På politikammeret

I regissør Aslak Moes forestilling Politi! 2 på Det Vestnorske Teateret inviteres publikum inn i politiets og maktens korridorer: Scenograf Lise Christensen har innredet black boxen på Scene 2 som et enkelt politikammer med to store pulter og et arkivskap. I det ene hjørnet av scenen står et piano i brunt treverk, og langs den ene, svarte sceneveggen henger et grønt, lysende neonskilt med påskriften «Politi». Skiltet ser ut som en identisk kopi av skiltet som har hengt over inngangen til Bergen Politihus i 60 år. Fra radioen på den ene pulten spilles populære hits fra 90-tallet. Når forestillingen begynner, fordufter de svarte sceneveggene, og svarte persienner glir langsomt vekk. Med ett ser vi rett ut på Torgallmenningen gjennom store glassvegger, og den levende byen blir en kulisse i seg selv.

Det beryktede Bergenspolitiet

Politi! 2 utgjør andre del av Moes teatertrilogi om politiet i Bergen, og i likhet med forestillingen POLITI! Del 1:1970-1990, tar manuset Moe har skrevet utgangspunkt i virkelige hendelser. Teaterteksten er bygget på kilder som sakprosabøker, nett- og avisarkiv, i tillegg til regissørens egne samtaler med enkelte av de involverte. Den røde tråden i prosjektet er stadig vekk den samme: Hva er det med politiet i Bergen? De siste 40 årene har det vært en rekke skandaler (Politivold-sakene, Bumerang-sakene, Lindås-drapet) som har satt politiet i Vestland i et dårlig lys. Moe forsøker å grave dypere i dette gjennom teaterformatet og lager true crime-teater med mye humor og karikaturer.   Der forrige forestilling konsentrerte seg om utviklingen av de mange politivoldsakene i Bergen på 1970- og 1980-tallet, er det i Politi! 2 1990-tallet som er fokus og da nærmere bestemt rådmannssaken eller Fagereng-saken. Saken ble offentlig kjent gjennom et oppslag i Bergens Tidende i 1995. Rådmann Ragnar Fagereng og ektefellen hans hadde over lengre tid opplevd en rekke urovekkende angrep: Ektefellen ble overfalt, huset de bodde i ble vandalisert, gjenstander ble fjernet, familien mottok trusler, og til slutt begynte det å brenne i familiehjemmet. Da politiet etterforsket sakene, ble søkelyset rettet mot ekteparet selv som ble mistenkt for forsikringssvindel og falske anmeldelser. Saken skapte splid på Bergen politikammer – spesielt fordi politimester Rolf B. Wegner trosset etterforskerne og sto på ekteparets side. Ekteparet ble dømt i byretten, men Ragnar Fagereng ble siden frikjent i Lagmannsretten. Kona ble dømt til fengselsstraff og ble ikke frikjent før i 2011 etter at saken ble besluttet gjenopptatt av Gjenopptakelseskommisjonen.

Hurtig og fengende på kammerset

I Aslak Moes iscenesettelse veksler de to skuespillerne Vibeke Flesland Havre og Sigmund Njøs Hovind på imponerende vis mellom en rekke karakterer og situasjoner, og det er lett å følge variasjonen mellom gjenfortelling og replikker. Scenene følger hverandre hurtig og sømløst, og det gir meg en opplevelse av at handlingen aldri står stille. Regien lykkes spesielt i å bruke enkle virkemidler for å lage sømløse og kledelige overganger mellom scenene, enten det er gjennom små skift i lyssetting, korte musikksnutter, at de to skuespillerne gjør små endringer i kroppsspråk og kostymer eller det faktum at det stadig vekk faller tykke bunker med papirer ned på politietterforsker Tor Granlis pult for hvert nye angrep Fagereng-ekteparet utsettes for. Moe har dessuten skapt en effektiv ramme rundt begivenhetene som rulles opp: Innledningsvis snakker de to skuespillerne til oss i nåtid i rollene som den patriotiske politibergenseren (Havre) og den kritiske østlendingen (Hovind). De ønsker oss velkommen, og Havre understreker at forrige forestilling var en «en katastrofe for Bergenspolitiet og for byen da det var venstreaktivistisk, partisk og enøyd teater» og forteller at hun er med for at «folk skal forstå at Bergenspolitiet alltid har vært et hardtarbeidende og lojalt politi som folk kan være stolte av», men som dessverre har vært utsatt for «svertekampanjer, rykter og et medieskapt hat». Underveis hopper Havre og Hovind ut av situasjonene og inn i dette metanivået mens de diskuterer de ulike sidene av saken. Havre forfekter ekteparets skyld, mens Hovind kommer med motargumenter. Det gir materialet en ekstra dimensjon som tidvis gjør det til noe mer enn kun en underholdende opprulling av et kjent justismord.

