– Jeg er opptatt av å forføre publikum, sier koreograf og danser Alan Lucien Øyen som er på veien med forestillingen Flawed, antakelig for siste gang som danser.
- Det skal være litt skumring for at man skal ta seg bryet med å se etter
– Intervju –
Av Karoline Skuseth
Den kritikerroste koreografen og regissøren Alan Lucien Øyen og hans kompani Winter Guests er for tiden aktuelle med forestillingen Flawed, der de tar et oppgjør med velkjente fordommer rundt legning, rase og kynisme i underholdningsbransjen. Øyen har tidligere gjort arbeider for Nasjonalballetten, Carte Blanche, Icelandic Dance Company og Skånes Danseteater, men spås med denne forestillingen å for alvor ha festet sine røtter i skandinavisk samtidsdans.
I Flawed danser du selv for første gang på seks år, etter å ha virket som regissør og koreograf i en rekke forestillinger – blant annet America – visions of love som vant Oktoberdansprisen i fjor. Har du savnet rampelyset de siste årene, eller ligger en annen motivasjon bak det å igjen involvere din egen kropp i produksjonen?
– Nei, jeg har ikke savnet rampelyset som sådan, men jeg har savnet å møte publikum én til én slik man gjør som utøver. Det er skummelt og givende på samme tid. For å være helt ærlig tenkte jeg vel også at det blir nå eller aldri; senere regner jeg med at det rett og slett ikke blir tid til det. Jeg ønsker å bevege meg i retning regi, så da gjør jeg dette nå slik at jeg kan legge det bak meg. Et annet aspekt var at jeg ville ha en virkelig utfordring dersom jeg skulle stå på scenen igjen, gjøre noe som krevde mye av meg og som pushet mine egne grenser. Karakteren Alan, som jeg gestalter i Flawed, er ganske brutal og hensynsløs satt opp imot Léo (Lérus, red. anm.). Dette er utfordrende, jeg har vanligvis veldig vondt for å være slem. I tillegg er en del spill med kostymer og kjønnsroller. Det ligger egentlig langt fra meg.
Kontrast
Din forrige forestilling i Bergen, Avenida corrientes, fremstår som et sjarmerende og lite selvhøytidelig portrett av samtidsdansmiljøet. I Flawed er virkeligheten en ganske annen – ismer utforskes i lys av krangel og kritikk, og i pressematerialet møter vi blant annet følgende tekst: “And here comes the power of ‘now’ plunging through his ass. Fuck! The power of ‘now’ is persuasive.” Hva er bakgrunnen for denne voldsomme kontrasten mellom to arbeider?
– Jeg forsøker å finne ut hva jeg/vi har mest lyst til å gjøre fra prosjekt til prosjekt. Vanligvis har vi ambisjoner vi egenhendig ikke har forutsetninger for å kunne gjennomføre. I Avenida corrientes laget vi eksempelvis dokumentarfilm, det hadde vi aldri gjort før. Det var en spennende utfordring å kombinere to sjangre for å fortelle én historie, samtidig påvirket det i høy grad hvordan forestillingen ble – spillet mellom de relativt ‘ekte’ karakterene på film og de melodramatiske metakarakterene man møter på scenen. At det ble så mye humor, var rett og slett en konsekvens av hva vi selv følte om temaet. Selvironien står vel egentlig høyt mellom Andrew Wale og meg – med Flawed er det tredje gang vi jobber sammen.
En annen utfordring
– I forhold til Flawed ønsket vi en annen utfordring; å nærme oss ambisjonen om å lage et mindre hyggelig prosjekt. Dette er utfordrende for meg på mange plan, både i forhold til det jeg nevnte som utøver, men også det å skulle følge ubehagelige retninger jeg vanligvis unngår. Jeg leverer for eksempel flere setninger i forestillingen jeg er veldig klar over at vi ville strøket fra en hvilken som helst annen produksjon. Men dette var jo nettopp motivasjonen med Flawed; å krysse den streken, både for oss selv og for publikum.
Bakgrunnen for denne kontrasten mellom arbeidene er vel også et ønske om å ikke være endimensjonal. Etter et visst antall produksjoner vil man gjerne gi publikum noen nye kunstneriske vendinger og utfordringer. Når vi begynner med en produksjon, tar vi utgangspunkt i hvilket format tematikken krever. Hvilke virkemidler må vi ta i bruk for å oppnå den effekten vi ønsker? Av den grunn definerer uttrykket seg selv, mer eller mindre ut i fra tema, og America, Avenida og Flawed ganske naturlig forskjellige fra hverandre.
Kropp og kjønn
I Flawed har du med deg Léo Lérus fra israelske Batsheva Dance Company. Dette kompaniets huskoreograf, Sharon Eyal, er i likhet med deg kjent for å se på kroppen som en androgyn størrelse. Er vi i ferd med å se en oppbrytning av kjønnskonvensjonene i samtidsdans?
– Jeg tror egentlig problemstillingen ‘kropp og kjønn’ har vært populær i samtidsdansen ganske lenge. Mer spesifikt i mitt tilfelle: Jeg er opptatt av å forføre publikum og ta dem med inn i en verden eller historie. For å oppnå dette må man man insinuere og antyde, og da er ikke nødvendigvis alt så rett fram og entydig. Det skal være litt skumring for at man skal ta seg bryet med å se etter. I Flawed tegner vi ting ut litt tydeligere enn de forhåpentligvis er i virkeligheten. Vi henger oss opp i våre opplagte ‘feil’; at jeg er homofil og at Léo er homofil og svart i tillegg. Dette medfører, i tråd med klisjeene, at vi både har slaveinspirerte Golliwog-kostymer og mye camp og kitch – selv om dette ligger langt fra vår egen opplevelse av vår hudfarge og seksualitet. Også skal man jo underholde, selv om vi håper at latteren innimellom setter seg i halsen…