Krig rett på øret

Teaterversjonen av Ingmar Bergmans film Skammen fra 1968 spilles i en skjult perle i Sandviken i Bergen: Christinegaard Hovedgaard. Den gamle lystgården er flere hundre år gammel, og en liten allé fører inn til husets gårdsplass. Foruten smale trapper og rom på rom med gamle tapeter, møbler og lysekroner, har Christinegaard en stor hage og buet veranda med utsikt mot fjorden. Med andre ord finner iscenesettelsen sted i idylliske omgivelser som fra første stund står i grell kontrast til den dystre handlingen som etter hvert utspiller seg.

Krigsskildringer gjennom tid og rom

Oppsetningen av Skammen er basert på regissør og teatersjef ved Dramaten Mattias Anderssons dramatisering for scenen. Andersson iscenesatte en bearbeidet versjon av Ingmar Bergmans film på Thalia Theater i Hamburg i 2024, og denne våren har han gjort en ny versjon for Dramaten i Stockholm. Bergmans film ble til under Vietnamkrigen, noe som preget det kunstneriske arbeidet. I filmen møter vi Eva og Jan, et musikerpar som lever i et samfunn der krigen har pågått i flere år. De har flyttet til et avsidesliggende hus på en øy i nærheten av havet mens livet deres er satt på vent. En dag får de vite at fienden er i ferd med å invadere fastlandet like ved. Når en fallskjermjeger plutselig lander ved huset deres, blir de innhentet av krigen. Alt eskalerer, og Jan og Eva handler på måter som endrer forholdet deres for alltid. Når regissør Miriam Prestøy Lie inviterer oss inn i Bergmans univers i Bergen, er det fortsatt musikerparet Eva (Katrine Dale) og Jan (Kristian Berg Jåtten) som er hovedpersonene. Imidlertid er handlingen langt mer fortettet og komprimert, det er gjort noen mindre endringer, og det er færre biroller enn i filmen. Musikerparets venn Jacobi (Jon Ketil Johnsen) er ikke borgermester som i originalen. I dramatiseringen er han en offiser som leder soldatene i kamp mot fienden. Der Bergmans film liksom strekker seg ut gjennom flere scener i byen og i omkringliggende landskap, er teaterversjonen klaustrofobisk på en egen måte nettopp fordi all handling foregår inne i og rett utenfor eiendommen. I Lies regi blir det dessuten raskt tydelig at vi befinner oss i en nåtid eller nær framtid da Eva og Jan blant annet har smarttelefoner, irriterer seg over at mobilnettet ikke fungerer og vennen Jacobi vippser dem penger som betaling for rabarbra fra hagen deres. 

Lyd rett på øret

Forestillingen starter ute på gårdsplassen rett foran inngangen til hovedhuset. Publikum får utdelt hodetelefoner som vi har på oss gjennom hele forestillingen. Lav pianomusikk spilles, og en vennlig stemme gir oss instrukser om at vi gjennom forestillingen skal forflytte oss fra rom til rom på eiendommen og at publikumsvertene vil vise oss veien. At jeg hele tiden får lyden rett på øret, skaper en intens nærhet og en følelse av å komme tett på skuespillerne. Ikke bare gjør det at alle små lyder i tillegg til skuespillernes stemmer – som lyden av rennende vann, kremting, gråt, pust – forstørres og vokser når scenene spilles, det gjør også at jeg opplever å bli lukket inne i verdenen jeg observerer. Spesielt liker jeg hvordan Eva og Jan i enkelte øyeblikk forsvinner ut av synsfeltet mitt mens jeg fortsatt hører dem: I første scene sitter publikum for eksempel rundt sengen i soverommet, og Eva og Jan går vekselvis ut på badet og kjøkkenet mens jeg hører lydene fra disse rommene. Det oppstår slik en interessant samtidighet som gir meg følelsen av å være flere steder på én gang. Ikke minst er det effektivt hvordan alle de urovekkende lydene av krigen utenfor huset etter hvert blir flere og flere. At jeg hører lydene av fly, og etter hvert av skyting og eksplosjoner langt unna, gir næring til fantasien min og gjør at jeg kan forestille meg alt det jeg ikke ser, men hører.