Skråblikk på maktkampene

Først og fremst er forestillingens styrke hvordan den kaster et skråblikk på de mange maktkampene innad i politiet – maktkamper som også involverer politikere og medier. Det er hele tiden gjort med en lett tone fylt med komikk, og det som er sikkert og visst er at det er mange kokker og mye søl i politiet. I virvaret av telefonsamtaler og menneskemøter, er det fornøyelig å følge Havres og Hovinds svært karikerte tolkninger av politietterforskeren Tor Granli, politifolkene, ordfører Ingmar Ljones, politimester Rolf B. Wegner, en mistenksom forsikringsagent og diverse BT-journalister. Når Hovind spiller både politi og rådmannskone i en avhørsscene der politiet legger tilståelsen i munnen på kvinnen, er politiets selvtilfredshet over at saken er løst raskt, enkelt og smertefritt for politiet selv uten tanke på skadevirkningene for rådmannparet, lattervekkende. Et av høydepunktene i Politi 2! er scenen der politimester Rolf B. Wegner, som har kjempet for å få saken henlagt da han mener rådmannparet er uskyldig, returnerer til Bergen etter å ha blitt sendt på permisjon etter en siktelse for grov uforstand i tjenesten som følge av handlingene sine for å stoppe saken. Siktelsen ble henlagt, og Wegner erkjenner «ukloke disposisjoner» - trolig av taktiske grunner for å kunne beholde jobben – og hans tilbakekomst til Bergen preges av en velkomstkomité bestående av flere tusen bergensere som har møtt fram på torget med buekorps og rød løper og toner fra «Nystemten». Når dette spilles ut, får publikum tildelt sløyfer, sverd og flagg, og skuespillerne deler ut kort publikum leser høyt fra når de blir spurt om hva de synes om Wegner. I disse svarene hagler selvfølgelig godordene. Scenen illustrerer det paradoksale i den intense bergenspatriotismen fordi regien gjennom både parodiske virkemidler og publikumsinvolveringen etter min mening gjør narr av den bergenske selvgodheten. For en østlending som meg, som uansett alltid har syntes at bergenspatriotismen er totalt uforståelig, får scenen også en besk undertone i lys av at publikum får vite at rådmannparet begge er dømt til fengsel. Det er tankevekkende at politimester Rolf B. Wegner, som kanskje så seg tvunget til å bruke utradisjonelle og overskridende metoder for å forfekte ekteparets uskyld i politijobben, ved å krype til korset offentlig reddet seg selv, mens rådmannparet kjempet i årevis for rettferdighet. Wegner er et øyeblikk en helt, men blir plutselig en skurk fra politiet han også.

Slapt språkshow og ad hoc-kriminalsaker

Til tross for at jeg blir oppslukt av forestillingens hurtige dramaturgi, er en svakhet med de raske sceneskiftene at alt går så fort at jeg som publikummer sjelden får bli værende i scener som hadde fortjent større dramaturgisk tyngde i helheten. At Politi 2! for eksempel skynder seg gjennom øyeblikket der rådmannparet får den første dommen, får meg til å undre på hva slags alvor forestillingen kunne ha formidlet med en litt annen dramaturgisk bearbeidelse. Særlig forestillingens andre del, som har en spilletid på bare en snau halvtime, er så komprimert, rask, kort og sprikende at den virker uferdig. Her er scenen omgjort til et TV-studio, og det starter med en parodi på NRK-programmet «Eides språksjov» med Linda Eide som jeg ikke ser poenget med i det hele tatt. Det er ikke spesielt morsom når Linda Eide, spilt av Havre, intervjuer en gjest om avhørsmetoder i politiet, og plasseringen av scenen fremstår tilfeldig. Språksjovet glir over i at Hovind og Havre spiller rollene som patriotisk politibergenser og kritisk østlending mens de diskuterer utfallet i rådmannssaken og drøfter hvorvidt det kan stemme at rådmannparet betalte en torpedo for å påta seg skylden for flere av handlingene slik at de kunne bli frikjent mange år senere. Grunnpremisset i diskusjonen er hvorvidt det er noe galt med bergenspolitiet. For å bevise dette, trekker østlendingen fram to andre drapssaker, henholdsvis Landås-saken og Minde-drapet. Jeg oppfatter at Moe har ønsket å sette rådmannssaken i relieff av de to andre sakene og slik utvide perspektivene i forestillingen. Dessverre er gjennomgangen av de to sakene rask og overflatisk, og jeg savner både tid og kompleksitet. Forestillingen er dessuten gjennomgående full av komikk og de mange korte scenene og bruken av kroppsspråk gir meg assosiasjoner til en slags slapstick-estetikk. Det gjør at alle karakterene virker litt enkle. Dermed forsvinner litt av det kritiske potensialet, og jeg blir til slutt usikker på hva Moes prosjekt egentlig er. Det virker som han ikke bare vil lage underholdende true crime-teater, men også utøve en form for strukturell kritikk av politiarbeidet. Det lykkes han kun delvis med. Selv om sympatien min helt klart ligger hos rådmannparet hele veien og ikke hos politifolkene, skaper forestillingens komikk en bedøvende distanse til menneskene og situasjonene som til syvende og sist også holder alvoret i det hele på trygg avstand.