mot hodet og skyter seg. Kulissene blir ryddet vekk, så kommer de inn igjen, hun blir sminket, møblene blir ordnet, hun skyter seg på nytt. Jeg får assosiasjoner til en evig, eksistensialistisk runddans, og samtidig peker det på den konkrete situasjonen i teateret, hvordan en skuespillerinne må dø om igjen og om igjen, hver kveld på scenen. Tidvis blir metaforene bevisst tatt ut i det absurde, som en hangman-konkurranse tegnet med kritt på bakveggen eller en morsetelegraf der et par sitter ved bordet og utveksler SOS. Selv det desperate forsøket på å holde fast på sin egen eksistens – som når de skriver JEG ER FORTSATT HER på veggen, på to forskjellige språk, blir brutalt visket ut av de andre, i en slapstick-pantomime med kreativ bruk av avsenderens kropp.

Scenisk meditasjon Neues Stück II er et så helstøpt og gjennomarbeidet stykke at det er vanskelig å yte det rettferdighet i en kort anmeldelse. Vanligvis, når forestillingen er over, er det ett eller to bilder som blir hengende igjen på netthinnen min. Etter denne forestillingen kommer sterke og minneverdige bilder, replikker og bevegelser i tett rekkefølge, slik at tre og en halv time forsvinner på et blunk (og ja, jeg er klar over paradokset). Øyen har tatt på seg den umulige oppgaven å fortsette der Pina Bausch sluttet. Resultatet er, kanskje uunngåelig, blitt en meditasjon over savn og forgjengelighet, men på en måte som skaper et helt eget rom. Det kan minne litt om å arve et gammelt instrument. Selv om det har vært brukt til fantastisk musikk før, må du likevel kunne spille på det, det låter aldri helt likt. En vakrere hyllest til Pina Bausch sitt teater er det vanskelig å tenke seg.