Tett kammerspill

Miriam Prestøy Lie er en regissør som virkelig behersker kunsten å regissere i små rom. Scenene bygges opp med detaljert presisjon og ingenting virker tilfeldig. Til tross for innslag av ubehagelige teatereffekter som røyk og ild rett utenfor vinduene inkludert en fallskjermjeger som på et tidspunkt plutselig lander på taket slik at deler av beina og fallskjermen henger ned langs vinduskarmene, er det Eva, Jan og Jacobis tette samspill som utgjør de mest interessante og spennende scenene. Særlig Jåtten og Dale er gode på å utnytte små nyanser i kroppsspråk, blikk og fysisk spill, noe som tilfører spenning og en gnagende uro i relasjonen mellom Eva og Jan. Jåtten portretterer en Jan som virker å ha langt mer alvorlige personlighets- og nerveproblemer enn Max von Sydows Jan-skikkelse i Bergmans film. Når fiendens soldater tvinger Eva og Jan til å tale deres sak mens de blir filmet og et gevær holdes mot dem, kollapser Jan og blir liggende sammenkrøllet på gulvet i intens gråt som et barn. Jans gråt og voldsomme følelsesutbrudd gjentar og bidrar til at han fremstår som svært ustabil. Når han på et tidspunkt prøver å kvele Eva, forsterker det inntrykket jeg fikk innledningsvis om at forholdet deres er grunnleggende dysfunksjonelt uavhengig av krigen. I en av sluttscenene der vennen og offiseren Jacobi besøker musikerparet for å gjøre opp for seg etter at han i rollen som representant for militæret har truet dem, er alt det usagte mellom dem til å ta og føle på. Bare ansiktet til Jon Ketil Johnsen og måten han holder et glass på mens han ser på Jan, er nok til å få meg til å lure på om han når som helst vil snu seg rundt og ta livet av ham. Det er stramt og godt spilt.

Univers som slår sprekker

Samtidig som oppsetningen gir rom for tett ensemblespill med nerve, tas det dessverre noen lettvinte valg som gjør at helheten slår sprekker. Konflikten mellom Jan, Eva og Jacobi i den ovennevnte scenen spilles blant annet ut ved at de tre blir fulle. Eva og Jan danser og synger til høy musikk fra stereoanlegget til Jacobis store irritasjon etter at han har fortalt om egne grusomme krigshandlinger. Intensiteten som er bygget opp mellom skuespillerne faller sammen her til fordel for en ytre, påklistret handling som kommer til uttrykk gjennom dansingen. En annen utfordring er at selve forflytningen mellom lokasjonene der scenene spilles, skaper forstyrrende pauser i dramaturgien. Når handlingen brytes opp av harmonisk pianomusikk og en vennlig stemme minner oss om at vi må følge publikumsvertene til neste sted, daler intensiteten i scenene, og vi rykkes ut av illusjonen. Videre blir jeg heller aldri helt klok på forestillingens forsøk på å legge handlingen nært vår tid gjennom en rekke tidsmarkører. Enten det at Eva lager grønnsakssmoothie på morgenen og pakker en blender i bagen når hun og Jan skal flykte, eller at Jacobi og soldatene hans kommer kjørende i en elektrisk delebil fra Bildeleringen er det noe merkelig med samtidsreferansene. Jan leser også fra en beredskapsbrosjyre fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap til latter fra publikum. Fiendens soldater er kledd i svarte uniformer som gjør at de ser ut som spesialstyrker. Jeg opplever gjentatte ganger at alvoret i forestillingen punkteres gjennom disse markørene som liksom skal få meg til å kjenne meg igjen i Jan og Evas situasjon. Det er dessuten som om markørene ikke er skikkelig integrert i det universet skuespillerne og regissøren forsøker å skape, og som følge av dette tror jeg mindre på historien som fortelles. Når en av fiendens soldater, etter å brutalt ha truet Eva og Jan i stuen deres, kjapt stikker hodet inn igjen i rommet og sier litt brydd til Jan «and by the way – I’m a big fan», skjønner vi at han sikter til Jans karriere som popmusiker før krigen. Det er komisk, men like fullt tar det på ett sekund fullstendig knekken på ubehaget og alvoret forestillingen er avhengig av for å fungere.